Med blikket mot klimavalget i 2021 - Energi og Klima

Med blikket mot klimavalget i 2021

Klima – og saker som henger sammen med klima – blir de mest sentrale spørsmålene i norsk politikk frem mot valget i 2021.

Ved valget i 2021 har vi hatt to ytterligere år med klimastreiker og ungdomsopprør. Enda flere velgere vil la klima være den avgjørende saken, skriver artikkelforfatteren. Foto fra skolestreik for klima i Bergen 14. mars 2019.Foto: Alva Førsund/Natur og Ungdom cbd

Etter kommunevalget er Høyre og Arbeiderpartiets posisjoner svekket. Rekken av konfliktsaker knyttet til klimapolitikken går på kryss og tvers, og gir et ganske kaotisk bilde.

Ser vi frem mot stortingsvalget, så sier de makroøkonomiske prognosene oss at Norge litt utpå tyvetallet vil stå overfor en situasjon med fallende oljeinvesteringer og en demografi som gir større press på velferdsstaten.

Dette betyr at det må skapes titusenvis av nye jobber i sektorer som er bærekraftige i alle ordets betydninger. De må være lønnsomme, vi kan ikke subsidiere oss til velstand og velferd. De må representere nullutslippsløsninger, og må være knyttet til ressursproduktiv virksomhet. Og de må stå seg i en verden der klimaendringene biter mer og mer. Det trengs rask omstilling, og da må hele landet og alle samfunnslag være med.

For å klare dette, trengs sterkt og samlende lederskap som kan gi retning og handling, foruten vilje til kompromiss, evne til å finne løsninger som forener motstridende interesser. Men det behøves også kraft til å sette ned foten når det er nødvendig.

Klima som definerende sak

Klimastreikende og demonstrerende ungdom over hele verden viser at vi står overfor et generasjonsopprør av en dimensjon som knapt har sitt sidestykke. Ungdom født rundt årtusenskiftet vet at de kommer til å leve sine liv i et samfunn sterkt preget av klimaendringer, forhåpentligvis uten at det kommer til samfunnsmessig kollaps.

Motsetningene, konfliktene i samfunnet, går langs flere akser nå enn for noen tiår siden. Den viktigste forskjellen er at klimaspørsmålet tvinger seg på som den definerende saken for stadig flere velgere. I Oslo er MDG største parti i bydelene Grünerløkka og Sagene. Den velutdannede urbane middelklassen stemmer i betydelig grad grønt.

Men høyre-venstre og by-land blir ikke borte. Bompengemotstanden i Oslos ytre bydeler representerer et sosialt opprør mot en politikk som oppfattes som urettferdig. Arbeiderpartiet kan ikke ignorere dette. Senterpartiets fremgang kan ikke tilskrives annet enn at mange mennesker – særlig i Nord-Norge, opplever at utviklingen går feil vei. Senterpartiet treffer en harme mot sentralisering som i deler av landet har voldsom kraft, og som ingen partier kan overse. Norge klarer ikke omstillingen ut av oljealderen hvis by og land står mann mot mann – og storbyområdenes arbeiderklasse oppfatter at de tar regningen. Rettferdig omstilling må være mer enn et slagord.

Forholdet til EU og EØS-avtalen

Det er en rekke saker og sakskomplekser som på en eller annen måte kan knyttes til klimapolitikken og som i tiden fremover vil prege debatten. De to «største» handler om forholdet til Europa og hvordan oljepolitikken skal klimatilpasses.

Forholdet til EU og EØS-avtalen er en underkommunisert del av klimapolitikken. Norge er for alle praktiske formål «klimamedlem» i EU. Bare Senterpartiet gikk imot da Stortinget like før ferien inngikk avtalen om at Norge skal samarbeide med EU om klimakutt også i såkalt ikke-kvotepliktig sektor. Fra før er Norge knyttet til EU gjennom kvotemarkedet, og i Stoltenberg-regjeringens tid sto rekken av Sp-statsråder i Olje- og energidepartementet trygt bak en linje som gradvis knyttet Norge tettere til EU. Striden om Acer vinteren 2018 ble vendepunktet for denne pragmatiske linjen. Det var så vidt båten bar for Arbeiderpartiet, etter at en iherdig kampanje fra Nei til EU, Sp, Rødt og deler av fagbevegelsen hadde skapt et bilde av at tettere samarbeid med EU er en trussel mot industrien og en oppskrift for høyere strømpriser.

