Risiko for søksmål: Ny klimatrussel mot Norge

Det er ingen behagelig tanke, men høyst aktuelt å diskutere: Risikoen for at Norge blir gjenstand for klimasøksmål er et tema som vil presse seg frem. Oljefondet kan bli angrepet av klimaofre som går til sak.

Kan Norge bli gjenstand for klimasøksmål? Trenden rundt oss er ikke til å misforstå. Det går knapt en uke uten nyheter om nye klimasøksmål rundt om i verden.

Professor Jørn Øyrehagen Sunde og stipendiat Esmeralda Colombo ved Universitetet i Bergen skriver i en kronikk at den norske staten kan bli saksøkt av ofre for klimaendringer.

«Ikkje berre har Noreg tent på ei verksemd som er årsak til klimaendringar, men har samstundes vist for all verda at ein har kunnskap om konsekvensane. Og til overmål har ein eit oljefond som kan betala for den skade som følgjer av klimaendringane. Det er difor ikkje utenkjeleg at regjeringsadvokaten på Maldivene, som står i fare for å forsvinna i havet som følgje av klimaendringar, vil seia til politikarane i landet: Look to Norway», skriver Øyrehagen Sunde og Colombo.

Absurd tanke?

I norsk politikk og embetsverk vil mange sikkert synes at det er en nær absurd tanke at Norge skal kunne bli saksøkt, men trenden vi ser rundt oss er ikke til å misforstå. Ofre for klimaendringer, og for manglende handling mot klimaendringer, går i økende grad til retten for å få sin sak prøvet.

Det umiddelbare svaret vil være at forurenseren har ansvar for sine utslipp, slik FNs system for bokføring av klimautslipp legger opp til. Det er ikke Norge som belastes for utslippene knyttet til forbruket av den norske oljen, men landet der utslippene finner sted. Norges ansvar er å håndtere utslippene fra produksjonen, og her har vi hjelp av EUs kvotesystem og dessuten verdens høyeste CO₂-avgift. Og alle har vi et ansvar fordi vi kjører bil og flyr og varmer husene våre med fossil energi. Produsentlandene leverer (bare) et produkt verden etterspør, og har ikke mer skyld i skadene som oppstår enn de som bruker den klimaødeleggene fossilenergien.

Sårbar motpart

Logikken bak eventuelle søksmål tar ikke hensyn til disse resonnementene, men retter søkelyset mot hvem som har tjent penger på å selge produktene som beviselig har påført skade. En regjeringsadvokat på Maldivene kan peke på de store oljeselskapene, slik det gjøres når klimasøksmål reises i California. Han kan selvsagt også peke på Kuwait, Saudi Arabia, Russland eller Venezuela – men det vil ikke være usannsynlig om Norge velges som angrepsmål. Demokratiske, transparente og rike Norge vil trolig være en mer sårbar motpart enn de mange hel- og halvdiktaturene som har tjent mye penger på petroleumseksport gjennom årene. Vi har dessuten «peeng på bok» – våre oljepenger står på konto, de er ikke stjålet av en korrupt elite, de er folkets eiendom, de er ikke brukt opp gjennom uansvarlig politikk eller gjemt bort i Sveits eller i karibiske skatteparadis.

Dessuten har Norge anerkjent klimatrusselen i mer enn tre tiår. Vi har brukt store penger på regnskogvern og vært den snilleste gutten i FN-klassen, men samtidig fortsetter vi å satse på petroleumsutvinning i sårbare arktiske strøk – tross alt vi har visst siden Gro Harlem Brundtland var statsminister i kongeriket.

Ansvarsrisiko

Det er fritt frem for mange aktører å gå til retten med et krav mot Norge. Aktivister og jurister finner sammen mange steder i verden, og det går nesten ikke en uke uten nyheter om et nytt klimasøksmål et eller annet sted på kloden.

Alt tyder på at det kommer til å bli mer av dette. I den britiske sentralbanksjefen Mark Carney’s arbeid med klimarisiko pekes ansvarsrisiko og trusselen om søksmål ut som en egen kategori man må være oppmerksom på. Mer om dette kan leses i denne rapporten fra Norsk klimastiftelse.

Også enkeltpersoners rolle og atferd kan komme i søkelyset. Hvordan opptrer for eksempel styreledere og styremedlemmer i viktige selskaper eller offentlige institusjoner?

Uavhengig av hvordan ulike rettsinstanser vurderer det juridiske grunnlaget, og om det går år og dag før rettskraftige dommer foreligger, vil det bli politisk og diplomatisk bråk om noen prøver seg. Å avfeie trusselen om søksmål som usaklig og irrelevant vil derfor neppe være særlig klokt. Dette er en risiko norske myndigheter må ta på alvor.

Øyrehagen Sunde og Colombo skriver at norske politikere, hvis de er smarte, bør se nærmere på hvordan Oljefondet kan brukes til å motvirke klimaendringer.

«Dersom den norske stat er lur, gjer den raskt Oljefondet om til eit Klimafond som skal nyttast til å setja i verk tiltak for å avhjelpa følgjer av klimaendringar. Deretter set den som vilkår at norsk teknologi og norske selskap skal brukast når midlar frå Klimafondet vert brukt. Då kan ein redusera faren for søksmål, få behalda Oljefondet, og gjera det om til ei kjelde til verdiskaping i ei tid med klimaendring», konkluderer de to juristene.

Oljefondets rolle

Det kan tenkes at en slik trussel kan bidra til å løse opp i en fastlåst diskusjon om hvordan Oljefondet skal agere i klimaendringenes tid. Oljefondet ser ut til å være langt fremme når det handler om å beskytte formuen mot effekter av klimapolitikk og teknologisk endring. Nedsalg av kull, kanskje etter hvert fra all fossil energi og bevissthet om selskapers klimautslipp, er tegn på at den defensive beredskapen etter hvert er ganske vel utviklet.

Men håndtering av klimarisiko handler ikke bare om å beskytte sparepengene mot trusselen forsterket klimapolitikk, ny teknologi og virkningene av klimaendringer representerer. Det handler også om å se mulighetene det globale grønne skiftet byr på.

Den norske staten gjør svært lite for å bruke Oljefondets finansielle muskel til å skynde på utviklingen i retning nullutslippssamfunnet. Debatten om fondets adgang til å investere i såkalt unotert infrastruktur, som ville være et slikt grep, har kjørt seg fast i en grøft av byråkratisk motvilje.

Det er mangel på evne og vilje til å spørre hvordan Norges finansielle styrke kan bidra til å forsere den globale grønne skiftet. Dette handler ikke om å gi bort Oljefondet, men å tenke mer offensivt om hvordan den norske kapitalrikeligheten kan benyttes til å fremme overgangen til nullutslipp verden over. Dette er viktig uavhengig av debatten om eventuelle klimasøksmål. Men hvis det i tillegg skulle vise seg at en justering av Oljefondets kurs ville redusere risikoen for søksmål, vil det være en hyggelig bonus.