(Jeg var i slutten av juni invitert av Gassnova og BI til å innlede om kommunikasjonen rundt karbonfangst og -lagring på et seminar i Oslo. Her er bloggversjonen av innlegget jeg holdt, pluss et par nyttige lenker: Gassnovas direktør Trude Sundset argumenterer for CCS-satsingen i et innlegg i Stavanger Aftenblad og Business Green rapporterer fra en «CCS-safari» en del medier nylig var invitert til å delta i.)

Vi må starte med månelandingen, Jens Stoltenbergs nyttårstale i 2007.

Med karbonfangst og -lagring skulle vi få ned klimautslippene i Norge, vi skulle gå foran, og de andre skulle komme etter.

Det er verdt å dvele ved et fundamentalt forhold her.

Norge vil være «good guy» i verden, og det er ingen grunn til å mistro Jens Stoltenberg eller andre politikeres oppriktige ønske om å være på «riktig side» i klimakampen, og at de har sett CCS som en viktig del av klimaløsningen.

Men samtidig sammenfaller norske interesser rundt CCS med våre langsiktige interesser som petroleumseksportør. Med CCS kunne oljen, og særlig gassen, sikres evig liv også i en lavkarbonverden.

CCS en “forsikringspremie”

Satsing på CCS var derfor en slags «forsikringspremie» Norge måtte betale for å kunne fortsette som før i olje og gass.

Dette er ikke sagt hverken høyt eller ofte i det offentlige rommet, men etter mitt skjønn er dette «forsikringspremie-argumentet» helt avgjørende for at vekslende regjeringer har brukt så mye penger på CCS som de har gjort gjennom årene.

• CCS er «solgt» inn – kommunisert som – en viktig klimaløsning. Vi kan kalle det «samvittighetsargumentet». Som stor fossileksportør har Norge et ansvar for å bidra til å løse klimaproblemet og CCS er viktig i en slik sammenheng. «Samvittighetsargumentet» har også gjerne vært fulgt av «sysselsettingsargumentet». Å være tidlig ute med CCS, ville kunne gi ny teknologi og nye arbeidsplasser.
• CCS ble i realiteten betraktet som en «forsikringspremie» for et land med store fossile reserver. Dette argumentet er ikke kommunisert til offentligheten, men lever i departementenes kriker og kroker. Dette er altså «forsikringsargumentet». Dette har neppe lenger samme tyngde som før, ettersom CCS på gasskraft for alle praktiske formål er et dødt konsept.
• Så skal jeg lansere et nytt argument, jeg har kalt det «Google-argumentet». Google og mange andre selskaper, og også byer, forlanger at all energi de bruker skal være fornybar, og betaler litt ekstra for dette. Et liknende eksempel er at Statoil nå forlanger at supply-båter skal ha batteri. Kan for eksempel CCS-renset sement bli et tilsvarende produkt, der selskaper som har behov for sement forlanger av sine leverandører at sementen skal være «CO₂-fri»?

CCS – en av de faste postene

I politikken har «satsing på karbonfangst og -lagring» gjennom mange år «satt seg» som en av de faste postene i alle offentlige dokumenter og taler politikere holder. Det viktigste i det store bildet er kanskje at både Arbeiderpartiet og Høyre har oppfattet CCS som en nasjonal norsk interesse, og bevilget deretter.

Dette er viktig: talepunkter gjentas, de overlever regjeringsskifter, de blir gjengitt i stortingsmeldinger, i landsmøteresolusjoner og adopteres når mediene kommenterer. Det blir en del av det felles narrativet vi alle forholder oss til.

Men realiteten er at CCS ikke har levert, hverken i Norge eller verden.

IEA lager hvert år analysen «Tracking Clean Energy Progress», der det vises frem hvordan ulike klimateknologier ligger an med tanke på tempoet i utrulling togradersmålet krever.

CCS er langt etter «skjema».

Etter mitt syn handler dette mye mer om problemer knyttet til CCS som konsept, enn om hvordan det kommuniseres rundt CCS som løsning.

Ser vi på bildet internasjonalt, så ser vi at det er snakket, og snakket og snakket om CCS i ti-femten år.

Omtrent på samme måte som i Norge blir CCS bli «solgt» av land og selskaper som har interesse av at teknologien utvikles, eller i det minste at det snakkes om en teknologi som kan utvikles.

Ut fra det internasjonale aktørbildet, kan vi se på CCS som en løsning som siviliserte fossilselskaper og siviliserte fossileksporterende land slutter opp om.

