Når skal Høyre og Frp bli borgerlige partier i klimapolitikken?

Venstre bør som borgerlig parti sette hardt mot hardt i forhandlingene om statsbudsjettet for 2018.

Det er allerede funnet mer olje enn kloden tåler. Å lete etter mer er derfor dumt. Å subsidiere leting etter mer er enda dummere.

Som venstremann er jeg selvsagt veldig fornøyd med at vi kom over sperregrensen og at vi sammen med KrF har sikret et fortsatt ikke-sosialistisk flertall på Stortinget.

Utfordringen for Venstre nå blir å klare å overbevise Høyre og Frp om en politikk som møter den eksistensielle utfordringen som klimaendringene utgjør, og å få dem til å droppe subsidier av oljebransjen og heller akseptere markedsløsninger – om enn smertefulle – som gode borgerlige partier bør.

Utfordringen for Høyre og Frp blir om de omsider evner å ta innover seg – både moralsk og økonomisk – de voldsomme klimaendringene som ikke bare er på gang, men som i det siste brutalt har manifestert seg i Texas, Florida og på Puerto Rico. Det er deres borgere som i dag betaler prisen for forbrenningen av olje som Norge AS bidrar til.

Å ta hensyn til andre er en god, borgerlig dyd. Å subsidiere selskaper som ødelegger for andre er det motsatte.

Vil Høyre og Frp fortsette å fremme masseinnvandring?

Nå som Høyre og Frp etter alt å dømme fortsetter i regjering, er det på tide å utfordre dem ordentlig i klimapolitikken.

Høyre og Frp har etter press fra Venstre og KrF vært flinkere enn de rødgrønne var i de foregående åtte årene, greit nok, men deres holdning så langt viser på ingen måte at de har tatt innover seg alvoret vi står overfor.

Når både paven, det tyske forsvaret, Bank of England og Pentagon er enige om risiko og sannsynlighet for katastrofale følger av klimaendringene, bør vi andre være ydmyke og handle raskt:

Orkaner og tørke er voldsommere enn før, med flytting av mennesker i milliontall. Dette kommer også til å ramme Europa og Norge med full kraft: Dersom Frp virkelig er skeptiske til massiv innvandring burde det være i deres interesse å tenke nytt og bli Venstres nye allierte i klimaspørsmålet.

Et verdikonservativt parti som Høyre burde også ha noen tanker om å ta vare på skaperverket, for å si det mildt, og ikke bare overlate dette til KrF og oss i Venstre.

Den store synderen: Subsidiering av det oljeindustrielle komplekset

Så langt har imidlertid Høyre og Frp veket tilbake fra å konfrontere den store utslippssynderen i Norge: Oljeindustrien og byråkratiene knyttet til industrien, det oljeindustrielle komplekset. Og de har veket tilbake fra å benytte sunne, borgerlige markedsøkonomiske prinsipper.

For en venstremann er det spesielt skuffende at vi som et lite parti blir stående alene om sunne markedsøkonomiske prinsipper, mens regjeringen forvalter et gammelsosialistisk og planøkonomisk subsidiesluk for oljesektoren. Jeg tenker her på regler for skatter, avgifter og avskrivinger som er forbeholdt oljesektoren, som ikke med rimelighet kan kalles annet enn subsidier av en bestemt bransje.

Subsidium kommer fra latin og betyr støtte. I dette tilfellet næringsstøtte på bekostning av andre næringer, og manglende belastning av de kostnader en virksomhet påfører andre, som de orkanrammede i USA.

Konkrete subsidier som må opphøre fra et borgerlig perspektiv

Det er flere skatteordninger for oljebransjen som ikke lar seg forsvare dersom man har et borgerlig, markedsøkonomisk grunnsyn:

Friinntekten gir oljeselskapene rett til skattemessig å avskrive 121,6 prosent av investeringene, altså mer enn de virkelige investeringene på 100 prosent. Dette regnskapsmessige, vanskelig forståelige subsidiet er absurd og er ikke noe selskaper på fastlandet har, naturlig nok – fordi det er absurd. På toppen av det får oljeselskapene lov til å avskrive disse ekstra 21,6 prosentene skattemessig de fire første årene, mens investeringen er ment å vare i flere titalls år. Nok et subsidium.

Friinntekten bør oppheves for nye prosjekter fra og med statsbudsjettet for 2018 og avskrivingstiden bør forlenges til det som er reelt.

