Karbonfangst og -lagring: Norge trenger drahjelp fra EU

Den store CCS-konferansen i Oslo bidrar til å binde norske politikere til masten. Har vi sagt A, så må vi si B – også når de store pengene skal bevilges.

Sist torsdag var det meste som kan krype og gå av Europas CCS-entusiaster samlet i Oslos utstillingsvindu – Den norske Opera og Ballett – i et forsøk på å løfte karbonfangst og -lagring på EUs klimapolitiske agenda.

Timingen kunne ikke vært bedre: Den 1. november innsettes Ursula von der Leyen som ny president i Europakommisjonen. Innen ett hundre dager skal hun presentere en Green Deal for Europe, noe hun lovet Europaparlamentet for å oppnå flertall. Mye tyder på at en Green Deal vil bestå av et veikart med konkrete juridiske målsetninger for å nå EUs mål om netto nullutslipp av klimagasser innen 2050. Spørsmålet er hvilken rolle og virkemidler Kommisjonen vil tillegge CCS for å nå målet. Det skal jeg komme tilbake til.

Men først: Hvorfor et EU-Norge CCS-møte i Oslo? Regjeringens frykt er at Norge skal punge ut i dyre dommer for en teknologi som ingen andre vil benytte. Derfor gjentok også olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg til det kjedsommelige at Norge er avhengig av EU og EU-landenes bidrag og drahjelp om CCS skal lykkes. At Freibergs budskap lettest kan oppnås ved selv å delta i EUs politiske fora, i Ministerrådet og Europaparlamentet, ble forbigått med glans. Freibergs og Fremskrittspartiets forakt for EUs byråkrati og detaljstyring overgår fordelen av å kunne presentere og diskutere rammevilkår for å fremme CCS i resten av Europa. Hva skal vi med å delta i EU når vi har venner som klimakommissær Miguel Arias Cañete, parerte Freiberg på pressekonferansen.

Det mest virkningsfulle ved å invitere Europas CCS-miljø til Oslo for å vise frem Norges CCS-satsing, var nok å binde norske politikere til masten. Har vi sagt A til EU og verden, må vi si B. For både regjering og Storting er naturlig nok fortsatt skeptiske til å bevilge store summer over statsbudsjettet til CCS etter Jens Stoltenbergs mislykkede Månelanding – CO₂-fangst og -lagring på raffineriet på Mongstad som aldri ble noe av. Skal de to nye demonstrasjonsanleggene, sementfabrikken i Brevik og avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo, komme opp å stå, så må det gis store bevilgninger i kommende statsbudsjett. Problemet er den rungende stillhet som fortsatt hersker i resten av Europa om CCS.

Fortsatt ser mange EU-land på det norske CCS-initiativet som vår siste mulighet til å fortsette eksport av gass til et gryende nullutslipps-Europa. Antakelig derfor var ikke det finske EU-formannskapet til stede. Heller ingen tyske, nederlandske, franske eller britiske politikere, bortsett fra Europaparlamentets suverene CCS-ambassadør, Chris Davies, som hadde tatt turen selv – uten å få komme til orde.

Utenfor EU skyver regjeringen frem Equinors initiativ til et europeisk CO₂-lager. Lanseringen av Northern Lights – et forhåpentligvis gasstomt felt nordvest for Bergen, ligger på skrivebordet. Med Shell og Total på laget har Equinor fått med syv europeiske energi- og industriselskaper. Torsdag annonserte de intensjonsavtaler med hydrogen-produsenten Air Liquide, stålprodusenten Arcelor Mittal, den irske energi- og gassprodusenten Ervia, sementprodusenten Heidelberg, det svenske oljeraffineriet PREEM, elektrisitetsselskapet Stockholm Exergi og finske Fortum. Hva avtalene konkret inneholdt fikk vi ikke vite, men idéen er at selskapene skal kunne transportere fanget CO₂ med skip til trygg lagring tre tusen meter under Nordsjøens havbunn.

Equinors skisse til komplett kjede for karbonfangst og -lagring. (Kilde: Equinor)

Northern Lights er et viktig og prisverdig initiativ av tre årsaker. Det dreier fokus over på å kutte utslipp fra industri, hvor muligheten til å erstatte fossil energi med fornybar så langt ikke er mulig. Det fjerner et av de største hindrene for å lykkes med CCS, nemlig lagring av CO₂ – fryktet av miljøorganisasjoner og politiske miljøer i de aller fleste EU-landene. Sist, men ikke minst, vil industriselskapenes deltakelse gi viktig drahjelp i den politiske debatten i EUs institusjoner og i medlemslandene. For da konsernsjef Eldar Sætre stilte opp i Den norske Opera, dukket også de andre toppsjefene opp. Det ga godt tiltrengt synlighet og kredibilitet. Slik reddet Northern Lights-prosjektet konferansen.

Dessverre ble det liten tid til å diskutere de viktigste spørsmålene: Hvilke virkemidler har EU til rådighet for å fremme CCS? Hvordan kan vi få til storproduksjon av “blå” hydrogen – basert på gass med CCS? Klimakommissær Cañete var inne på noen virkemidler, som forskningspenger, støtte til infrastruktur av felles interesser (deriblant for CO₂) og ikke minst finansieringsmekanismen «Innovation fund». Sistnevnte skal øremerke inntekter fra salg av 400 millioner utslippskvoter til finansiering av CCS-prosjekter.

Kommisjonens ønske er at penger fra innovasjonsfondet skal kunne dekke 60 prosent av gapet mellom prisen for å slippe ut et tonn CO₂ og kostnaden ved å fange, transportere og lagre klimagassen. I dag er prisen for å slippe ut CO₂ ca 25 euro per tonn – mens prisen for CCS er estimert til 80 til 120 euro. Kriteriene for å motta EU-støtten er mengden av fanget CO₂, prosjektets innovasjons- og modningsgrad, evne til oppskalering og kostnadseffektivitet.

Penger og politisk oppbakking er viktig, men langt fra tilstrekkelig for at CCS skal lykkes. Fornybarmirakelet i Europa skyldtes i stor grad EU-landenes konkrete juridisk bindende målsetninger om økt forbruk av fornybar kraft innen 2020. Myndighetene i hvert land innførte insentiver og subsidier og sørget for stordriftsfordeler og kostnadsreduksjon. Slik ble fornybar kraft både mer effektivt og kommersielt lønnsomt. Spørsmålet er om Kommisjonens Green Deal vil tørre å ty til slike virkemidler for å oppnå samme resultat med CCS. Andre forslag er et eget sertifikatmarked for kraft og industri med CCS, premiering av offentlige innkjøp av CO₂-fritt stål og sement, og premiering av bio-CCS som vil kunne fjerne CO₂ fra atmosfæren. Tak på CO₂-utslipp per MWh produsert kraft og en ny klimaskatt på handel inn og ut av EU er andre mulige tiltak.

Europakommisjonens og OEDs CCS-summit bør ikke bli det siste. Neste samling bør nok heller avholdes i Berlin, Amsterdam eller Brussel; land med politisk innflytelse i EU og hvor industripotensial for blå hydrogen er størst. Først da kan regjeringen virkelig håpe på å få den nødvendige drahjelpen fra EU og unngå norsk alenegang.