Vi snakker typisk om Shell og BP, Australia og Canada.

Men: Spør man forskere og analytikere som steller med karbonbudsjetter, er det ingen tvil om at CCS trengs. Ser man for eksempel på IEAs scenarioer, så ser vi at CCS er tillagt veldig stor vekt.

CCS er trolig også en avgjørende teknologi for å oppnå negative utslipp, gjennom CCS på bioenergi.

Knapper og glansbilder

Men tror «big oil» og store gass/kulleksportører virkelig på CCS, eller er det bare noe de later som?

I fjor høst lanserte ti store oljeselskaper, deriblant Statoil, Total, BP og Shell, noe de kaller Oil and Gas Climate Initiative.

Har de tenkt å bruke mye penger på dette?

Svaret er nei. Løftet er at det skal brukes en lusen milliard dollar over ti år på å utvikle CCS og redusere metanutslipp.

Altså 1 milliard dollar i året, fordelt på ti selskaper – 100 millioner dollar i året, eller 10 millioner dollar per selskap per år.

Denne satsingen er marginal – hvis oljetoppene mener alvor med at selskapene skal gjøre en innsats med å bruke CCS mot klimaendringene.

De samme selskapene investerte samlet omkring 90 milliarder dollar i olje og gass i fjor.

Hadde selskapene trodd på CCS som løsning, som en «forsikringspremie» som kunne sikre gassen evig liv som kilde til kraftforsyning, så ville de satset mye mer.

CCS i kraftproduksjon en “død hest”.

Jeg tror CCS på kraftforsyning er en «død hest». Jeg skal dra årsakene kort. Det kan hende at CCS i kraftproduksjon kan fungere noen utvalgte steder der CO₂-en kan brukes for å klemme ut ekstra olje (EOR-prosjekter eller slike ting), men som en stor og viktig bidragsyter i klimakampen; Nei, det tror ikke jeg på.

• CCS betyr ekstra kostnader – uten fordeler utover å spare CO₂. Kullet/gassen må fortsatt hentes opp, fraktes og brennes. Man «pynter» en fossil verdikjede. Det er ikke noe ordentlig brudd med «det gamle».
• En CO₂-pris i den størrelsesorden – 100 dollar eller noe sånt – som kunne forsvart dette, er lite sannsynlig.
• Å få i stand CCS på kraft er en veldig kompleks øvelse, kanskje mer politisk enn teknologisk. Det er ulike interesser i ulike deler av verdikjeden. Norges interesse er først og fremst å få best betalt for gassen. Et mulig importland vil tenke helt motsatt.
• Fornybar energi har blitt mye billigere mye raskere enn man trodde for ti-femten år siden. Vi går fra «Sovjet til internett», desentrale løsninger. I en slik kontekst er CCS «Sovjet» – store prosjekter med lange ledetider og omfattende prosjektering før de kan bygges.

Dette betyr – etter mitt skjønn – at hele ideen om CCS som en «forsikringspremie» for kull, olje og gassindustrien egentlig er lagt vekk.

Hydrogen med CCS på gass

Jeg ser at hydrogenproduksjon med CCS på gass løftes frem som en mulighet, men i den grad hydrogen vil bli en viktig sektor vil gass/CCS-basert hydrogen møte konkurranse fra desentralt basert hydrogenproduksjon der vind og sol er energikilden.

Det er den samme fortellingen på nytt. Hvorfor ta alt bryet med å hente opp gass og lage hydrogen på svære fabrikker hvis dette kan løses nær kunden basert på vind og sol. Mindre og mer fleksible enheter innen hydrogenproduksjon kan få samme rolle som sol og batterier.

Jeg tviler altså også på dette gass til hydrogen-sporet. Inntil vi ser at oljeselskapene bruker store volum egne penger – ikke skattebetalernes – på å få dette til, så velger jeg å legge til grunn at dette ikke er annet enn snakk.

I norsk sammenheng er det viktig at heller ikke hydrogen-sporet vil gi noe særlig fart i «forsikringsargumentet» så lenge gassen fra den nåværende produksjonen kan selges uten rensing. Men ideer og planer om hydrogen på gass – for eksempel fra Barentshavet – kan selvsagt brukes politisk til å legitimere investeringer i gassutvinning der lønnsomheten er uhyre tvilsom.

Trusler og muligheter

At «forsikringsargumentet» blir mindre verdt, betyr både en trussel og en mulighet med tanke på å realisere CCS.

En trussel fordi de store oljeselskapene trolig vil bruke enda mindre ressurser enn til nå på fangstdelen av CCS, mens de kanskje kan spille en rolle når det gjelder lagring.

