Statoil vil lete etter gass lengst nordøst i Barentshavet. Statsministerens grønne utreder Connie Hedegaard advarer Norge mot å fornekte at energiskiftet finner sted. Et mylder av grønne teknologier truer oljens dominans. Det grønne skiftet pågår. Spørsmålet er hvilken fart og retning det tar.

Noen dager på oljemessen ONS i Stavanger synliggjør dilemmaer og veivalg som olje- og gasslandet Norge står overfor.

På den ene siden forsterker Statoil det politiske presset for åpning av Lofoten og varsler en stor borekampanje i Barentshavet.

På den andre siden forstår og erkjenner alle opplyste mennesker at verden står oppe i et energiskift som vil påvirke rammene for olje- og gassvirksomhet i tiårene vi har foran oss.

Teknologi slår råvarer, konstaterte «futuristen» Stefan Hyttfors.

Oljen og gassen vil møte konkurranse fra fornybar energi og smart teknologi som blir billigere og bedre som årene går.

Norge stilles overfor noen strategiske og politiske veivalg som vil bli tydeligere.

Hvor mye og hvor lenge skal det satses på olje og gass? Hva er alternativene som kan gi inntekter og arbeidsplasser i en lavkarbonverden?

Å balansere dette på en god måte er den store politiske og strategiske utfordringen det norske samfunnet står overfor.

Det blir meget spennende å se hva Connie Hedegaard og Idar Kreutzer skriver i rapporten om grønn konkurransekraft som kommer i oktober. Begge er ytterst kompetente personer med godt ajourført verdensbilde. De er dessuten begge «patente» høyrefolk.

Hedegaard, tidligere dansk EU-kommissær og konservativ statsråd, gjestet Stavanger denne uken. Hun støter mot oljenæringen på flere viktige punkter. Hvis virkelighetsbildet Connie Hedegaard tegnet i Stavanger også er gjennomgangstonen i rapporten som kommer, vil den enten bli lagt stille i en skuff innerst på statsministerkontoret eller føre til et omfattende og konstruktivt politisk bråk som Norge trenger.

Hedegaard viste til den samstemte gleden i Norge over Paris-avtalen og retningen som ble lagt på klimatoppmøtet. I 2050 skal hele verden være et lavkarbonsamfunn. Som et petroleumsland er Norge spesielt utfordret, sa Hedegaard – med et førsteklasses og kostbart velferdssystem som vil være underfinansiert hvis olje- og gassinntektene bortfaller.

På grunn av vannkraften er Norge i en annen situasjon enn andre land. Der de fleste andre land må konsentrere seg om energisektoren, kan Norge være “frontrunner” i sektorer som kommer i neste avkarboniseringsrunde; transport, bygninger, sirkulærøkonomi. Men Norge vil ifølge Hedegaard ikke få til dette hvis man beholder oppfatningen at landet først og fremst er en petroleumsøkonomi. Det vil føre til enorme problemer, mente hun, i en situasjon hvor olje vil miste verdi mens årene og tiårene går.

– Vi vil trenge olje og gass i mange år, men barometeret peker på forandring – “change” også for den sektoren. Det vil være “lethal” – drepende – om det norske samfunnet eller folk i nøkkelsektorer fornekter at endringene er en realitet, sa hun.

Hedegaard sa også at den norske oljesektoren har for mye fokus på å redusere utslippene per produsert enhet og for lite på hvordan man kan få utslippene helt bort – nullutslippsløsninger. Hun avviser dermed fortellingen om den rene og miljøvennlige norske oljen som det nærmest er et globalt ansvar å hente opp.

Den naturlige konklusjonen med bakgrunn i Hedegaards analyse er at Norge bør være svært varsom med å videreføre en petroleumssatsing der det meste av produksjonen vil skje på den andre siden av 2030. Da vil helt sikkert konkurransen fra fornybar energi og klimateknologi være mye sterkere enn i dag og presset fra klimapolitikken være betydelig tyngre. I 2050 må Norge i likhet med andre industriland ha kuttet utslippene med 80-90 prosent.

