Det startet med samfunnsøkonom Anders Skonhoft fra NTNU. I en stor kronikk i Klassekampen (pdf) den 19. mars, tok Skonhoft til orde for at Norge heller burde kjøpe kvoter fra EU og slette disse, enn å pålegge oljebransjen å kutte utslipp offshore. Det var mer effektiv klimapolitikk, mente Skonhoft.

Det fortsatte i Dagens Næringsliv den 1. april. Der brukte samfunnsøkonomene Katinka Kristine Holtsmark og Kristoffer Midttømme samme argumentasjon mot utbygging av fornybar kraft i Norge. De mente det ville være bedre om staten brukte milliarder av offentlige kroner på å kjøpe klimakvoter i EU, framfor at privatpersoner subsidierte fornybar energi i Norge gjennom strømregningen (slik grønne sertifikat fungerer i dag).

Ikke forankret i virkeligheten

Det er to interessante sider ved denne argumentasjonen: Ut i fra et argument om at det har liten effekt og er veldig dyrt, argumenterer de tre økonomene mot mange klimatiltak i Norge. Skonhoft er eksempelvis mot elektrifisering av Utsira, mot at det bygges ut mer fornybar energi i Norge, og mot at staten legger til rette for elbiler her til lands. Holtsmark har på sin side argumentert sterkt mot bruk av bioenergi i Norge. Kjøp av klimakvoter er det eneste klimatiltaket de tre later til å ha tro på.

For det andre framstiller de tre økonomene det som både billig og langt enklere å kutte europeiske klimagassutslipp ved å kjøpe klimakvoter fra EU og slette disse. Logikken er enkel. EU har et gitt antall klimakvoter tilgjengelig. Gjennomfører du utslippskutt innenfor kvotepliktig sektor i Norge, vil utslippene/kvotene vi sparer i Norge bare bli brukt et annet sted. Netto klimaeffekt av slike tiltak = null, mener Skonhoft. Framfor å gjøre slike “meningsløse” tiltak her hjemme, bør staten Norge påta seg å kjøpe ut millioner av EU-kvoter for å slette dem. Bare slik kan vi redusere den totale mengden kvoter og slik den totale mengden tillatte utslipp i EU.

Det er ikke noe i veien med det teoretiske rasjonale bak forslaget. Problemet er at teorien ikke er forankret i virkeligheten. For Skonhoft og de andre økonomene som foreslår offentlige innkjøp av EU-kvoter har åpenbart ikke forstått hvor dyp krisen er i EUs kvotemarked. For overskuddet av klimakvoter i EU er ikke i millionklassen, det er i milliardklassen. EU-kommisjonen selv har beregnet at de fram mot 2020 vil ha milliarder av overskuddskvoter tilgjengelig. Overskuddet er så stort at kvotene knapt er etterspurt. Selv om Norge skulle gå inn og kjøpe 50 millioner kvoter og slette disse, slik Skonhoft foreslår, vil det sannsynligvis ha svært liten effekt (om noen) på kvotepris og utslipp i EU.

Dynamikk mellom kvotemarked og politikk

Slik situasjonen er, er EUs kvotemarked i realiteten dødt. Det er ingen etterspørsel etter det store overskuddet av klimakvoter. Skal markedet igjen begynne å fungere, må EU slette, ikke millioner av kvoter, men milliarder av kvoter. Det kan bare gjennomføres ved at EU-landene blir enige seg imellom om å stramme inn kvotemarkedet kraftig. Inntil det skjer, kanskje etter 2020, gir det liten mening om Norge skulle brukt milliarder av statlige kroner på kvotekjøp, slik de tre økonomene foreslår. Det er riktig at utslippskutt i Norge, i likhet med kutt i Sverige og Danmark, vil kunne bidra til et enda større overskudd av klimakvoter i EU. Men så lenge disse kvotene knapt er etterspurt, vil ikke våre utslippskutt nødvendigvis “tyte ut” noe annet sted om vi gjennomfører kutt i Norge. Et vel så realistisk scenario er at det vil gjøre det enklere for EU-landene på sikt å bli enige om å stramme inn kvotemarkedet.

Dette har våre naboland tatt konsekvensen av. Sverige og Danmark kutter nå egne utslipp i alle sektorer, uten at det ikke-fungerende kvotemarkedet i EU blir brukt som unnskyldning for ikke å gjøre noe hjemme. Skal Norge nå sine klimamål, er vi tvunget til å gjøre det samme. Det er mye som kan gjøres. Staten kan innføre høyere teknologikrav, det kan forhandles med industrien om frivillige utslippskutt, eller det kan innføres reguleringer og pålegg om kutt. Slike tiltak er nødvendige om vi skal omstille industri og energi i klimavennlig retning. I neste instans vil slike tiltak, når de gjennomføres i flere land samtidig, også gjøre det enklere for EU-politikerne å sette seg høyere klimamål og på sikt stramme inn kvotemarkedet.

Det er et paradoks at økonomene, som selv regner seg som eksperter på klimakvotemarkedet, ikke ser ut til å forstå denne dynamikken (mellom politikk og økonomi). Kvotemarkedet er ikke statisk, uavhengig av hva som skjer i politikken.

Kommer ikke utenom tiltak i Norge

Et annet paradoks er at de tre kvotekjøptilhengerne later til å tro at Norge ikke trenger å gjøre noe på hjemmebane. Skonhoft, Holtsmark og Midttømme ser ut til å tro at det internasjonale klimaregimet er lagt opp slik at rike land som Norge kan kjøpe seg fri fra alle forpliktelser på eget territorium, så lenge de kjøper klimakvoter. Slik forholder virkeligheten seg ikke. For selv om EU har oppfylt sine Kyoto-forpliktelser, har ikke Norge gjort det. Norge skal i henhold til Kyoto-avtalen kutte sine utslipp med 30 prosent innen 2020. Mer enn halvparten av kuttet må i henhold til avtalen tas hjemme. Når Skonhoft, Holtsmark og Midttømme argumenterer for at Norge heller bør kjøpe kvoter enn å gjøre noe hjemme, ser de derfor bort fra disse forpliktelsene. De tre økonomene ser også bort i fra at et bredt flertall på Stortinget mener enda mer, to tredjedeler av klimaforpliktelsen, skal tas hjemme. De tre økonomenes vei til klimakutt vil derfor ikke bare bryte internasjonal rett, og sette Norge i klimapolitisk vanry, det vil også bryte med den politikk som alle partier på Stortinget (unntatt FrP) er enige om.

Skonhoft, Holtsmark og Midttømme må gjerne mene at det ikke er økonomisk rasjonelt å kutte utslippene offshore, eller at det ikke er fornuftig å bygge ut mer fornybar kraft i Norge. Men skal de bli tatt på alvor i den klimapolitiske debatten, må de da komme opp med andre klimatiltak de mener er mer fornuftig å gjøre her til lands. Å påstå at Norge kan kjøpe seg fri helt og holdent ved hjelp av kvoter, er å kaste blår i øynene på folk.