• I dag, torsdag 13. mars, møter halve regjeringen og 90 representanter for næringslivet og organisasjonene til klimakonferanse i Oslo rådhus. Konferansen overføres på nett-tv.

På dette møtet vil Alf Bjørseth, gründer og hovedeier i Scatec (som er største eier i Scatec Solar, artikkelforfatterens arbeidsgiver) med støtte fra Torger Lien, sjef i SN Power/Agua Imara, legge frem et «tilbud» til regjeringen: «Dersom staten kan tenke seg å dele noe av risikoen og finansieringskostnadene ved å bygge ren energi i sør, er våre bedrifter klar til å mangedoble investeringene i fornybar energi i verdens lavinntektsland».

Tiltaket vil kunne gi dobbel gevinst: Det vil ikke bare være et effektivt bidrag til å redusere energifattigdommen; det vil også være et særdeles effektivt klimatiltak. En foreløpig beregning viser at dersom det settes av 1 milliard kroner på bistandsbudsjettet til et garanti- og lånefond for fornybar kraftproduksjon i sør, vil det kunne gi årlige reduksjoner i de globale CO₂-utslippene i størrelsesorden 18 millioner tonn.

Norge en ledende aktør på fornybar globalt?

Økt tilgang til energi er avgjørende for å fremme utvikling og løfte milliarder av mennesker ut av fattigdom. Samtidig tilsier trusselen fra menneskeskapte klimaendringer at forbruksveksten må møtes med investeringer som kan redusere og stanse den underliggende veksten i karbonutslipp. Investeringer i fornybar energi er avgjørende for å hindre at de nye vekstøkonomiene bindes opp til en fossil energiframtid.

Globalt er det anslått at de årlige investeringene i kraftsektoren må mer enn fordobles fra dagens nivå dersom FNs og Norges mål om å begrense den globale oppvarmingen til maks 2 grader skal kunne nås. Bare i Afrika er det anslått et investeringsbehov på over 200 milliarder dollar i kraftproduksjon det neste tiåret.

Tilgang på konkurransedyktig finansiering er ofte avgjørende for om private investeringer i fornybar energi overhodet kan realiseres. Særlig er krav fra långiverne om at myndighetene stiller garantier en stor barriere for raskere ekspansjon av fornybar energi i u-land.

Flere land har i det siste lansert programmer for å stimulere landenes finansinstitusjoner og bedrifter til å investere i bærekraftig energiproduksjon i lavinntektsland. Som eksempel kan nevnes USAs «Powering Africa Initiative» lansert av president Obama i 2013. Andre er Storbritannias «Green Africa Power Fund», og det nye «Climate Investment Fund» som er et samarbeid mellom finansinstitusjoner og PensionDanmark.

Private investeringer i fornybar energi i lavinntektsland bør bli et hovedmål for utviklings- og klimapolitikken

Norge har et unikt utgangspunkt for å bli en ledende internasjonal aktør innen utvikling og produksjon av fornybar energi i lavinntektsland. SN Power/Agua Imara er en stor aktør internasjonalt når det gjelder utvikling av vannkraft, og i det raskt voksende markedet for solkraft er norske Scatec Solar blant de ledende i Afrika spesielt. I tillegg er det en rekke virksomheter i Norge som enten direkte investerer i utvikling av fornybar energi internasjonalt, eller som leverer varer og tjenester til dette raskt voksende markedet.

Også på finansierings- og tjenestesiden har Norge gode forutsetninger. Norfund er blitt en viktig med-investor og finansieringspartner for bærekraftige forretningsinvesteringer i sør, og kan vise til gode resultater. Gjennom samarbeidet med KLP et det utløst en kanal som vil føre til at langsiktig privat pensjonskapital kan investeres i fornybar energiproduksjon i sør. GIEK og Eksportkreditt Norge besitter verdifull fagkompetanse, nettverk og ressurser som vil ha stor verdi for å understøtte norsk næringslivs investeringer på området fornybar energi.

Norad har på sin side – i samarbeid med norske fagmiljøer – verdifull erfaring fra utviklingen av energisektoren i flere land. Gjennom programmet «Olje for utvikling» er det videre bygget kompetanse og troverdighet på UDs utestasjoner, i Norad og i samarbeidende advokat- og fagmiljøer av stor verdi for arbeidet for økt fornybar energiproduksjon i sør.

Norge har vært en viktig pådriver i arbeidet med å utvikle et FN-autorisert marked for karbonkreditter, den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism, CDM). Tanken var at private prosjektutviklere av ren energi ville kunne oppnå en tilleggsinntekt ved å få prosjektene godkjent som et CDM-tiltak. Dessverre falt markedet for slike kreditter sammen, og en rekke ren-energi-prosjekter i sør ble lagt døde.

Det er positivt at norske myndigheter nå spiller en aktiv rolle i arbeidet for å gjøre det nye Green Fund, som er en del av FNs arbeid med en global og effektiv klimaavtale, til et redskap for å fremme private investeringer i ren energi. Men verken FN-fond eller nye bistandsprogrammer er svar på behovene vi ser i dag. Det vil ta flere år før Green Fund eventuelt kan bidra i større skala. I fraværet av grønne finansieringsmekanismer vil private utviklere i utviklingsland måtte prioritere fossile investeringer fremfor lavkarbon-energi, og dermed bidra til å «låse inn» en ikke-bærekraftig infrastruktur for flere tiår fremover. Erfaringene viser videre at større investeringer i offentlig regi, slik Norge støtter i stor skala i spesielt Liberia, tar svært lang tid å gjennomføre, og oftest blir dyrere enn private investeringer.