Resten av investeringene (100 prosent) blir avskrevet (utgiftsført skattemessig) over seks år, selv om plattformer mm. forventes å leve i titalls år. Effekten er et rentefritt lån av skattepenger fra skattemyndighetene, som ingen av oss på fastlandet får.

Også dette er en skjult regnskapsteknisk subsidie som går de fleste hus forbi, og er i strid med god regnskapsskikk som forutsetter at skattemessig avskriving (utgiftsføring) skal foretas over et driftsmiddels levetid for å gi et mest mulig korrekt bilde.

Kunstig kort skattemessig avskrivingstid bør avskaffes for nye prosjekter fra og med statsbudsjettet for 2018.

Kunstig lav CO₂-avgift. EU gjennomførte for mange år siden en utredning som het ExternE. Den beregnet hva CO₂-avgiften burde være for at kostnadene til opprydding av forbrenning av olje mm. ble belastet dem som forurenser. I dag betales kostnaden av flomofre i USA, tørkeofre i Afrika og alle andre som rammes av klimaendringene.

Konklusjonen til ExternE var (i dagens kroner) over 1.000 kroner pr. tonn i kostnad for utslipp i Europa, mens dagens avgift i Nordsjøen bare er rundt 400 kroner. Differansen på 600 kroner utgjør et subsidium til oljebransjen, betalt av ofrene.

Våre svenske naboer har for lengst fulgt rådet fra ExternE og innført en CO₂-avgift på rundt 1.000 kroner på nær sagt alle utslipp, en såkalt koldioxidskatt. Vi nordmenn er tydeligvis fornøyd med å vinne over svenskene i skisporet i vinterhalvåret og å være dårligere enn dem ellers i året i det som er viktig. Det burde være pinlig.

CO₂-avgiften bør minst dobles fra og med 2018.

For høy særskatt for oljebransjen! Motstykket til å fjerne og rydde opp i subsidiene til oljebransjen vil være å senke bransjens høye skattesats på 78 prosent tilsvarende fjerningen av ovennevte subsidier, f.eks. til 70-75 prosent. Dette vil være i tråd med prinsippet om et provenynøytralt, grønt skatteskifte som Venstre har tatt til orde for. Det vil ha den positive effekten at oljeselskapene må ta en større del av risikoen og kostnaden når de prøveborer og kalkulerer nye felt, i tråd med god markedsøkonomisk tenking.

Særskatten for oljebransjen bør reduseres likt med reduksjonen av subsidier.

Er Høyre og Frp borgerlige partier?

Det vil snart vise seg om Høyre og Frp virkelig er borgerlige, markedsorienterte partier, eller om de vil videreføre et subsidiesystem for oljeindustrien som ikke synliggjør de reelle kostnadene ved oljevirksomheten.

Kåre Willoch, Høyres tidligere statsminister, var i sin tid opptatt av at oljebransjen ved Statoil ikke skulle vokse seg for stor og bli en gjøkunge. Men det skjedde likevel. Dagens statsminister fra Høyre, Erna Solberg, hadde fortjenestefullt is i magen da oljeprisen ble halvert fra 100 til 50 dollar fatet og aksepterte at markedet virket.

Dagens spørsmål til statsministeren blir om hun nå – av hensyn til klodens helse, andre menneskers liv og sunne økonomiske prinsipper – er villig til å avskaffe subsidiene for oljebransjen.

Det er en merkelig følelse å være del av et lite 4 prosent-parti på borgerlig side som stadig må presse store samarbeidspartier – med 40 prosent av stemmene og komfortable marginer til sperregrensen – til å være borgerlige og bruke markedsorienterte mekanismer for å oppnå anstendige og dermed borgerlige mål. At Venstres Trine Skei Grande, Terje Breivik og Ola Elvestuen må bære hele denne børen alene, er helt urimelig.

Klimaendringene er nå kommet så langt og skadene begynt å bli så store at tiden er kommet for Venstre for å insistere – ja, insistere – overfor Høyre og Frp om at problemene må takles nå.

Så får budsjettforhandlingene for 2018 ta den tid de tar. Skulle det ikke lykkes å nå inn til Høyre og Frp om å legge borgerlige, markedsøkonomiske og samfunnsøkonomisk sunne prinsipper til grunn for oljebudsjettet, får Høyre og Frp etter mitt syn heller finne sammen med likesinnede oljepartier på den andre siden – det være seg Ap eller Sp – og heller innrømme at det bare er ett virkelig borgerlig parti i Norge.