Men – er ikke konsesjonskraften fornybar? - Energi og Klima

Men – er ikke konsesjonskraften fornybar?

Kraftkommunene anerkjenner nå det mange av oss har ment lenge: Skal man ta ut gevinsten av fornybar kraft, må man kunne selge både kilowattimer og opprinnelsesgarantier.

Når kraftkommunene krever å få opprinnelsesgarantier (OG) på konsesjonskraften, er det alvor. Det er like gledelig for oss som bygger ny vannkraft og driver det grønne skiftet som det er et skudd for baugen for norsk industri, som i en årrekke har jobbet for å nulle ut verdien av OG’er til fordel for seg selv. Dette har jeg tidligere skrevet om i bloggen «Skape egne fornybarverdier – eller ta fra andre?».

Under høringen i energi- og miljøkomiteen for statsbudsjettet 2019 tok Caroline Lund fra Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) til orde for at det ikke lenger er nok bare å få konsesjonskraft fra vannkraftverkene de er vertskap for. LVK mener ganske enkelt at det er i strid med formålet for konsesjonskraftordningen at andre skal stikke av med fornybarheten i kraften. Jeg satt et par plasser bortenfor Lund da hun begrunnet utspillet og kunne ikke annet enn å tenke at dette er en liten milepæl for oss som er opptatt av å legge til rette for mer fornybar kraftproduksjon.

LVK er en av landets effektive organisasjoner for politisk påvirkning. Her møtes ordførere og lokalpolitikere fra 175 kommuner. I LVK koordinerer de innsatsen for å beholde og utvikle verdiene de har som vertskommuner for vannkraft. Når LVK vil ha opprinnelsesgarantier, betyr det at medlemmene vil jobbe for dette i egne partiorganisasjoner og overfor relevante interessenter i offentlig forvaltning og rikspolitikk. Grunnen til engasjementet er åpenbar. Kommunene mottar 8,7 TWh konsesjonskraft. Opprinnelsesgarantiene har en verdi på rundt 150 millioner kroner hvert år. Det vil i gjennomsnitt si nesten en million ekstra for hvert enkelt av LVKs medlemmer – en verdi som er forventet å stige kraftig i årene som kommer.

Jeg skal ikke vurdere sannsynligheten for at LVK vinner frem, men har de først fått øye på pengene og fremsatt kravet, skal det litt til at det forsvinner igjen. Og skulle de få pengene, tror jeg industrien skal slite med å få gjennomslag for at fornybargevinsten heller skal tilfalle dem enn innbyggerne i 175 norske kommuner.

LVK presiserer at de ikke tar stilling til selve ordningen, som i noen kretser er omstridt, men ved å kreve sin del av den fornybare gevinsten bekrefter kommunene det mange av oss har ment lenge. Skal man ta ut gevinsten av fornybar kraft, må man kunne selge både kilowattimer og opprinnelsesgarantier. Denne anerkjennelsen er verdt å ta med seg.

Les replikk til dette innlegget fra Ole Løfsnæs i Norsk Industri: Konsesjonskraften er selvfølgelig fornybar.

Opprinnelsesgarantier er en ekstrapremie strømforbrukere kan betale for å sikre seg at det er produsert like mye fornybar kraft som de selv bruker. De representerer en kjærkommen ekstrainntekt for utbyggere av fornybar kraft. De medvirker til å utløse fornybare vannkraftprosjekter. I EUs nye fornybardirektiv styrkes opprinnelsesgarantienes stilling og betydning for det grønne skiftet. Europa har lenge anerkjent at det fornybare har en verdi, men nå har altså Brussel fått følge av 175 norske kommuner som har oppdaget det samme.

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Ad

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.