Landbruket bør slutte opp om EAT-Lancet

Landbruksinteressene bør støtte opp om agendaen EAT-Lancet-kommisjonen setter. De som forsøker å undergrave hovedkonklusjonene kommer til å ende i historiens skammekrok.

Rapporten fra EAT-Lancet-kommisjonen er et svært viktig bidrag til større forståelse av hva som må gjøres for å omstille et matsystem som ikke fungerer. Nå skal rapporten presenteres på arrangementer på alle kontinenter. Gunhild Stordalen er drivkraften bak arbeidet, der eksperter fra hele verden har arbeidet for å etablere et felles kunnskapsgrunnlag: Mat, helse og klima henger sammen. Det må gjøres store endringer. Kostholdet må bli mer plantebasert dersom vi skal klare å fø 10 milliarder mennesker innenfor planetens tålegrenser. Gevinstene vil være store, ikke minst gjennom bedre helse. Å nå Paris-målene er umulig uten at matsystemet gjør sin del av jobben.

Foran presentasjonen av rapporten har viktige talspersoner for norske landbruksinteresser forsøkt å sabotere så godt de kan. I Dagsavisen hevder daglig leder i Agri Analyse, Christian Anton Smedshaug, at EAT bommer både på diagnose og resept. E24 fikk tak i papirene som viser hvordan kjøttbransjen har planlagt å «nyansere» EAT-Lancets konklusjoner. Geir Pollestad (Sp), leder i Stortingets næringskomite, mener «dette er et dokument det er vanskelig å ta på alvor». Matprat-direktør Dag Henning Reksnes sier at «norsk jordbruk er allerede bærekraftig», og skaper inntrykk av at EAT-rapporten ikke tar innover seg at matproduksjon og -forbruk må ta hensyn til lokale forhold.

Kommentarer fra henholdsvis Joacim Lund i Aftenposten og Kjetil Bragli Alstadheim i Dagens Næringsliv viser at kjøttlobbyen løper stor omdømmerisiko ved forsøk på å undergrave hovedkonklusjonene i rapporten. Spørsmålet landbruket bør stille seg, er hvordan næringen kan være en medspiller langs linjene rapporten fra EAT-Lancet anbefaler. For lyttet man nøye til professor Johan Rockstrøms innledning i Universitetets aula torsdag, så kan man like gjerne se muligheter som trusler. Riktignok ønsker han avgifter som setter en pris på landbrukets klimagassutslipp, akkurat som på CO₂ fra industrien. Og han peker på avtrykket gjennom avhengigheten av soya til fôr. Men samtidig mener Rockstrøm at kjøtt i fremtiden må produseres på arealer som ikke er egnet til noe annet, altså beite, grovfôr og gras. Dette er selve bomben i rapporten, skriver Nationens kommentator Michael Brøndbo.

Oversatt til norske forhold kan altså anbefalingene i EAT-Lancet-rapporten leses som et forsvar for grovfôrbasert kjøtt- og melkeproduksjon, basert på lokale ressurser. Hvis glansbildet av norsk landbruk hadde vært sannferdig, så hadde vi med andre ord ikke hatt noe problem. Men virkeligheten sammenfaller ikke med dette glansbildet. Jakten på mer volum til lavere kostnad har gitt en avhengighet av soyaimport som innebærer et betydelig beslag av areal i andre deler av verden; på jordbruksarealer der det tidligere var regnskog (Brasil) og der monokulturer har overtatt fra et landbruk som for noen generasjoner siden var preget av stor variasjon og mangfold (USA). Dette er uttrykk for den manglende bærekraften i dagens matsystem.

Maten vi spiser setter altså et betydelig avtrykk i andre deler av verden. Er dette bærekraftig? Kan vi fortsette på denne måten, eller må vi legge om? Det som er helt sikkert, er at store reduksjoner i klimagassutslippene og det øvrige avtrykket fra landbruket er umulig uten betydelige endringer i kostholdet. Men det er ikke nok. I det globale bildet trengs også ny teknologi, riktigere gjødsling, betydelig redusert matsvinn, samt god håndtering av vannressurser – som i mange deler av verden er et knapphetsgode.

[rp4wp]

Med lavere kjøttkonsum er det langt enklere å gjennomføre de forandringene på tilbudssiden som er ønskelige. For Norges del bør dette bety det lavere innslag av soyabasert kjøttproduksjon, mens norske fôrressurser utnyttes.

De dominerende delene i norsk landbruk har valgt en forsvarslinje der forbrukets sammensetning – les kjøttkonsumet – skal holdes unna dagsordenen.

En omstilling i tråd med anbefalingene fra EAT-Lancet-rapporten fordrer endringer i det norske landbruket, men ikke større enn at de bør være fullt mulige å gjennomføre over noe tid. Bøndene og øvrige deler av landbrukets verdikjede er selvfølgelig avgjørende deltakere i en slik prosess. Dersom landbruket velger å føre kamp mot en slik kunnskapsbasert plattform, så driver næringen aktiv selvskading.