Om hvorfor svensker, dansker og tyskere klarer å kutte egne CO2-utslipp - Energi og Klima

Om hvorfor svensker, dansker og tyskere klarer å kutte egne CO2-utslipp

Er det norsk politikks hang til kostnadseffektivitet som gjør at vi verken utvikler ny lavutslippsteknologi eller kutter innenlands CO2-utslipp?

Denne artikkelen er over 2 år gammel. 6 kommentarer

Grafen under viser en sørgelig trend. I Norge har vi ikke blitt mindre avhengige av fossil energi, tvert imot. Siden 1990 har vi riktignok klart å kutte i enkelte industri-klimagasser, mens CO2-utslippene jevnt og trutt har økt.

Norske utslipp av klimagasser (Kilde: SSB.)
Norske utslipp av klimagasser (Kilde: SSB.)

I Danmark er det langt mer løfterikt. Fra 1990 til 2012 minsket de danske klimagassutslippene med rundt en fjerdedel. Størst er kuttet i energisektoren.

Danske utslipp av CO<sub><noscript><img src= Danske utslipp av CO2 fra energibruk. «Adjusted» betyr korrigert for årlige variasjoner i temperatur og import av el. (Kilde: Energistyrelsen.)

Samme utvikling ser vi i Tyskland, der har utslippene falt med nesten 25 prosent siden 1990. Noe skyldes ineffektiv DDR-industri som måtte legges ned, men trenden viser jevnt fallende utslipp fram til 2014.

Sverige kutter også sine utslipp, landet kan loggføre 20 prosent kutt i klimagassutslippene i perioden 1990 til 2012.

Elitistisk tilnærming vs folkelig deltagelse?

I den norske klimameldingen trekkes kostnadseffektivitet fram som en av de grunnleggende føringene i klimapolitikken. Det betyr at man vil ha mest mulig klimaeffekt per investert krone. I praksis løses dette ved at vi kjøper billige kvoter fra u-land. I perioden 2008–2012 kjøpte vi kvoter for hele 21,5 millioner tonn CO2. Dette var i høy grad såkalte u-landskvoter (CDM) fra Kina. Samtidig har vi bevilget penger til å kjøpe regnskog i land langt borte. Men denne politikken har levert stadig økende utslipp i Norge.

Fornybarnæringenes drømmeløft
Denne bloggen bygger på innlegget Einar Wilhelmsen holdt da Norsk Klimastiftelse gjennomførte et rundebordsmøte som et ledd i Innovasjon Norges #drømmeløft den 24. mars. Klimastiftelsen gjennomførte også et ekspertpanel i forbindelse med #drømmeløft-prosjektet. Her er rapporten om Fornybarnæringenes drømmeløft.

For kvotekjøp og fjern-skogvern viser en ganske elitistisk tilnærming til klimapolitikken. Den er fremmedgjørende fordi folk flest ikke kan delta, den gir verken ny aktivitet eller endret adferd i befolkningen. Den utvikler ikke ny teknologi i Norge, og bidrar ikke til å få på plass nye næringer man kan investere i. Kort sagt, den påvirker oss nesten ikke.

I Danmark har de tenkt annerledes. I den danske energimeldingen «Vores Energi» fra 2012 trekkes næringsutvikling og grønn vekst frem som sentralt mål for klimapolitikken. I innledningen til strategien heter det: «I Danmark er vi gode til det grønne – og til at lave en forretning ud af det. Investeringerne i en grøn omstilling kan styrke Danmarks muligheder for et globalt teknologisk forspring». Klimapolitikken, og pengene man må bruke på å gå fra fossilt til utslippsfritt, rammes tydelig inn som en mulighet til å skape eksportnæringer og arbeidsplasser.

Deltagelse viktig i Tyskland

Tyskerne har brukt klimapolitikken til å aktivisere folk og derigjennom skape nasjonalt næringsliv. Det såkalte Energiewende i Tyskland ble utviklet av De Grønne da partiet satt i regjering rundt år 2000. Politikken viste seg å være robust og føres i dag av Angela Merkels regjering. I denne politikken er deltagelse viktig. Det er ikke de store kraftselskapene som eier Tysklands 150 millioner solcellepaneler. De og vindkraftverkene er kjøpt og betalt av privatpersoner, huseiere, kooperativer, bønder, investeringsselskap og vanlige bedrifter.

Slik blir tysk klimapolitikk synlig for folk flest. Innbyggerne kan være med på å investere. Folk ser konkrete resultater av politikken i form av arbeidsplasser og solcelletak i nabolaget.

Energiewende er kritisert av mange, men politikken er populær i den tyske befolkningen selv om den er finansiert gjennom en kraftig avgift på strømregningen. I en spørreundersøkelse fra 2013 mente hele 69 prosent at politikken var fordelaktig. Bare 6 prosent var kraftig imot.

Anna Bergek fra Linköping Universitet undersøkte i 2012 hvem som eier de svenske vindprosjektene. Pionerene i svensk vind var ikke de store kraftselskapene, men stort sett alle andre. De store aktørene kom på banen først i ettertid.

