Scenario 2030: En veldig usannsynlig gass-jackpot - Energi og Klima

Scenario 2030: En veldig usannsynlig gass-jackpot

Et scenario om hvordan Norge klarte å sno seg unna det forbigående klimapresset og forlenge sin posisjon som hoffleverandør av gass til Europa.

Denne artikkelen er over 2 år gammel.

I april 2016 skrev Terje Osmundsen scenariet «Energistormakten Norge» på Energi og Klima, om hvordan Norge over de neste 15 årene klarer å omplassere petroleumsformuen til fornybar verdiskaping før det store verdifallet på oljeaksjer. Scenariet du kan lese under tar motsatt utgangspunkt: Hvilken verden må vi tro på for at det skal vise seg å være riktig å ikke satse grønt?

I ledelsesmagasinet Harvard Business Reviews desemberutgave i 2030 ble Erna Solberg og hennes tre regjeringer hyllet over åtte sider i artikkelen «Norwegian Government: Luck as a management strategy». Artikkelen tok utgangspunkt i dilemmaet som regjeringen Solberg sto overfor i 2016, etter oljepris-dippen, klimatoppmøtet i Paris og det store fallet i investeringer på norsk sokkel. Ingressen i artikkelen lød: «Sometimes no action turns out to be the best action».

Fremtidsvinner? Produksjons- og lagringsskip på gass- og kondensatfeltet Skarv i Norskehavet.
Norsk gass, en fremtidsvinner? Produksjons- og lagringsskip på gass- og kondensatfeltet Skarv i Norskehavet.Foto: Øyvind Knoph Askeland, Norsk olje og gass cba

Skulle regjeringen Solberg bevare troen på verdiene som Nordsjøen og Barentshavet representerte i en verden som fortsatt skrek etter olje og gass, der 99,8 prosent av bilene og 100 prosent av fly- og sjøtransporten var avhengig av oljebaserte energikilder? Eller skulle regjeringen lytte til hylekoret av teknologifabulanter som på tynt grunnlag varslet endringer i energiforsyning og transport på linje med forandringene da bil erstattet hest?

Under Paris-toppmøtet høsten 2015 fant verdens toppolitikere en måte å fremstå som handlekraftige på miljø, uten på noen spesifikk måte å stå til ansvar for det. Det var også betydelig usikkerhet i velgernes vilje til å ta kostnader med omleggingen til et grønt energisystem. Dette skjønte Solberg-regjeringen.

I Tyskland var det allerede motreaksjoner til det omfattende Energiewende, som teknologilobbyen og miljøorganisasjonene omtalte som en midlertidig og nødvendig omstilling av et gammelt system, men som husholdningene kjente i lommeboken og kraftgigantene merket på børsen. I Storbritannia var folkeviljen tydelig i prioriteringene da selvstendighetsfølelse, elitemistro, innvandringskritikk og byråkratiforakt skjøv Storbritannia ut av EU. Theresa May, som på det tidspunktet nettopp hadde flyttet inn i en statsministerbolig hun kom til å bebo like lenge som Margaret Thatcher, kastet ikke bort noe tid da hun allerede i første uke på jobben la ned det britiske klimadepartementet.

Da sommen 2017 kom og Tesla begynte å rulle ut de første av sine til da 550.000 forhåndssolgte Model 3-biler, gjennomførte først Volkswagen og deretter Daimler Benz store nedbemanninger. På en bølge av misnøye med tilstanden i tysk økonomi og en vedvarende flyktningstrøm, tapte Angela Merkel valget i september 2017. Det varslet starten på en omlegging av tysk industri- og miljøpolitikk med det AfD/FDP-koalisjonen kalte «die Rückkehr» – tilbakeføringen.

Den tyske omleggingen var også en bekreftelse på trenden som hadde startet i Polen året før. I 2016 og -17 forsvant nærmere hundre tusen arbeidsplasser i kullutvinning i Polen, og polske kraftselskaper hadde sine første regnskaper med røde tall på to tiår. Etter å ha vunnet valget i 2015 førte Lov og rettferdighet-partiet en politikk som til å begynne med ble latterliggjort av velgere og politikere i andre land. Ved å tvinge sine statseide strømselskaper til å kjøpe seg opp i kulldrift, låste de strømprodusentenes interesser til vedvarende produksjon av kull i Polen, og dermed også polske arbeidsplasser. Men det skulle vise seg å være en populær oppskrift som høyrepopulistiske partier i koalisjon med partier som ofret klima og miljø for industriarbeidsplasser skulle bruke igjen og igjen i Europa de kommende årene.