De kan helt sikkert bygge og håndtere infrastruktur for lagring, men vi kan være sikre på at de vil ønske å sende regningen til skattebetalerne.

Det kan likevel godt hende det er fornuftig av Norge å legge til rette for CO₂-lagring og bruke penger på slik infrastruktur.

En mulighet fordi det går an å konsentrere oppmerksomheten mot sektorer som trenger CCS selv om kraftforsyningen blir 100% fornybar.

Her finnes det etter mitt syn også bedre allierte enn olje- og gassindustrien, men det blir en humpete vei.

«Post-Mongstad» har det skjedd en dreining i CCS-aktiviteten i Norge retning industri og industriutslipp.

Jeg tror det er veldig bra.

Det er industriprosesser som forårsaker veldig store CO₂-utslipp og som vil trenge CCS eller andre nullutslippsløsninger i tiårene fremover. Uten at jeg er ekspert på dette; sement er et eksempel.

Også nullutslippssamfunnet vil trenge sement og spørsmålet blir derfor hvordan den produseres.

Jeg synes også det er lettere å se markedsmessige drivere i dette terrenget enn i kraftproduksjon.

Men sement eller stålproduksjon blir aldri allemannseie, sånn som solenergi og batterier. Det er fundamentalt annerledes, derfor tror jeg det heller ikke har så mye for seg å bruke solenergi som målestokk, hverken for kommunikasjon eller politikkutvikling om CCS.

Er det noe å lære fra solenergien?

Solenergi er desentralt, skalerbart, likner på annen forbrukerteknologi, det er digitalt, og ikke minst: Det har korte ledetider og vokser fordi titusenvis av små og store aktører over hele verden beslutter å legge solceller på taket fordi det er smart, lønnsomt og grønt. Du kan ringe Otovo i dag og i neste uke har du solceller på taket. Du kan hive inn et Tesla-batteri og komme langt mot selvforsyning.

Solenergi er det grønne skiftet «nedenfra».

Skal du skape politisk støtte for solenergi eller markedsføre solcellepaneler kan du appellere til hjertene, her kan vi alle gjøre vårt bidrag og kanskje spare noen tusenlapper.

CCS er i den helt andre enden av skalaen. Det er store og komplekse industriprosjekter, som realiseres gjennom langvarige beslutningsprosesser. Det er aktuelt for ganske få aktører, har lange ledetider, inneholder kompleks teknologi og krever store enkeltinvesteringer med lang tilbakebetalingstid.

CCS er det grønne skiftet «ovenfra».

Skal man skape politisk støtte for CCS må man tenke «business to business».

Man må vinne sympati hos politikerne fordi det trengs bevilgninger, men kanskje først og fremst lete etter forretningsmodeller som kan få store økonomiske aktører med på laget – enten de drives av frykt for å miste markeder eller ønske om å være grønn.

Solenergi og CCS er altså ikke sammenliknbare størrelser.

Industri med lavt karbonavtrykk

Skal CCS i industri kunne ta av, tror jeg man må se etter allianser med store aktører som ønsker at produktene deres har lave karbonavtrykk og investorer som presser i samme retning.

Her skjer det veldig mye. Jeg nevnte Google og mange andre selskapers krav om 100% fornybar strøm innledningsvis. Tesla vil ha batterifabrikker som går på fornybar strøm. Å trekke datalagringssentre til Norge bygger på den samme logikken. Statoils kjøp av batteribåter er en del av samme trend.

Det er mange drivere her, og de forsterkes hele tiden. Den endelige versjonen av Michael Bloombergs Task Force on Climate-Related Financial Disclosures er lagt frem etter å ha vært på høring noen måneder. Dette er en håndbok i klimarisiko med konkrete anbefalinger til hvordan investorer, forvaltere og selskaper bør opptre for å håndtere risiko både knyttet til klimaendringer og klimapolitikk, og hvordan det bør rapporteres om dette.

En handelshøyskole som BI bør bruke ressurser på å forstå og følge dette arbeidet.

Arbeidet har allerede fått betydelig gjennomslag, og dette kommer til å fortsette.

La oss tenke oss et eksempel:

Et stort svensk, fransk eller tysk forsikrings- og pensjonsselskap har en nullutslippsstrategi for egen virksomhet, og de blir mer og mer bevisst at investeringene de gjør skal ha lave karbonavtrykk.

Dette selskapet skal bygge et nytt hovedkvarter og er opptatt av at karbonavtrykket både i byggeprosessen og i driften er lavest mulig.

