Klima og EU: Norge trenger et eget klimadiplomati – Energi og Klima

Klimaavtalen med EU: Norge trenger et eget klimadiplomati

Forhandlinger i Brussel vil avgjøre hvordan EU skal kutte utslipp mot 2030 – og dermed også hva Norge skal bidra med. Norge må kompensere for manglende medlemskap ved å inngå nær dialog med landene rundt oss.

Denne artikkelen er over 2 år gammel.

I samarbeid med EU-landene skal Norge redusere klimagassutslippene med 40 prosent innen 2030 (i forhold til 1990-nivå). Mens regjeringen har kjøpt Statoils og Norsk olje og gass’ teori om at en høy kvotepris ene og alene vil gjøre jobben, har EU-samarbeidet en mye bredere tilnærming. Intense forhandlinger i Brussel over de neste to årene vil avgjøre hvem som vinner frem.

EU er ingen tryllestav for norske klimakutt. Virkemidlene setter mål og rammer for hvert land og gir muligheter for samarbeid og fleksibilitet. Men det fritar ingen. Det er opp til hvert land å gjøre den harde jobben med å innføre tiltak som sørger for utslippskutt.

Kvotehandel: Reduserer antall kvoter

EU-samarbeidets klimamål bygger på fire rettsakter. Først og fremst kvotehandelsdirektivet for utslipp fra energi, industri og luftfart. Kommisjonens forslag for perioden 2021–2030 er allerede til behandling i Europaparlamentet og EU-landenes ministerråd.

Norge trenger et klimadiplomati overfor EU, skriver artikkelforfatteren. Her møter statsminister Erna Solberg EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker i Brussel 8. mars 2016.
Norge trenger et klimadiplomati overfor EU, skriver artikkelforfatteren. Her møter statsminister Erna Solberg EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker i Brussel 8. mars 2016.Foto: Anders Aalbu/Norges delegasjon til EU cb

Kvotehandelsdirektivet gir hver bedrift anledning til å selge utslippskvoter på markedet dersom de klarer å kutte utslippene – og å kjøpe kvoter dersom de økes. Direktivet vil redusere utslippene med 43 prosent i henhold til nivået i 2005. I dag er kvoteprisen lav, godt under ti euro. Kommisjonen har derfor foreslått å fjerne antall kvoter i sirkulasjon, som kan bidra til å øke prisen. Da vil det bli mer lønnsomt å kutte utslipp.

For å unngå investeringsflukt får energiintensiv industri gratiskvoter og kompensasjon for indirekte CO2-kostnader. Nivået på gratiskvoter og kompensasjonen er av stor betydning for norsk og europeisk industri og hvor det største slaget står.

Kutt i transport, bygg, avfall og landbruk

Det andre virkemiddelet er forslaget om innsatsfordeling mellom sektorer som ikke dekkes av kvotehandelen. Forslaget ble lagt frem av Kommisjonen i juli i år. Gjennomsnittlig skal alle landene redusere utslippene med 30 prosent innen 2030 (i forhold til nivået i 2005). Meningen er at hvert land skal legge konkrete og spesifikke planer for hvordan de skal redusere utslippene på områdene transport, bygg, avfall og landbruk i perioden 2021–2030. Når hvert land har levert inn planene for mål og insentiver, åpnes det for å samarbeide om tiltak i hverandres sektorer.

Norge, som skal kutte utslippene med 40 prosent, kan for eksempel investere i isolasjon av polske kontorbygg og få det godskrevet som kutt hjemme. Forslaget skal forhandles frem mellom Europaparlamentet og EUs ministerråd – en prosess som ventes å bli ferdig i 2018.

Norges utfordring er at vi ikke deltar i de politiske forhandlingene i EUs beslutningsorganer hvor landene diskuterer hvor og hvordan kuttene skal foretas. Det må vi kompensere for ved å inngå nær dialog med landene rundt oss. Et eget norsk klimadiplomati vil være på sin plass for å sørge for at vi blir hørt og kommer med i de fleksible ordningene.

Ny satsing på fornybar

EUs tredje virkemiddel er fornybardirektivet. Kommisjonen har varslet at den vil legge frem et forslag til revisjon av direktivet i høst, i den såkalte «Vinterpakken».

EU-landenes statsledere har allerede bestemt at alle landene skal gå sammen om å øke andelen fornybar energi av EUs totale energiforbruk til 27 prosent innen 2030.

Ad

Forrige gang, i 2009, ble hvert EU-land tillagt en konkret, bindende målsetning. Norge ble bedt om å øke andelen fornybar energi til 67,5 prosent av det totale energiforbruket. Denne gangen knyttes det stor spenning til hvordan Kommisjonen ser for seg at landene skal oppnå det nye målet sammen. Vi vet at det legges opp til regionale samarbeid, med egne styringsmekanismer og insentiver. Sverige har allerede bestemt at de vil fortsette ordningen med et grønt sertifikatmarked frem til 2030.

Spørsmålet blir da hvordan Norge skal bidra? Energimeldingen regjeringen la frem tidligere i år ga uttrykk for at regjeringen ikke ønsker at Norge skal delta i EUs nye fornybardirektiv. Men så lett blir det nok ikke – da EU-landene helt sikkert ønsker at Norge, med våre enorme fornybar-ressurser og sterke økonomi, skal delta for å ta vår del av regningen. EØS-avtalen sørger uansett for at vi deltar på lik linje med EU-landene.

Vil Norge fortsatt motarbeide energieffektivisering?

Sist, men ikke minst, satser EU-landene stort på den billigste og mest effektive energikilden; energieffektivisering. Et nytt regelverk som vil øke dagens mål på 20 prosent til minst 27 prosent reduksjon innen 2030 vil legges frem i oktober 2016. Målet skal igjen revideres i 2020, til 30 prosent reduksjon om man ser det som mulig å få til.

Norske regjeringer har ikke heiet på dette arbeidet og har sågar stukket kjepper i hjulene for at EUs energieffektiviseringsdirektiv tas inn i EØS-avtalen. Selv ikke bygningsenergidirektivet fra 2010 er tatt inn – som krever at alle nye offentlige bygg fra 2020 skal være så godt som utslippsfrie.

Olje- og energiminister Tord Lien, og Vidar Helgesen mens han var europaminister, har argumentert offensivt i Brussel for at EU heller burde satse på å bytte ut kull med gass for å få ned utslippene – enn å investere i kostbare effektiviseringstiltak. Innspillet er blitt møtt med hevede øyenbryn i Brussel og ikke så lite irritasjon. Norge vil altså at EU skal bruke pengene på å kjøpe norsk gass i stedet for å skape økonomisk vekst og jobber ved å investere i isolering av loft og kjellere.

I et EU-perspektiv vil økt satsing på norsk gass forverre handelsbalansen og redusere muligheten for økonomisk vekst. Statoil og Norsk olje og gass satser fortsatt på at en høy kvotepris for CO2-utslipp skal gjøre det lønnsomt for land i Sentral- og Øst-Europa å bytte fra kull til gass. De overser et sentralt element i EUs kvotehandelsdirektiv som gir landene i Sentral- og Øst-Europa fortsatt gratis utslippskvoter. Et eget moderniseringsfond som stiger i takt med kvoteprisen skal finansiere effektiviseringstiltak og fornybar kraft. Slik svekkes insentivet til å bytte fra kull til gass.

Nye norske gassfelt må finne andre markeder enn EU-land

Kommisjonen har ved gjentatte anledninger sagt at EU vil fortsette å kjøpe norsk gass. Kommisjonen understreker imidlertid at gass anses som en overgang til fornybarsamfunnet, frem til slutten av 2030-årene. Det betyr at nye planlagte gassfelt må finne andre markeder enn i EU-landene når de først blir operative. Kommisjonen har selv regnet ut at for hver prosent EU-landene lykkes i å redusere energiforbruket, vil etterspørselen etter gass fra Norge, Russland, Midtøsten og Algerie synke med 2 prosent.

Sjokket i norsk økonomi fra fallet i oljeprisen kan fremstå som en forsmak på konsekvensene av fallet i EUs etterspørsel av gass.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.