Økte private investeringer i fornybar energi i lavinntektsland bør defineres som et hovedmål for utviklings- og klimapolitikken det kommende tiåret. Norge bør ha som mål å utvikle en verdensledende klynge av virksomheter innen utvikling, investering og produksjon av fornybar energi i lavinntektsland. Disse virksomhetene vil igjen tjene som spydspiss for tjeneste- og teknologibedrifter som vil kvalifisere seg for leveranser til det raskt voksende fornybarmarkedet.

Offentlige virkemidler for økte private investeringer

Samtidig som utviklerne må ta hovedtyngden av kostnadene og risikoen, har det offentlige virkemiddelapparatet en viktig rolle å spille for å utløse økte private investeringer på området. Store og kostbare fornybare energiprosjekt er tidkrevende. Prosjektene forutsetter som regel en levetid på minst 20, gjerne 30-40 år. Gode og tilpassede virkemidler for risikoavlastning er ofte nødvendig for å kunne forsvare tidliginvesteringer i prosjekter med lang utviklingshorisont.

På denne bakgrunn anbefaler SN Power/Agua Imara og Scatec Solar noen få målrettede tiltak, bl.a:

• Det statlige GIEK (Garantiinstituttet for Eksportkreditt) må gis utvidet mulighet til å garantere for lån til fornybarprosjekter. I dag kan GIEK kun dekke politisk risiko ved slike lån og ikke kommersiell risiko. Bankene stiller som regel krav om at betydelige deler av den kommersielle risikoen ved et prosjekt må avdekkes for at de skal kunne bidra med finansiering. Får vi en slik ordning, vil det være lettere å oppnå lånefinansiering av prosjekter der kunden, ofte de lokale og nasjonale nett- og energiselskapene, alene ikke oppfattes å ha tilstrekkelig kredittverdighet.
• I nye og risikofylte markeder kan den høye egenkapitaleksponeringen for utvikler være en stor barriere for rask utbygging av fornybar kraftproduksjon. En mulighet til å avlaste risikoen vil være en ordning med ansvarlige lån til fornybarprosjekter som kan dokumenteres som et kostnadseffektivt utviklings- og klimatiltak, og som er prioritert av vertslandet. Rammeverket for ordningen bør utformes slik at lånet kan defineres som egenkapital, med et gunstig rentenivå, typisk 2-3 prosent. Forvaltningen av låneordningen kan organiseres gjennom et samarbeid mellom Norad – som vurderer utviklingseffekten – og Norfund som står for den lånetekniske siden. Mens Norfund forvalter hovedstol og markedsrente, vil rentesubsidiet dekkes av et øremerket fond administrert av Norad. For hver krone som bevilges som rentestøtte, vil de samlede investeringer til fornybar kraft mangedobles; anslagsvis i størrelsesorden 15-20 ganger det aktuelle støttebeløpet.

Kostnadseffektivt klimatiltak

Er det så mulig å si noe mer presist om klimaeffekten av de foreslåtte tiltakene, og hva som eventuelt er tiltakskosten for dette virkemiddelet?

For å anslå svaret, har jeg gjort et forenklet regnestykke. Det bygger på noen enkle forutsetninger fra solenergiens område, som jeg kjenner best:

• Investeringskostnaden for storskala solcellekraftverk som det her er snakk om er nå vel 11 millioner kroner per MW. Den antas å falle ytterligere over tid.
• Antatt offentlig støtte gjennom garanti- og låneordningen beskrevet ovenfor kan beregnes som differansen i finansieringskostnader i forhold til vanlig kommersiell finansiering. La oss anta i gjennomsnitt 10 prosent av investeringsbeløpet, dvs 1 million per MW.
• I Afrika vil 1 MW photovoltaics (PV – solceller) produsere i gjennomsnitt ca 2000 MWh årlig.
• Grunnet stor avhengighet av kull, olje, diesel og gass, er CO₂-utslippsfaktoren for strømnettene i Afrika i dag anslagsvis 0,9 tonn CO₂ per MWh.

Regnestykket ovenfor gir følgende resultat: Dersom myndighetene satte av f.eks 1 milliard kroner til et fond for å dekke rentestøtten i den beskrevne låneordningen, vil det være tilstrekkelig til å utløse 20000 GWh i ny, ren strømproduksjon i sør per år. Dersom vi forutsetter at den nye strømmen anslås å komme istedenfor tradisjonell fossil energi som er referansen i lavinntektslandene, kan CO₂-erstatningseffekten av 1 mill kr/1 MW solkraft anslås til 18000 tonn per år.

Et fond på en milliard i rentestøtte som skissert her vil med andre ord kunne gi en renseeffekt av CO₂ på ca 18 millioner tonn per år.

Omregnet til såkalt tiltakskost, viser beregningene at prisen på å redusere CO₂-utslipp ved å støtte private fornybarinvesteringer i sør kan anslås til ca 56 kroner per tonn CO₂.

Svært kostnadseffektivt, med andre ord.