Hva hun og Idar Kreutzer vil skrive, vet vi ikke. Det «enkle» valget vil være å videreføre strategien som Jens Stoltenberg og Erna Solbergs regjeringer har stått for, men det vil ikke være noe svar på utfordringen: Hvordan skal en stor petroleumseksportør forholde seg i en verden der råvaren man lever av blir overflødiggjort av ny teknologi og skjøvet ut gjennom politiske tiltak?

Tidsperspektivet er viktig. Det er de langsiktige beslutningene – Lofoten, Barentshavet – som er det tunge og vanskelige.

Det er som stor gasseksportør at Norge virkelig utfordres. Det var mye snakk om relasjonen mellom gass og fornybar energi på ONS, og DNVs toppsjef Remi Eriksen valgte en god formulering da han snakket om gass og fornybar energi som «frenemies» – altså en kombinasjon av «friend» og «enemy». Gass kan være partner for sol og vind når det ikke blåser og gir i tillegg betydelig mindre lokal forurensning, men gass kan også være en stopper for fornybarinvesteringer i mange land.

I debatten om Norges strategiske veivalg må det snakkes mer om kroner og øre knyttet til gassutvinning. Lengst nord og øst – på “russergrensen” kan det finnes store gassressurser i form av volum. Noe helt annet er spørsmålet om hvilke verdier den kan tenkes å representere.

I de siste månedene har gass utkonkurrert kull i Storbritannias kraftproduksjon. Gassens andel har ikke vært så høy på årevis. Gassen hjelpes av britenes ekstra karbonpris, men enda mer fordi gassen nå er så billig. Med priser på $4/Mmbtu – litt mer enn halvparten av prisen for et år siden – er gass billigere enn kull. Men samtidig rammes selvsagt økonomien i gassprosjekter verden over. Aasta Hansteen, som nå er under bygging, har en breakeven som er høyere enn dette.

Det er plenty av gassressurser tilgjengelig rundt om i verden, og det er altså ikke slik at gassreserver er identisk med store inntekter.

Hva som er gassprisene 20-30 år frem i tid vet vi selvsagt ikke, men det er altså slik at eventuell gass fra Barentshavet og Lofoten skal konkurrere i et marked. Norsk Olje og Gass-toppsjef Karl Eirik Schjøtt-Pedersen fremhevet lave utslipp og trygg leveranse som norske konkurransefortrinn i sitt foredrag på ONS.

At lave utslipp skal forbli noe vesentlig konkurransefortrinn forutsetter at olje- og gassindustrien ellers i verden ikke velger å renske opp for egen regning eller presses til det gjennom karbonprising og reguleringer. Det sløses og forurenses grusomt i mange land; det lekker fra gassrør og fakling er et kjempeproblem. I Nigeria går mer gass til spille gjennom fakling enn det som brennes for å lage strøm i landets gasskraftverk.

I en urolig verden vil nok norsk gass ha fortrinn foran for eksempel den russiske, men tendensen er at gass gjennom LNG blir en global råvare på samme måte som kull og olje. Prispresset er stort. På den ene siden er kull alternativet. På den andre siden kan teknologi i mange sammenhenger erstatte gass og levere de samme tjenestene.

Til syvende sist handler dette om økonomi. Forbrukerne avgjør. Den fossile energien vil møte forsterket konkurranse mot et mylder av fornybare og energieffektive løsninger som melder seg på.

Connie Hedegaard understreket i Stavanger at oljefolket bør studere hva som har hendt med kullet; store aksjonærverdier er gått tapt gjennom finansiell kollaps.

Det er et godt råd, men kanskje farlig for den norske oljelobbyen. Man kan komme til å måtte konkludere med at kongeriket bør avstå fra jakten på politisk kontroversielle og/eller avsidesliggende gassressurser på norsk territorium og heller bruke penger og hoder på løsninger som gir nullutslipp.