Det er flere saker med «EU-stempel» i kjømda. Krefter som har kamp mot EU- og EØS-medlemskap som sitt fremste mål, tar ikke fem øre for å gjøre klima- og energipolitikken til en slagmark om EØS-avtalens fremtid. I disse spørsmålene er MDG et moderat sentrumsparti, omtrent som da KrF under Kjell Magne Bondevik håndterte EØS-avtalen. Senterpartiet representerer en ytterkant, og retorikken Trygve Slagsvold Vedum bruker i spørsmål om krafthandel og kabler er ikke egnet til å dempe konfliktnivået. Polariseringen i dette sakskomplekset er sterk, og på sosiale medier florerer både skjellsord og konspirasjonsteorier.

Det er reelle interessemotsetninger knyttet til omfanget av krafthandelen med våre naboland, men de er håndterbare dersom evnen og viljen til kompromisser er til stede.

I en regjering med et svekket Arbeiderparti, et stort Senterparti, og et SV på dagens nivå, og med Rødt som parlamentarisk grunnlag, ville EØS-avtalen bli utfordret. Med MDG på innsiden ville balansen være annerledes. Når det gjelder EØS-avtalens skjebne, vil Arbeiderpartiet aldri kunne gi etter.

I tider med sterk internasjonal uro og økende spenning vil det også være hasard for Norge å ta steg som svekker relasjonen til våre nærmeste naboer i Europa. I klimapolitikken er EU dessuten den eneste av stormaktene som konsekvent står på riktig side, i tillegg til å forsvare demokrati og en regelstyrt internasjonal orden.

Når representanter for fagbevegelsen som Fellesforbundets leder Jørn Eggum og Industri Energis Frode Alfheim får gåsehud av tanken på at Ap skal samarbeide med MDG, så glemmer de EØS-dimensjonen.

Høyere konfliktnivå om olje

De neste tiårene skal Norge avrunde oljealderen – fortrinnsvis med stil. Konfliktene rundt petroleumspolitikken kommer ikke til å avta. Dette er saksfeltet hvor MDG står lengst fra det brede politiske konsensus der Høyre og Arbeiderpartiet sammen har utgjort flertallet, forøvrig med Senterpartiet på laget i nesten alle spørsmål. Men oljesektorens fremtid er i bevegelse. De siste årene har det blitt akseptert av så godt som alle at olje og gass er utsatt for klimarisiko, der endringer i klimapolitikk eller innføring av ny teknologi kan svekke etterspørselen etter petroleum og redusere ressursenes verdi.

Mens klimarisiko-tilnærmingen nå er ganske ukontroversiell, stiger konfliktnivået når det blir snakk om å skru av oljekraner så lenge det er mulig å selge lønnsomme dråper. Altså om det er riktig å avvikle oljealderen før tiden. Velger man denne tilnærmingen, så må pragmatiske vurderinger vike til fordel for spørsmålet om hva som oppfattes som «rett» og «galt». Da blir det vanskeligere å finne kompromisser, en kurs som kan samle bredt flertall og stå seg over tid.

Men både Høyre og Arbeiderpartiet blir nødt til å identifisere en petroleumspolitikk som står seg bedre i klimaendringenes tid enn den som for tiden er rådende. De kommer til å møte et idealistisk begrunnet krav om stans og sluttdato fra en ungdomsgenerasjon som stiller krav om forandring, og det nytter ikke å svare at «lille venn, du vokser det av deg».

Ved valget i 2021 har vi hatt to ytterligere år med klimastreiker og ungdomsopprør. Enda flere velgere vil la klima være den avgjørende saken. Forhåpentligvis er det internasjonale bildet gunstigere enn i dag, men det kan også være motsatt. Uansett kommer ikke de store partiene unna. Klimaspørsmålet vil være styrende for nesten alle andre politikkområder.

Ad

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.