Oljefondet i vind og sol: Bra oppspill fra Siv Jensen - Energi og Klima

Oljefondet i vind og sol: Bra oppspill fra Siv Jensen

Finansminister Siv Jensens åpning for at Oljefondet kan investere i fornybar energi er et bra oppspill. Stortinget har fått «lillefingeren», og bør svare i form av en tydelig bestilling til regjeringen om økende volum og ambisjon.

2 kommentarer
Oljefondet kan bli investor i offshore vind. Her fra danske Middelgrunden.Foto: Kim Hansen cba

Spørsmålet om Oljefondets adgang til investeringer i såkalt unotert infrastruktur har versert i mange år. Fra klimaståsted er dette enkelt. Uten rask opptrapping i investeringene i fornybar energi kan vi vinke farvel til Paris-målene. Samtidig sitter Norge på en stor kapital som kan sysselsettes på en slik måte at vi bidrar til å bringe verden fremover – uten at det betyr noen ekstra risiko.

Men saken har i flere år sittet fast i en gjørme av byråkratisk motvilje som Siv Jensens forslag i meldingen om Oljefondet kanskje kan løsne. Regjeringen vil vurdere om investeringer i «unotert infrastruktur for fornybar energi kan gjennomføres innenfor rammen av de særskilte miljørelaterte mandatene, med krav til åpenhet, avkastning og risiko som for øvrige investeringer i SPU».

Å bruke det såkalte miljømandatet kan være smart. Miljømandatet kom i stand i Kristin Halvorsens tid som finansminister og betyr enkelt forklart at Oljefondet kjøper litt flere aksjer i selskaper som driver med fornybar energiteknologi enn det uansett ville ha gjort. Som politisk signal var dette i sin tid viktig, men det gir ikke nye gigawatt vind og sol – slik investeringer i selve vind- eller solparkene kan bidra til.

I praksis vil en åpning for investeringer i fornybar energi bety at Oljefondet blir medeier i sol- og vindkraftanlegg med forutsigbare inntektsstrømmer. Denne forutsigbarheten kan sikres gjennom statlige garantier i en eller annen fasong, eller gjennom langsiktige kraftkontrakter der for eksempel et aluminiumsverk inngår en avtale om å kjøpe en gitt mengde kraft over en lang periode til en gitt pris. Slik reduseres risikoen og dermed blir kapitalen – og den fornybare kraften – billigere enn den ellers ville vært.

Målt i kroner er miljømandatet ganske smått. Markedsverdien av investeringene under miljømandatet var ved årsskiftet på 75 milliarder kroner. Det tilsvarer omkring 1 prosent av fondets verdi. I meldingen heter det at regjeringen vil vurdere reguleringen av miljømandatene, «herunder mandatenes størrelse».

Hvis vi snakker om investeringer i infrastruktur for fornybar energi, så holder ikke en slik sum veldig lenge. 75 milliarder tilsvarer syv vindkraftanlegg av samme størrelse som nå er under utbygging på Fosen. Nå kan selvsagt ikke Oljefondet investere i norske anlegg, men det er som investor i liknende anlegg at den norske kapitalen kan gjøre en forskjell.

Stortinget bør sette krav om at volumene i miljømandatet økes betydelig. Samme volum som unotert eiendom – inntil 7 prosent av fondets kapital – kan være et langsiktig mål. Det tilsier at omkring 500–700 milliarder kroner over en viss tid vil kunne investeres i fornybar energi. Man kan selvsagt ikke gjøre slike steg over natten, men i løpet av noen år bør det være mulig. Så får Yngve Slyngstad og Oljefondet finne ut om det er gjennom direkte eierskap i store kraftverk eller gjennom fond som samler sammen eierandeler at det er mest fornuftig å plassere pengene.

Stortinget bør ikke gi Siv Jensen mye tid på å komme tilbake med et konkret opplegg. Et bredt flertall i Stortinget er for at Oljefondet skal kunne investere i infrastruktur for fornybar energi.

Regjeringen legger ikke opp til noen generell åpning for investeringer i unotert infrastruktur som sådan, men avgrenser dette til fornybar energi. Det er trolig klokt. For det første kan unotert infrastruktur være så mangt; det bringer ikke verden fremover om Oljefondet legger penger i flyplasser, gassrør og motorveier.

Kanskje kan nye grønne sektorer komme til etter hvert. Kollektivtransport og vannforsyning er områder som likner på fornybar energi og der investeringsbehovene i mange deler av verden er store.

Ad
Ad

Politisk risiko og omdømmerisiko har vært blant argumentene mot at Oljefondet skal kunne investere i infrastruktur. Den politiske risikoen blir aldri helt borte, men den kan begrenses. Omdømmerisikoen er trolig mindre innen fornybar energi enn i mange andre sektorer.

Med en avgrensning til fornybar energi kan dessuten nødvendig kompetanseoppbygging konsentreres om vind- og solkraftanlegg. Det vil være naturlig å starte i Europa, Nord-Amerika og kanskje noen andre land der forutsigbarheten er god og den politiske risikoen liten. Skal Oljefondet gjøre fornybarinvesteringer i utviklingsland, så må avkastningen stå i forhold til risikoen. Det finnes mekanismer som kan ta ned risikoen, for eksempel gjennom garantier fra Verdensbanken, regionale utviklingsbanker eller bistandsmyndigheter. Hvis risikoen anses som akseptabel, bør også fornybar energi i utviklingsland stå på menyen.

Så åpner det seg en interessant tanke. Norske selskaper bygger i betydelig grad fornybar energi internasjonalt. Scatec, Statkraft og Statoil er eksempler. Oljefondet kan ikke investere i Norge, men må vel kunne investere sammen med for eksempel Statoil i utbyggingen av offshore vindkraft i Storbritannia eller USA? Det ville vært pussig om Oljefondet kunne utvikle partnerskap med svenske Vattenfall og danske Ørsted, men ikke med norske Equinor?

Bli abonnent!

2 kommentarer

  1. Kjetil Kjernsmo

    Det skjer jo mye spennende og ambisiøst i «utviklingsland», som f.eks. TuNur: http://www.nurenergie.com/tunur/

    Svar
  2. William Greene

    Det som er mest problematisk i fornybar energi er ikke tilgjengelighet av kapital. Det er at det ikke finnes nok prosjekter. Det kommer til å ta mange år før NBIM klarer å investere 74 mrd. Til tross for det, er dette tiltaket en bra ide.

    Svar

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima