La Venstre få et «grønn vekst»-departement!

På nyåret setter Trine Skei Grande seg sammen med Siv Jensen og Erna Solberg for å forhandle om Venstres inntreden i regjeringen. En ide å tygge på: La Venstre få lede et stort Nærings- og energidepartement!

Både i Høyre, Venstre og Frp drøftes det nå hvordan Venstre kan kobles inn i det borgerlige regjeringsprosjektet på en måte som er innenfor de nåværende regjeringspartienes tålegrense, men som samtidig gir partiet mulighet til å sette sine stempler på politikken på viktige områder.

Klima- og miljøpolitikken er viktig for Venstre, men det er etter mitt syn ingen grunn til at partiet bør ønske seg Klima- og miljødepartementet. Høyres Vidar Helgesen har både engasjement og kunnskap. Han gjør en bra jobb og bør få fortsette. Dessuten er det i andre deler av regjeringsapparatet de viktigste virkemidlene for en skalert grønn vekst-satsing ligger.

Samtidig er det neppe trolig at Venstre vil kunne få overta det nåværende Olje- og energidepartementet og sende Terje Søviknes ut av regjeringen. Det petroleumspolitiske tyngdepunktet i regjeringen vil fortsatt ligge hos Høyre og Frp, selv om Venstre sikkert kan forskyve dette noe. Dessuten er det neppe noe å vinne for Venstre ved å sitte med ansvaret for oljepolitikken, selv om Lofoten spares.

Derfor peker Næringsdepartementet seg ut som det best egnede utgangspunktet for en mer kraftfull satsing på klimariktig verdiskaping. Med noen endringer i ansvaret for en del saksfelt, kan vi få et departement for grønn vekst – utstyrt med både penger og politisk kraft.

Fremgangsmåten vil være å splitte dagens Olje- og energidepartement, slik at alt dette departementet steller med – bortsett fra petroleumsforvaltningen – flyttes til Næringsdepartementet, som blir det nye departementet for grønn verdiskaping og fornybar energi.

Søviknes – eller den som måtte etterfølge ham – vil da lede et rent oljedepartement – med oppdrag om å forvalte og høste de gjenværende petroleumsressursene på en måte som gir størst mulig grunnrente. Også infrastrukturen for CO₂-lagring vil fortsatt naturlig høre hjemme i Olje- og energidepartementet, men ansvaret for å utvikle karbonfangst i industrien bør bli med på flyttelasset.

I dag har Olje- og energidepartementet ansvar for å håndtere statens eierandel i Statoil, mens resten av statens eierskap i norsk næringsliv ligger hos eierskapsavdelingen i Næringsdepartementet. Det vil være naturlig å flytte ansvaret også for Statoil-aksjene over til Næringsdepartementet. Slik skapes større avstand mellom forvaltningen av oljeressursene og utøvelsen av eierskapet i Statoil, og statens andel i Statoil vil bli forvaltet i det samme regimet som eierskapet i andre halv- og helstatlige selskaper.

Men det store grepet vil være å samle alt som er av «virkemiddelapparat» under samme tak og samme politiske ansvar – koblet opp til de øvrige delene av nærings- og industripolitikken.

I dag har Næringsdepartementet ansvaret for Innovasjon Norge, Eksportkreditt og GIEK, samt investeringsselskapene Argentum, Investinor og nykomlingen Fornybar AS. Men Enova og Gassnova ligger hos Olje- og energidepartementet. Både Enova og Gassnova besitter betydelige ressurser og klimariktig næringsutvikling er hovedoppgaven hos begge to.

Å samle alt dette kunne kanskje gjøre det lettere å få mer ut av de statlige milliardene som på en eller annen måte brukes til å stimulere grønn og klimariktig verdiskaping – altså alt vi skal leve av etter oljen.

Også ansvaret for den fornybare energien, vannkraft, vindkraft, NVE og Statnett bør følge med over i det nye Næringsdepartementet. Forvaltningen av de fornybare energiressursene henger tett sammen med «fullelektrifiseringen» av Norge som vil være en viktig del av både klima- og næringspolitikken fremover. Koblingen mellom tilgangen på fornybar energi og utviklingen av den viktige kraftforedlende industrien er dessuten et nøkkelpunkt i all industri- og energipolitikk.

I tillegg til denne operasjonen, kan kanskje også Landbruksdepartementet legges inntil Næringsdepartementet på samme måte som Fiskeridepartementet. Landbruk og skogbruk, bioøkonomien, er svært viktige sektorer i utviklingen av næringslivet «etter oljen».

Så er det sikkert innvendinger mot modellen jeg har skissert, og det kan finnes andre varianter med samme innretning. Men hovedpoenget er at et slikt grep ville gi både politiske og økonomiske muskler til en statsråd og et parti som oppriktig ønsker å bidra til at det grønne skiftet skyter fart.