Stygg struping av Statkraft - Energi og Klima

Stygg struping av Statkraft

Stortingsflertallet vil strupe Statkrafts internasjonale ekspansjon. Det er trangsynt, kortsiktig – og uvanlig dårlig klimapolitikk. Noen må snakke sammen.

Denne artikkelen er over 2 år gammel.
Struper Stakraft: Ola Elvestuen, Trine Skei Grande og Terje Breivik har sammen med resten av stortingsflertallet besluttet å frata Statkraft 5 milliarder i egenkapital. (Foto: Venstre)
Struper Statkraft: Ola Elvestuen, Trine Skei Grande og Terje Breivik har sammen med resten av stortingsflertallet besluttet å frata Statkraft 5 milliarder i egenkapital. (Foto: Venstre)

Det er nesten ikke til å tro at normalt forstandige politikere som Venstres Terje Breivik og Høyres Nikolai Astrup kan få seg til å gå inn for et forslag som struper Statkrafts muligheter til å ekspandere internasjonalt. Men så er altså tilfellet. Budsjettenigheten innebærer at Statkraft likevel ikke skal tilføres 5 milliarder kroner gjennom reduserte utbytter for perioden 2016–2018, slik Stortinget tidligere har gått inn for.

Venstre har fått gjennomslag for at opprettelsen av et statlig investeringsfond med inntil 20 milliarder kroner i kapital skal utredes. Men målet med dette fondet er helt annerledes enn målet med Statkrafts aktiviteter utenfor Norges grenser. Tanken bak fornybarfondet er at det skal investere i norske virksomheter som produserer løsninger og teknologi i Norge, mens Statkraft bygger og driver fornybar energiproduksjon internasjonalt. Det er to helt forskjellige roller og oppgaver. Både Norge og klima trenger begge deler, og det er ingen som helst grunn til å sette dette opp mot hverandre.

Om Statkraft står det følgende fra de borgerlige samarbeidspartiene:

klipp fra innstillingen

Dette er dårlig politikk av mange grunner.

Klimapolitikken: Utbygging av fornybar energi utenfor Norges grenser er det viktigste Norge kan bidra med for å bidra til reduserte klimautslipp globalt. Det gjelder enten det er offshore vind i Storbritannia, solenergi i India, eller vannkraft i Tyrkia eller Peru. Hver eneste kilowattime reduserer utslippene. Når Statkrafts fornybare energi erstatter 1 TWh kullkraft, spares 8-900.000 tonn CO2. Det trengs rask akselerasjon i de globale fornybarinvesteringene for å krympe gapet ned mot togradersmålet. Det viser alle seriøse analyser. Norge burde trappe opp på dette feltet, ikke bygge ned.

Eierskaps- og næringspolitikken: Den manglende stabiliteten i eiernes holdning overfor Statkraft er statlig eierskap på sitt verste. Det gjør at selskapet ikke aner hva det har å forholde seg til, annet enn at politikere er kortsiktige og lunefulle og derfor ikke til å stole på. Statkraft har dessverre heller ikke klart å bygge seg en posisjon som gjør sånt som dette umulig å gjennomføre, slik for eksempel Hydro, Telenor og Statoil har greid. Det synliggjør en alvorlig svakhet ved selskapets evne til å posisjonere seg strategisk i forhold til politikken.

Stortinget legger også føringer i retning av at prosjekter i Norge skal prioriteres. Statkraft er og skal være en kommersiell aktør. Stortinget kan ikke være investeringskomite.

Statkraft forvalter grunnrenteressurser på vegne av fellesskapet og det er opplagt at denne funksjonen må ivaretas på en eller annen måte. Men å hindre selskapets ekspansjon og vekst i nye sektorer og markeder gir ikke noe vern av grunnrenten i norsk vannkraft, og det gir i alle fall ikke grunnlag for verdiskaping, vekst og grønt skifte i Norge at Statkraft reduseres til en ren grunnrentehøster.

En delprivatisering etter Statoil/Telenor-modell står som et meget godt alternativ.

Ad

Statens risikoeksponering mot fossil energi: Et ytterligere poeng er knyttet til den norske statens ekstremt sterke eksponering mot fossil energi. Et sterkt og internasjonalt voksende Statkraft er en «hedge» mot dette. Vi vet at fossil energi skal ned. Vi vet at fornybar energi skal opp. Det kommer til å være hovedbudskapet fra Paris-toppmøtet om noen uker.

Så er det fristende å spekulere i hvorfor stortingsflertallet ser ut til å gjøre en slik beslutning. Det trengs noen penger ekstra. Man så i sommer hvordan ønsket om å detaljstyre Statkraft kom fra ymse hold da selskapet ville opptre som et selskap og ikke som et politisk redskap i spørsmålet om vindkraft på Fosen. Så fratar man selskapet noen milliarder, og skrur sammen en forklaring – tross tidligere skryt om hvilket bidrag til det grønne skiftet oppkapitaliseringen av Statkraft er.

Bakenfor kan man ane en holdning til både fossil og fornybar energi som sitter blytungt i den norske forvaltningen. Den går i korte trekk ut på at man skal høste i det fornybare, og ekspandere i det fossile. Jeg skriver mer om dette i boken «Det grønne skiftet». Denne holdningen må snus på hodet i en tid da alle oppegående mennesker forstår at det er den fornybare energien som har fremtiden for seg.

Nei, her må noen snakke sammen. Langsiktig tenkende og ansvarlige politiske krefter i LO, NHO, Arbeiderpartiet og Høyre må helt enkelt finne sammen og få gjort noe med denne saken.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.