Sommeren da dieselen fikk dødsdommen

Det begynner å sette seg for alvor: Forbrenningsmotorens tidsepoke går mot slutten. Diesel-bilen vil dø og elbilen overta. Software-oppdatering på 5 millioner tyske dieselbiler er bare et lite pusterom.

Sommerukene har gitt en lang rekke nyheter som alle peker i samme retning: Elbilen kommer til å overta. Teknologi og markedskrefter, politikk og reguleringer – forbrenningsmotoren skal på historiens skraphaug. Det kommer ikke til å skje i morgen, dødskampen kan bli lang. Men utfallet er gitt. Mentalitetsendringen er slående. Se for eksempel denne saken i FT som forteller om tysk bilindustris iPhone-moment.

Lanseringen av Teslas 3-modell vil kanskje bli stående som en like viktig begivenhet som presentasjonen av Apples første iPhone, eller kanskje enda større: Som lanseringen av T-Forden, modellen som gjorde bilen til et masseprodukt. Det kommer en utfordrer som kort og godt er et bedre produkt enn det markedet så langt har blitt tilbudt. Tesla kommer inn fra siden, og har ingenting å forsvare i den gamle verden av diesel og bensin. Ingen produksjonslinjer som risikerer å bli gamle før tiden, ingen historisk arv å ivareta – og heller ikke noe ansvar overfor ansatte og underleverandører som kan bli ofre i den store omstillingen som er på trappene.

De store og etablerte bilfabrikantene må svare på utfordringen Tesla representerer. De kan gjøre det halvhjertet, slik GM ser ut til å velge med sin Chevrolet Bolt/Opel Ampera. Produksjonsvolumene er lave, men kan sikkert økes raskt hvis suget fra markedet virkelig kommer. Volvo har sagt at alle nye modeller som lanseres fra 2019 vil ha ledning. Porsche satser elektrisk. Og sist ute var italienske Maserati, som eies av Fiat/Chrysler. Toyota har i sommer varslet at de kommer med en ny og revolusjonerende batteriteknologi rett på den andre siden av 2020. Nissans nye Leaf er like om hjørnet.

De politiske signalene er viktige. Beslutningene i Frankrike og Storbritannia om forbud mot fossilbiler fra 2040 sender klare budskap om retningen to store europeiske land ønsker å gå. I Tyskland har sommerens nyhetsbilde vært preget av dieselbråk og avsløringer om kartellsamarbeid mellom de store bilfabrikantene. De store tyske bilfabrikantene anklages for å ha samarbeidet om tekniske standarder for å kunne jukse med utslippene. I Tyskland er bilindustrien en sterk og mektig aktør, og svært viktig for sysselsettingen. Et forbud mot forbrenningsmotoren fra 2030 vil ifølge en analyse gjort på oppdrag fra bilindustrien kunne sette 600.000 arbeidsplasser i fare.

Onsdag denne uken ble det holdt et diesel-toppmøte hos Angela Merkel og bilfabrikantene lover å gjøre en software-oppdatering på 5 millioner dieselbiler som vil få ned utslippene noe – et langt mindre drakonisk inngrep enn grønne krefter kunne ønske. Det kommer foreløpig ikke noen sluttdato for diesel i Tyskland, men det er ingenting som tyder på at omstillingstrykket mot BMW, VW og Mercedes kommer til å bli mindre i tiden fremover. Skal Tyskland ha troverdighet som klimaleder, kan ikke landet ha en bilpark som går på diesel og kraftverk som går på kull. Bilindustrien er imidlertid sterkt innvevd med politikken i Tyskland, så det er heller ingenting som tyder på at overgangen vekk fra diesel og bensin blir lett å gjennomføre.

Utrullingen av elbiler har foreløpig kommet kort. Norge er et laboratorium. Ikke noe annet sted har elbiler så høy markedsandel av nybilsalget. I denne analysen går Albert Cheung fra Bloomberg New Energy Finance gjennom en rekke spørsmål knyttet til forhold som både kan forsere og bremse takten i overgangen.

Noen av hovedpunktene: Bare omkring 1 prosent av det globale nybilsalget i verden er nå elbiler, så her er Norge virkelig et annerledesland. Men med billigere og bedre batterier blir elbilene stadig mer konkurransedyktige i pris. De er mye billigere å kjøre enn en fossilbil. Bloomberg New Energy Finance har skrudd opp sine forventninger til hastigheten på overgangen ganske mye fra i fjor til i år. I 2016 ble det forventet at 35 prosent av nybilsalget i 2040 vil være elbiler, mens årets analyse setter dette tallet til 54 prosent. Med dette tempoet vil en tredjedel av den totale bilflåten i 2040 gå på strøm. Oljeetterspørselen falle med 8 millioner fat om dagen, mens elbilene vil ta 5 prosent av det globale strømforbruket.

Jo større fornybarandel i strømnettet, jo større utslippsreduksjoner vil oppnås. Med utbygging av solenergi vil også stadig mer av ladingen skje når det er mye solstrøm tilgjengelig.

Men politisk backing og incentiver av forskjellige slag er inntil videre nødvendig for at tempoet i overgangen skal holdes oppe. Forsvinner incentivene, faller farten i omstillingen. Kampen mot lokal luftforurensning er en sterk driver i mange land og byer.

Det er også en rekke andre forhold som kan begrense tempoet. Fra oljeindustrien og andre elbil-skeptikere pekes det stadig på at tilgangen på litium og andre mineraler kan bli et problem. En annen mulig brems er knyttet til ladeinfrastruktur, ikke minst i byområder der folk ikke har sin egen private parkeringsplass eller garasje. Samtidig blir hyppig lading et mindre akutt problem når bilenes rekkevidde øker.

Oppsummeringen er denne: Både teknologi, marked og politikk arbeider for elbilen. Forbrukernes preferanser endres. Et eksempel er Shell-bossen Ben van Beurden som vil bytte til en Mercedes plug-in nå i høst. Det mentale kartet er i ferd med å bli tegnet om.