Neste stopp Dogger Bank? - Energi og Klima

Neste stopp Dogger Bank?

Statoil og Statkraft åpner nå vindkraftanlegget Sheringham Shoal utenfor Norfolk i England. Men hva er neste steg? Hopper Helge Lund av i første sving? Eller får vi en sterk satsing fra norsk side? Politikerne avgjør.

Denne artikkelen er over 2 år gammel.

Offshore vind er i ferd med å bli en storindustri – en svært viktig komponent i fremtidens karbonfrie energisystem og en industriell arena hvor Norge har store komparative fortrinn. Statkraft og Statoil har i fellesskap bygget Sheringham Shoal – en investering på rundt ti milliarder kroner som vil produsere 1,1 TWh i året, altså betydelige mengder ren fornybar kraft. Sheringham Shoal-kraftverket vil spare atmosfæren for omkring 400.000 tonn CO2 hvis det er gass som erstattes, og nesten en million tonn hvis det er kullkraft som må vike.

I forbindelse med åpningen ser det ut til å være lagt opp til en høvelig dose pomp og prakt, med Kronprins Haakon som snorklipper. Men hva blir neste steg?

Det er mange store spørsmål som kan reises: Skal Norge og norske statskontrollerte selskaper være med på denne ferden på ordentlig i tiårene fremover, eller lar man det bli med denne ene vindparken? Skal man satse tungt? Hvordan skal man i så fall gjøre det? Hvilke roller skal Statkraft og Statoil spille? Skal man gjøre noe som helst for å etablere et lite hjemmemarked? Og kan man tenke seg en rolle for Oljefondet som investor i offshore vind?

Det er med andre ord mange langsiktige og strategiske avveininger som må gjøres, der politiske myndigheters holdning langt på vei vil være avgjørende.

Satsing på offshore vind vil være risikospredning for fossilnasjonen Norge

Statoil og Statkraft er begge med i konsortiet som utvikler det gigantiske Dogger Bank-prosjektet. De første investeringsbeslutningene ligger to-tre år frem i tid. Det er dette som vil bli prøven. Men det er ikke bare Storbritannia som er et mulig marked. Også i Tyskland er det store muligheter. Andre land, både i Europa og ellers i verden, vil komme etter hvert.

Som sterk aktør innen fornybar energi i Europa, er det ganske naturlig at Statkraft ser offshore vind som en svært interessant arena. Alle store europeiske energiselskap satser på offshore vind.

Interesserte finner mer om offshore vindkraft her.

For Statoil er det ikke like opplagt, selv om selskapets offshorekompetanse uten tvil kan være et meget viktig bidrag til denne industrisektorens modning. Offshore vind utvikles i direkte konkurranse med gass og Helge Lund virker bare sånn passe interessert. Det politiske presset for at Statoil skal involvere seg i fornybar energi, fremstår også som svakere under Ola Borten Moe enn det gjorde under Terje Riis Johansen og Åslaug Haga. Det er ikke sikkert det er fornuftig at Statoil skal drive med offshore vindkraft innen sin nåværende organisasjon, men det vil være lite fremtidsrettet fra den norske statens side om man som stor eier i selskapet lar denne skuten passere.

Statoils veivalg i forhold til fornybar energi er uten tvil en sak for eierne. Det hører hjemme på politikkens bord. Statoils primære interesse er å utvinne og selge olje og gass, mens staten må se lenger enn det som i det korte bildet kan virke til gunst for gasseksporten.

Ad

For Statkraft blir en satsing på offshore vind fort et spørsmål om selskapets finansielle muskel. Som heleid statlig aktør kan ikke Statkraft hente penger i aksjemarkedet. Prosjektene innen offshore vind er gigantiske og alle investeringer må tas up front. Det er en meget kapitalkrevende aktivitet.

Kan man tenke seg en rolle for Oljefondet som investor i offshore vind?

Det kan dermed være en ide at både Statkraft og Statoil skiller ut sin offshore vind-aktivitet og at det skapes et nytt halvstatlig norsk energiselskap som bygger og utvikler offshore vindparker i Europa og ellers. Et slikt selskap kan ta en ledende rolle på Dogger Bank. Det kan konkurrere om oppdrag ellers i Europa og etter hvert i andre deler av verden, når markedene kommer der. Det vil operere i direkte konkurranse med Statoil og andre gassaktører, men det vil samtidig kunne sikre norsk markedsandel og inntjening i et europeisk marked der kraftsektoren etter hvert blir karbonfri. For fossilnasjonen Norge vil dette være å spre risiko – og ta innover seg at både Tyskland og Storbritannia mener alvor med sin langsiktige klima- og energipolitikk.

Å etablere et slikt halvstatlig Statwind vil være å gjenta den samme operasjonen som tidligere er gjort i andre halvstatlige selskaper, for eksempel da Yara ble skilt ut fra Hydro og da Hydro ble rendyrket som en aluminiumsprodusent. Politikerne må legge til rette og i noen grad ta styring hvis slike strukturelle grep skal kunne bli realisert.

Oljefondet har også en mulig rolle. Oljefondet har så langt ikke åpning for å investere i infrastruktur og fornybar energi, men det kan endres hvis politikerne vil. Offshore vindkraft i modne markeder med lav politisk risiko, som Tyskland og Storbritannia, passer utmerket for langsiktige investorer av Oljefondets type. Danske Dong Energy har funnet pensjonsfond som partnere til sine offshore vindparker. Dessuten vil en satsing på fornybar energi fra Oljefondet fremstå som god risikospredning med tanke på den sterke eksponeringen i fossil energi som den norske staten har. Hvis man kjøper Regent Street, kan man vel like gjerne eie offshore vindparker der kontantstrømmen er garantert fra Downing Street?

I motsetning til andre land rundt Nordsjøen har ikke Norge noe behov for offshore vind for å bygge om den innenlandske kraftforsyningen, men i forhold til elektrifisering av petroleumsinstallasjoner kan offshore vind spille en viktig rolle. Som næringspolitisk grep kan det også gi mening å gjennomføre en viss satsing på offshore vindkraft i Norge – fordi det er en arena hvor norsk leverandørindustri har store fortrinn og hvor innovative tekniske løsninger kan bidra til kostnadsreduksjonene som trengs. Også her vil en satsing på offshore vind være risikospredning for fossilnasjonen Norge. Store deler av leverandørindustrien vil få trøbbel når nedturen i oljesektoren kommer. Det er ikke dumt å ha et ekstra ben å stå på.

Oppsummert: Offshore vind er en arena hvor det må gjøres en rekke strategiske veivalg – knyttet til spørsmål som i høyeste grad hører hjemme på den politiske banen. Tar de ballen?

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.