Plutselig roper det til meg, «kunstverket» langs bryggekanten. Jeg skvetter til, der jeg løper gjennom den nye Hinnavågen, bare et stenkast unna min barndoms folkeskole. «Vi må sørge for at Oljealderen blir en epoke – og ikke en episode», står det inngravert med sirlige og store bokstaver, som for å understreke at dette ikke er noe slags privat graffiti eller poesi på bryggekanten. Om det er kommunen eller en privat byggherre som har bestilt og godkjent det nye «kunstverket» på den nye Hinnabryggen er det ikke mulig å bli klok på, men effekten er uansett den samme.

Jeg løper videre mot Jåttanuten og spør meg selv: Hva er det denne Hinna-kunsten søker å formidle? Oljealderen har jo vart en epoke, tenker jeg, til Stavangers store velsignelse. Alle besøkende blir slått av den synlige velstanden som møter deg nærmest overalt hvor du ferdes i byen som var den fattigste i landet noen få tiår tilbake, og av de velstelte hagene og innbydende grøntarealene som gjør hver av Turistforeningens forslag om å «lofta vedet» til en fryd for øye, kropp og sjel.

Men det må være noe annet de har i tankene, tenker jeg, kunstverket som advarer mot Oljealderens flyktighet er jo satt opp nå og ikke for 40 år siden. Det er med andre ord vanskelig å tolke det som noe annet enn en politisk appell; en oppfordring til å arbeide for at petroleumsvirksomheten må få fortsette å dominere regionens og landets utvikling i mange tiår fremover. Hallo, hva er det de tenker på?

Har ikke de ansvarlige for Hinnavågens utsmykning fått med seg at vitenskapen og det meste som finnes av internasjonale autoriteter nå advarer mot den stygge baksiden av oljemedaljen, klodens overoppheting, er spørsmålet jeg stiller meg på vei nedover Gauselbakken for å «kjøla vedet» i Gandsfjorden, mer fristende enn noen gang.

Tankene går til lederne i energisektoren jeg møter i landene sør for Sahel og andre deler av Afrika, som del av mitt arbeid for å utvikle, finansiere og bygge solkraftverk. For dem har Oljealderen utvilsomt hatt en positiv side, som er muligheten til å importere olje for å produsere strøm, blant annet. Men med dagens høye oljepris er oljeavhengigheten blitt en svøpe for landene i Afrika.

Ta for eksempel Burkina Faso. Til tross for at gjennomsnittslønnen der er ca 2 prosent av Stavangers, betaler de mer enn det dobbelte av det vi gjør for strømmen. Hovedårsaken er den dyre importen og transporten av olje, samt at de ennå ikke har klart å reise kapital til å utnytte landets uendelige solenergiressurser til produksjon av strøm. I år er krisen er ekstra stor, fordi mangel på regn har gjort at landets to vannkraftverk har måttet stenge. De eldre jeg snakker med beretter at tørkeperiodene er blitt hyppigere og hardere enn før. Klimaendringene som forårsakes av Oljealderen er videre trolig en viktig årsak til ørkenspredningen, som igjen leder til lommer av fattigdom og gir grobunn for terrorisme og etniske konflikter slik vi ser i land som Syria, Mali, Nigeria, Kamerun og Tchad.

Ja, Oljealderen har vært og er fortsatt en rik epoke for mange, ikke minst de fleste innbyggere og næringslivet i Stavanger-regionen, men sannheten er at den er i ferd med å bli en svøpe for millioner i spesielt tørke- og flomutsatte områder – og kan utvikle seg til en forbannelse for milliarder om den ikke snart avløses av «Lavkarbon-alderen». Heldigvis har det grønne skiftet kommet i gang. For den som er i tvil, anbefaler jeg president Obamas viktige klimatale på Georgetown-universitetet i juni. Til tross for at den innenlandske skifergassen og skiferoljen har gitt en kraftig opptur til den amerikanske økonomien de siste årene, advarer han: Skifergassbølgen må sees på som en overgangsløsning for å erstatte kullkraften mens vi investerer i oppbyggingen av en fornybar energisektor. I årets første halvår utgjorde for øvrig solenergi mer enn halvparten av all ny kraftverk-kapasitet i USA, i Europa må gasskraftverkene stenge for å gi plass til ny vind- og solenergi. Verdens energibyrå IEA har i sine fremtidsscenarier kommet til at etterspørselen etter olje vil begynne å falle rundt 2020 dersom verdenssamfunnet skal kunne nå det vedtatte målet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader.

Selv om det skulle gå slik president Obama og IEA argumenterer for, vil ikke det bety at Oljealderen tar brått slutt i morgen. Men hva det betyr, er at dersom vi ønsker å bli sett på som en del av løsningen og ikke som en del av problemet, så må den mentale reisen ut av Oljealderen starte nå.

Jeg er imidlertid optimist, særlig her jeg svømmer utover fjorden med utsyn mot Dalsnuten og idylliske Gauselholmen. Derfor velger jeg å tro at det er et tredje budskap kunstneren bak Hinna-inskripsjonen har ønsket å formidle: For oss som bor i Norge er «Oljealderen» først og fremst et tidsskille og en mentalitetsendring. Det var med «Oljå» vi skjønte at Norge er for lite, og det var med «Oljå» vi forstod at vi med teknologi og kompetanse kan gjøre en forskjell på den globale arena. La den nye «Oljealderen» komme, tenker jeg, mens jeg ser på lekende og nysgjerrige barn utforske naturens hemmeligheter i vannkanten.