Hvem eier svensk vind? Anna Bergek, Ingrid Mignon and Gunnel Sundberg, Who invests in renewable electricity production? Empirical evidence and suggestions for further research, 2013, Energy Policy, (56), 568-581
Hvem eier svensk vind? Anna Bergek, Ingrid Mignon and Gunnel Sundberg, Who invests in renewable electricity production? Empirical evidence and suggestions for further research, 2013, Energy Policy, (56), 568-581

Her til lands har vi hatt en stor debatt om hvorfor «de grønne sertifikatene» gir vindkraftutbygginger i Sverige, men ikke i Norge. Kraftbransjen har pekt på at svenskene har bedre skatteregler. (Men bransjen er ikke så opptatt av at vi har bedre vind i Norge.)

Men kan deltagelse være en vel så god forklaring? For i Norge har vi prioritert å gi tillatelse til store prosjekter og konsesjoner som i høy grad er eid av kraftselskapene. Kan dette være noe av grunnen til at vindinvesteringene i Norge står nesten stille? Hva ville skjedd om andre aktører, med andre motiver, andre krav til avkastning og annen risikovilje slapp lettere til, slik de gjorde i Sverige når vindkraftutbyggingen skjøt fart der?

Montering av vindturbiner i Lemnhult, Sverige. (foto: Courtesy of Vestas Wind Systems A/S)
Montering av vindturbiner i Lemnhult, Sverige. (foto: Courtesy of Vestas Wind Systems A/S)

Oppsummert: Tysk, dansk og svensk klimapolitikk har levert store utslippskutt. Disse landene har ikke primært vært opptatte av kostnadseffektivitet og kvotekjøp. Tvert imot har både danske og tyske politikere ønsket å bruke klimapengene til å bygge nye næringer og eksportindustrier. Og Tyskland og Sverige har ført politikk som fremmer folkelig deltagelse, ikke kun elite og store aktører. Det har vist seg å være en effektiv og vellykket vei mot et lavutslippssamfunn som også får frem nye teknologier og solid, ny næringsvirksomhet.

De største, norske klimatiltakene har vært helt fjerne fra folks hverdag, og resultatet er at utslippene våre stadig har gått opp.

Bli abonnent!

6 kommentarer

  1. Avatar

    Trond Wingård

    Interessant poeng med folkelig deltakelse i klimapolitikken! Klimapolitikk blir fremmed hvis den ikke involverer og berører vanlige folk. Men et spørsmål jeg står igjen med: Hvor mye av tysk/dansk/svensk nedgang skyldes at de har vridd fra miljøfiendtlig til miljøvennlig kraftproduksjon (et potensiale vi ikke har i Norge fordi vi startet med 99 % vannkraft)?

  2. Avatar

    Vidar Lindefjeld

    Det kan ikke være så enkelt at i Tyskland etc. vet folk at fornybar kraft erstatter kullkraft – og at de ønsker å bidra til et skifte? I Norge vet alle at vår kraft er fornybar og har vært det i 100 år. Hvorfor naturødeleggende, ustabil og rådyr vindkraft da?

  3. Avatar

    Vidar Lindefjeld

    Godt spørsmål! Folkelig engasjement utløses av et behov; i Tysklands tilfelle av behovet for å erstatte fossil kraft med fornybar. Vannkraftlandet Norge har ikke det behovet. Vi har og vil få ren og fornybar strøm i generasjoner. Hva skulle utløse et engasjement for vindkraft da?

  4. Avatar

    Jørund Buen

    Norsk mangel på innenlandske utslippsreduksjoner forklares med Norges kjøp av CERer (u-landskvoter). Dette kontrasteres mot utviklingen i Sverige og Danmark. Da lurer jeg på hvordan det har seg at både Sverige og Danmark har kjøpt betydelige mengder CERer, og begynte med slike kjøp langt tidligere enn Norge.

  5. Avatar

    Einar Wilhelmsen

    Det stemmer at også andre land har kjøpt klimakvoter, men man har klart å tone dette virkemiddelet ned i debatten, og klart å gjennomføre klimatiltak som gir innalandske kutt- og næringsutvikling samtidig. I både Sverige og Danmark har de nasjonale CO2utslippene gått kraftig ned i perioden, i Norge har de gått opp.

    Danmark kjøpte i Kyotoperioden 13 millioner tonn CO2-kvoter, mot Norges 21,5 millioner tonn. Men de danske utslippene var i utgangspunktet mye høyere enn de norske (opp mot 70 millioner tonn- mot våre 52). Klimakvoter utgjør derfor ikke bare et mindre omfang enn det har gjort i Norge, det utgjør også mye mindre andel av kuttene.

    Et annet veldig godt eksempel på hvorfor forskjellene i nasjonal politikk og hvordan man har tenkt om nasjonale kutt og næringsutvikling ser vi når vi ser på perioden etter 2012- altså etter at Kyotoperioden gikk ut. I denne perioden fortsetter fallene av de danske CO2 utslipp. Politikken virker altså! I Tyskland er også klimagassutslippene også lavere i 2014 enn i 2012. I Sverige er utslippene lavere i 2013 enn 2012, (mangler data for 2014). Så alle landene har også her motsatt trend av Norge.
    Når skal vi være litt forsiktige med å se på forandringer fra år til år, for i så korte tidsintervaller kan vi bli lurt av at noen år er forskjellige (2012 var et kaldt år f.eks, med ekstra mye fossil energi til oppvarming). Men dette er i tråd med den generelle trenden: Våre utslipp går opp, naboenes utslipp går ned.

Kommentarfeltet er stengt.