Samtidig bruker dette selskapet klimarisiko-verktøyer stadig mer aktivt i styringen av sin portefølje.

Et slikt selskap kan tenkes å kreve av entreprenøren som bygger hovedkvarteret deres at sementen skal være CO₂-fri og at aluminiumen skal være lagd på fornybar energi. De kan betale litt ekstra for dette, og kanskje finnes det også noen støtteordninger.

Det kan også tenkes at dette pensjonsselskapet begynner å stille krav til selskapene i sin portefølje at de går i den samme retningen.

Denne trenden forsterkes gjennom reguleringer, men det er først og fremst en markedsdreven forandring som skjer. Grønt forsikringsselskap med grønne kunder og grønt hovedkvarter stiller krav til både leverandører – og til selskaper som det investerer pengene sine i.

Slike allianser tror jeg at kan skape et «trøkk» for CCS i industrien – hvis man klarer å identifisere «rene» produkter som kan fungere på samme måten som «ren» strøm.

Målgruppen for et slikt arbeidet vil være selskapene som produserer for eksempel sement, men enda viktigere investorer og finansaktører med sterk grønn profil.

Jeg ville begynt med Church of England, svenske Ap-fonden, Storebrand, KLP – og pensjonskassen til Californias offentlige ansatte, CALPERS.

Disse tenker på denne måten.

Dette er altså «Google-argumentet». Excel-arket med data for klimarapportering er virkemiddelet.

Idealist-komponenten i politikken

Men skal Norge bruke mye statlige penger på å realisere CCS-anlegg, så er det idealist-komponenten i politikken som må dyrkes frem. Det er «samvittighetsargumentet» som gjelder, i kombinasjon med sysselsettingsargumentet.

CCS på sement i Brevik er ingen «forsikringspremie» som sikrer gassen verdi i lavutslippssamfunnet, slik man trodde da Jens Stoltenberg holdt månelandingstalen.

Det betyr ganske sikkert mindre entusiasme i Finansdepartementet, Olje- og Energidepartementet og liknende steder.

Hvorfor skal norske skattepenger brukes på denne måten?

Selskapene som får støtten kan i prinsippet bare stikke av gårde og bruke det de lærer et annet sted.

Når det er idealist-komponenten som må dyrkes frem, så er det sektorer som har stor global betydning som må løftes opp. Igjen er sement er et godt eksempel på en kilde til utslipp som det ville ha svært stor betydning å få redusert og etter hvert ryddet vekk.

Politikerne som bevilger pengene må oppfatte at de virkelig gjør en innsats for verdens klima.

Å bruke penger på infrastruktur for lagring av CO₂ kan gi god mening i en slik kontekst. Det er en god resept for å bøte på dårlig klimasamvittighet og en naturlig sak å gjøre med tanke på alle pengene Norge har tjent på olje og gass. Skal CCS kunne realiseres i noe omfang i Europa, så trengs det lagringsfasiliteter.

Det kan jo også ligge noen arbeidsplasser i dette: Norge som lokasjon for investeringer av CO₂-frie produkter, energi-intensiv virksomhet, basert på fornybar energi og CO₂-lagring.

Oppsummeringen blir denne:

CCS i Norge handler nå om å bidra til å redusere globale klimautslipp, UTEN at det innebærer at vi betaler en «forsikringspremie» som sikrer gassens verdi i nullutslippssamfunnet. Dette vil trolig gjøre at statens/Finansdepartementets betalingsvilje faller.

At CCS i kraftforsyning i realiteten er dødt som konsept betyr at olje/gass og kullinteressene vil ha en mye mindre rolle i dette bildet enn de har hatt til nå, og det er kanskje like bra. Andre alliansepartnere i industri og finans kan vokse frem og bli viktigere, og kanskje også mer betalingsvillige enn olje og gassindustrien – som i realiteten bare har brukt knapper og glansbilder på CCS.

CCS vil aldri kunne kopiere solenergi, hverken kommunikasjonsmessig eller politisk, fordi CCS er fundamentalt annerledes. Solenergi er for de mange og små, CCS er for de store og få.

Skal norske politikere bevilge penger så det monner i Norge, er det «samvittighetsknappen» det må trykkes på.

Skal CCS kunne ta av internasjonalt, tror jeg det er markedsaktører som må gjøre jobben, og da kan «Google-argumentet» og allianser med grønn finans/investorer kanskje være med på å etablere forretningsmodeller som etter hvert kan stå på egne ben.