Det tydelige stemningsskiftet i europeisk politikk i 2017 ledet opp til Stable System-avtalen, der de gjenværende 22 landene i EU gikk inn for en tredelt strategi for fremtidens energisystem:

  • Sterk regulering av distribuert energi som sol- og vindkraft. I praksis ble det gjennom «Stop the intermittency»-doktrinen fra 2018 innført forbud mot alternative energianlegg på under 2 megawatt.
  • Den såkalte «Baseload Protection»-politikken tvang samtidig storskala vind- og solanlegg til å betale straffegebyrer til nettoperatørene dersom de førte store volumer energi ut på markedet på tidspunkter der gass-, atom- og kullkraftverk var i full drift. Politikken søkte å gjenskape situasjonen som fantes i kraftmarkedet da fornybare kraftkilder utgjorde en mindre del av produksjonen, og tvang eiere av sol- og vindparker til å la energi gå til spille for ikke å få tvangsgebyrer. Denne policyen var en sterk bidragsyter til å bremse investeringene i nye fornybaranlegg i EU fra 2018.
  • Det tredje benet i Stable System-avtalen var «New Nuclear Now», et subsidiesystem som omdirigerte støtteordninger for fornybar til utbygging av atomkraftverk. Understøttet av en betydelig omdefinert godkjennelsesprosess for atomreaktorutbygging, opplevde Europa en kraftig vekst i sin kjernefysiske kapasitet mot slutten av 2020-tallet som selv overgikk Frankrikes ekstravagante atomutbygging på 1960- og 70-tallet.

Tomrommet på 2020-tallet mellom den akutte nedbremsingen i utbyggingen av sol- og vindkraft og oppbyggingen av atomkapasitet viste seg å være en stor velsignelse for norsk gass.

Den norske regjeringen hadde holdt hodet kaldt i 2016 og 2017. Tross rop om varig vern av Lofoten og Vesterålen. Tross fallende oljepriser og varsel om at oljeverdier kunne «brenne inne» i en verden der fornybar regjerte. Tross de som mente at Teslas hypede lanseringer og midlertidig fallende priser på solceller og batterier ville gjøre den sykliske nedturen i norsk leverandørindustri til en strukturell nedgang. Tross anbefalingene fra det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget for «Grønn konkurransekraft», ledet av Connie Hedegaard og Idar Kreutzer, som naivt og populistisk foreslo nye ordninger som skulle fasilitere utvikling av «nye klimanæringer» innen energisoftware, bygg, maritim og transport.

Nei, regjeringen så gjennom støyen og opphaussingen av et nytt energiparadigme. Det var ingen lett sak.

Teknologi-overoptimistene ble båret frem på en retorisk medvind der det ble satt likhetstegn mellom norsk sokkel og Kodak, fasttelefon eller papiraviser. NHOs årskonferanse hadde to år på rad, i 2016 og 2017, temaer som handlet om teknologimuligheter andre steder enn i råvareutvinning. Det ble fra scenen i fullt alvor foreslått at Norge kunne bygge seg opp softwareselskaper, slik Sverige har gjort det uavbrutt fra 2000 til nå i 2030. Ingen så det umulige i at et land som ikke har frembragt et eneste IT-selskap verdt over 1 milliard dollar på 15 år skulle kunne følge etter svenskene.

Regjeringen var samtidig under sterkt press for å bøte på den stigende arbeidsledigheten, som hadde begynt med leverandørindustri i Hordaland og Rogaland i 2015, men som økte raskt da titusenvis av oljerelaterte sluttpakkemottakere kom inn i arbeidsledighetsstatistikken i slutten av 2016, og dermed drepte den gjenværende optimismen på Østlandet. Dette skapte en kjedereaksjon der arbeidsledigheten steg og boligprisene bråsnudde nedover, som igjen forsterket den engstelige stemningen i befolkningen.

Erna Solberg taler på konferanse hos Norsk olje og gass i mars 2016.
Erna Solberg taler på konferanse hos Norsk olje og gass i mars 2016.Foto: Kilian Munch, Norsk olje og gass cba

Men regjeringen Solberg ga ikke inn for fristelsene om å score kortvarige og populistiske poeng på miljø- og omstillingspolitikk.

I april 2016 sa Siv Jensen nei til en utvidelse av Oljefondets mandat til også å omfatte grønne- og infrastrukturinvesteringer, selv om Høyre hadde det i partiprogrammet, det var vedtatt som del av regjeringsplattformen og ble anbefalt av økonomieksperter. Det skulle vise seg å være en genistrek Jensen skulle poengtere igjen og igjen i tiåret som fulgte, da internasjonal handel kjølnet, kapitalflyt-begrensninger ble gjeninnført og nasjonalisering av infrastruktur ble gjennomført i mange land.

Sett i ettertid er det som om regjeringen visste at det skulle snu for Norge. Eller så må den ha hatt en helt utrolig flaks med en rekke helt uventede hendelser hjemme og i utlandet.

