Roosevelt-obligasjoner mot klimakrisen

Langsiktige obligasjoner til lav rente. Det er hva utviklere av grønne infrastrukturprosjekter har drømt om i alle år. Nå kan det se ut til at drømmen nærmer seg virkeligheten, i hvert fall hvis vi skal tro deltakerne på seminaret i dag 2. mai om «Climate bonds», som Det Norske Veritas arrangerte. 5 billioner dollar – fem… Fortsett å lese Roosevelt-obligasjoner mot klimakrisen

Langsiktige obligasjoner til lav rente. Det er hva utviklere av grønne infrastrukturprosjekter har drømt om i alle år. Nå kan det se ut til at drømmen nærmer seg virkeligheten, i hvert fall hvis vi skal tro deltakerne på seminaret i dag 2. mai om «Climate bonds», som Det Norske Veritas arrangerte.

5 billioner dollar – fem tusen milliarder dollar – innen 2020 er investeringene som kreves for å underbygge de vedtatte klimamålene, fortalte IEAs nestleder Richard Jones til energiministrene for 23 land i London forrige uke. Dette er i stor grad lønnsomme investeringer, som blant annet vil redusere de årlige brensel- og drivstoffutgifter med 4 billioner dollar i året. Men hva gjør man når både bankene og de offentlige finansene i industrialiserte landene ligger med brukket rygg, og i liten grad kan understøtte investeringene som kreves? Svaret som nå vokser frem henter inspirasjon fra president Roosevelts berømte «New Deal bonds», som ble lansert for å kunne låne penger av befolkningen til å finansiere motkonjunkturpolitikken på 1930-tallet.

Vi som jobber i fornybarbransjen opplever at problemet er reelt og voksende. Den europeiske bankkrisen har ført til at bankene knapt låner nye penger til prosjekter innen sol- og vindenergi, for eksempel. Bankene i land som Sør-Afrika, India og Brasil er ikke store nok til å finansiere landenes forestående investeringer i fornybar energi, kjernekraft og energieffektivisering – blant annet. Og de minst utviklede landene i sør, hvis de i det hele tatt får låne «lange» penger, blir straffet med skyhøye renter hvis de vil satse på grønne investeringer fremfor kortsiktig forbruk.

Leser man regjeringens klimamelding, får man inntrykk av at svaret på gigantutfordringen er etableringen av et nytt FN-fond, det såkalte Grønne fondet som ble vedtatt opprettet i Cancun og som allerede har fått et sekretariat. Det er sikkert viktig, men utfra det vi vet om tregheten i FN-systemet er det enda viktigere at markedet selv begynner å utvikle mekanismer for å kanalisere penger som forvaltes av pensjonsfond, forsikringsselskaper, investeringsfond og enkeltindivider til gode klimarelaterte prosjekter.

«Climate Bonds Initiative» som står bak seminaret på Høvik, er et nettverk av aktører i finansbransjen som jobber for å etablere et globalt mega-marked for «grønne obligasjoner». (Eller rettere “klimaobligasjoner” som de kaller det, trolig for å kunne inkludere andre typer lavkarbon-prosjekter som f.eks. kjernekraft).

De forteller at snøballen forsiktig har begynt å rulle, og at Verdensbanken, EUs European Investment Bank (EIB) samt noen få nasjonale banker som den norske Kommunalbanken har eksperimentert og lykkes med sine første «grønne obligasjoner». Denne uken meldte IFC, som er Verdensbankens «næringslivsbank», at de har reist et grønt obligasjonslån på 500 millioner dollar hos amerikanske pensjonsfond, til en rente på lave et halvt prosentpoeng. Tidligere i vinter utstedte Warren Buffett et obligasjonslån på 80 millioner dollar for å finansiere sin første investering i et solkraftverk.

En av grunnene til at IFC klarer å reise finansiering til kun en halv prosent rente, er at inntektene fra salget settes inn på en separat konto som kun kan brukes til å finansiere prosjekter innen fornybar energi og energieffektivisering i den tredje verden. Fikk långiverne mistanke om at pengene ble investert i for eksempel kullkraft, tjæresandutvinning eller flyindustri, ville rentenivået ha vært høyere. Det viser at de mest sofistikerte deler av finansmarkedet nå har begynt å ta konsekvensen av at karboninvesteringer er mer risikofylt enn lavkarboninvesteringer.

Markedet for grønne obligasjoner vil vokse i takt med at myndighetene deler den politiske risikoen, at de store fondene som det norske Oljefondet definerer det som en prioritert investeringsklasse og at ratingbyråene utvikler redskaper for å risikovurdere prosjektene. Når den dagen kommer, vil selv utbyggere som bedriften jeg representerer, kunne selge grønne obligasjoner med sikkerhet i solkraftverk verden over. Til en lavere rente enn det konkurrerende kullkraftverket.