Zero-konferansen: Et budskap om større skala og høyere tempo

Klimakrisen forutsetter endringer i et tempo og i en skala som verden aldri tidligere har sett. Både statsminister Erna Solberg og Equinor-sjef Eldar Sætre vet og forstår dette. Men responsen er for treg og tafatt.

Zero-konferansens første dag startet med et innlegg fra lederen i FNs klimapanel, den koreanske professoren Hoesung Lee, som nøkternt og presist formidlet innholdet i rapporten om hva det kreves for å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Utslippene må kuttes med 45 prosent frem til 2030 og være netto null i 2050. Klarer man ikke dette, så er det nødvendig med negative utslipp i enorm skala mot slutten av århundret. Men dette vil true matvaresikkerhet, biodiversitet og økosystemer, ifølge Lee. Det vil gjøre andre bærekraftmål uoppnåelige, sa han.

På en ganske stillferdig måte slår altså lederen for FNs klimapanel fast at vi er ekstremt ille ute.

Større tempo

Det pågår en løpende diskusjon om hvilke fortellinger som kan anspore til økt innsats på klimaområdet, og om det er kontraproduktivt å male fanden på veggen. Men skal vi stole på vitenskapen, og det skal vi, så er det ingen tvil om at det er nødvendig med en helt annen fart og skala i omstillingen enn det vi ser.

Michael Liebreich, som i sin tid startet New Energy Finance og som i mange år har holdt telling med alle solceller og vindmøller som bygges, var sist på Zero-konferansen i 2015, for tre år siden. Siden da har prisfallet i sol og vindenergi akselerert. Utbyggingstakten har også økt, selv om antallet investerte dollar har stått praktisk talt stille de siste 6-7 årene. Men skal det bli en avkarbonisering av økonomien som samsvarer med klimamålene, så trengs en dramatisk økning i endringshastigheten. I tillegg til at elektrisitetsforsyningen må avkarboniseres, så må alt elektrifiseres, og på toppen må utslippene bort i sektorer som shipping, industri, varme og landbruk – mens verdens energifattige skaffes tilgang på strøm.

Retningen peker i riktig lei. Men det skjer i et altfor langsomt tempo.

Tafatt statsminister

Ifølge FNs klimapanel er det teknisk mulig å nå målet om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, eller i alle fall et togradersmål. Men bretter statsminister Erna Solberg og Equinor-sjef Eldar Sætre opp ermene?

Begge hadde hver sin samtale med Zero-leder Marius Holm på scenen. Statsministeren brukte anledningen til å understreke at Oljefondet for all del ikke må brukes som noe «politisk» instrument i klimakampen og at det vil være svært dyrt for Norge å bygge karbonfangstanleggene som er på tegnebrettet. Der hun burde vist lederskap, så må hun hales og trekkes. Hun tar rollen som bremsekloss, ikke som pådriver. Det er ingenting ved hennes utsagn eller opptreden som tilsier at Erna Solberg er innstilt på å skifte gir.

Mer egne penger

Eldar Sætre har gjort mye bra med Statoil/Equinor siden han overtok. Hvis man uten forkunnskaper satte seg ned og studerte Equinors reklamemateriell, så ville man kunne tro at dette er et rent fornybarselskap. I virkeligheten er det et oljeselskap som har kommunisert til markedet at det kanskje skal sende 15-20 prosent av sine investeringer i retning fornybar energi i 2030. På Zero-konferansen sa Sætre at dette ikke var noen liten ambisjon, men heller ikke noe tak. Han holder altså muligheten åpen for en større snuoperasjon.

Med dagens oljepriser tjener Equinor penger i rekordvolum. Hvis selskapet vil oppnå samme grønne andel i virksomheten sin som i reklamen, så burde det være mulig å investere mer av egne penger både i flytende offshore vind og i karbonlagring. For det trengs altså fart og volum i helt annet omfang enn det vi nå er vitne til. Vel må Sætre ta hensyn til sine aksjonærer, men den største – den norske staten – skal uansett ikke selge seg ned med det første. Sætre burde kunne være mer dristig. Og han burde fått beskjed av statsministeren om å sette mer fart i maskinen.

Å redusere de globale CO₂-utslippene med 45 prosent frem til 2030, slik 1,5 gradersmålet krever, høres helt umulig ut. Hadde vi vært i en positiv politisk spiral på den globale arena, så kanskje. Der er vi ikke.

Teknologioptimisme

Zero, og Zero-konferansen, anklages ofte for å være for teknologioptimistiske. Men man er nødt til å være teknologioptimist. Sol og vindenergi er i ferd med å bli så billig at bare maskinknusere med sterk politisk støtte kan hindre at den fornybare energien overtar i elektrisitetsproduksjon. Likevel kan etablerte fossile selskaper forsinke overgangen, slik vi ser det skje for eksempel i Tyskland, i Polen, og i USA. Det er desentrale og digitale aktører som vil vinne denne kampen, men det går saktere når reguleringer støtter oppunder de gamle regimene.

Kombinasjonen av en meningsfull CO₂-pris og reguleringsregimer som fremmer fornybar energi kan gjøre underverker for utslippene. Strømproduksjon kan avkarboniseres mye raskere enn tilfellet er nå, hvis politikken legger til rette.

Så kan billig fornybar energi også gi grunnlag for at det skjer kvantesprang i andre sektorer, og det er kanskje her håpet ligger. Hydrogenselskapet NEL forteller en fascinerende historie. Ved å endre produksjonsprosessene i gjødsel- og stålproduksjon med fornybar hydrogen kan fire milliarder tonn CO₂ spares årlig, ifølge NELs toppsjef Jon André Løkke.

Det vil være en revolusjon. Og det er slike revolusjoner som trengs, på felt etter felt.