For i 2016 var det langt fra klart at det ville være riktig å trenere all nasjonal klimapolitikk, tilsynelatende applaudere internasjonal klimapolitikk uten å gjøre noe forpliktende selv – og holde fullt trøkk på oljeutvinning. I 2016 måtte man tro på en uventet vending i europeisk klimapolitikk, jordskjelvaktige forandringer i USA og Kinas fornybarvekst, total kollaps av internasjonal samhandling, og en folkeopinion som ville akseptere de umiddelbare virkningene av klimaendringer.

Oljeminister Tord Lien presset på for å holde oljestudentene motivert under den midlertidige dippen i oljepopularitet og var visjonært i spissen da Solberg II-regjeringen akselererte utbyggingsvedtakene for Lofoten, Vesterålen og Barentshavet. Etter hvert bidro han også til å forhandle Statoil inn på mulighetene som bød seg på et isfritt Grønland og Arktis – også kjent som ismuligheten, som en ny Jens Evensen.

Vidar Helgesen holdt seg klokelig i bakgrunnen idet regjeringen vred Klimadepartementet bort fra naturvern og miljøtiltak og inn mot tilpasning til et uunngåelig varmere og uforutsigbart klima. Etter hvert ble departementet avviklet, og lagt inn under det som ble Direktoratet for samfunnssikkerhet, beredskap og klimatilpasning.

Finansdepartementet lyktes sammen med fagdepartementene under Siv Jensens ledelse frem mot 2020 å tette provenytapet fra elbiler, å gjøre Enova-støtte skattepliktig, å innføre nye elavgifter (effekttariff, forsyningssikkerhetstariff, magasineringstariff, fornybartariff, vintertariff og batteritariff) og å fjerne elsertifikater for fornybarutbygging. Ministeren satte bare foten ned for innføringen av eiendomsskatt basert på energiklasse på bygg. I sum lyktes Norge med å ha et av de mest kortvarige og billigste klimaskatteregimene. Dermed hadde Norge minst behov for å endre seg da alle land ga opp å redde klimaet.

For det som så ut som et uunngåelig siste kapittel for norsk fossil energiproduksjon i 2016, viste seg bare å være noen få heldige hendelser unna å være første kapitel i en ny fortelling:

  • Handelskrigen på 2020-tallet mellom et Trump-ledet USA og Kina strupet handelen mellom landene. Dermed sluttet priskurvene på solceller, vindturbiner og batterier å falle.
  • EU-landenes reversering av Energiewende og preferanse for statlig garanterte arbeidsplasser i kullproduksjon, energiselskaper og bilprodusenter, som det store, men forsinkede, programmet for atomkraft i EU. Dette åpnet for et midlertidig behov for norsk gass. Og da den etterspørselen tok slutt, var skiferoljeproduksjonen i USA på hell, så Norge fikk en tredje gullalder akkurat i tide til ferdigstillelsen av de nordlige feltene i Lofoten og Barentshavet.
  • Innføringen av importbegrensninger, forbud mot autopiloter i biler og proteksjonistiske ladeavgifter for å forsvare tyske og franske bilprodusenter opprettholdt etterspørselen etter olje, tross Teslas, Apples og Googles inntogsmarsj på bilmarkedet og India og Kinas programmer for elektrifisering av bilparken.
  • De uventede og langvarige industrikonfliktene i Kina i 2019–2022 raserte produksjonskapasiteten for solceller, og prisene på solpaneler steg fra 2020 for første gang på 70 år.

Mer skulle det altså ikke til. På 2020-tallet lo folk ofte over hvor sterk tro enkelte hadde hatt på at det skulle skje varige endringer i energimarkedene bare få år i forveien. På samme måte som «internett er en flopp» ble fremhevet som tidenes bommert på teknologi som kom, ble artikler som «disrupsjon i energimarkedet» latterliggjort for å ha ropt ulv.

Det ble ledd av folk som hadde trodd at forbrukere ville sette billigere strøm, sexy produkter og komfortøkende software foran tradisjonell industri og bevaring av statlig regulerte energisystemer.

Harvard-forskerne som sto for analysen av Solberg-regjeringene avsluttet med et resonnement om at godt lederskap kun kan måles på resultater. At Solberg-regjeringen så bort fra alle andre scenarier enn dette ene som heldigvis viste seg å være vellykket, mener forskerne er uvesentlig:

«The value of a government is only determined by its results, not whether it took into account all possible scenarios and chose the most prudent course of action after weighing costs and benefits of each possible future development. The Solberg Governments chose one path and stuck to it: It bet on the inconsistency of other governments in their will to reach the Paris Agreement. Norway stayed the fossil fuel course. The Norwegians got lucky as the combined effects of increased protectionism; anti-EV policies in the car manufacturing nations of Europe; a backlash against the Energiewende and re-regulation of energy markets made demand for gas soar in the EU. Sometimes no action is the best action.»

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.