Kan Norge kjøpe seg helt fri? - Energi og Klima

Kan Norge kjøpe seg helt fri?

Flere framstående samfunnsøkonomer har den siste tiden tatt til orde for at Norge bør kjøpe millioner av klimakvoter fra EU for så å slette kvotene. Det vil være et effektivt klimatiltak, mener de. Men er det det?

Denne artikkelen er over 2 år gammel. 3 kommentarer
Kan norske kroner fikse klimakvoteoverskuddet?
Kan norske kroner fikse klimakvoteoverskuddet?Foto:Statsministerens kontor cbd

Det startet med samfunnsøkonom Anders Skonhoft fra NTNU. I en stor kronikk i Klassekampen (pdf) den 19. mars, tok Skonhoft til orde for at Norge heller burde kjøpe kvoter fra EU og slette disse, enn å pålegge oljebransjen å kutte utslipp offshore. Det var mer effektiv klimapolitikk, mente Skonhoft.

Det fortsatte i Dagens Næringsliv den 1. april. Der brukte samfunnsøkonomene Katinka Kristine Holtsmark og Kristoffer Midttømme samme argumentasjon mot utbygging av fornybar kraft i Norge. De mente det ville være bedre om staten brukte milliarder av offentlige kroner på å kjøpe klimakvoter i EU, framfor at privatpersoner subsidierte fornybar energi i Norge gjennom strømregningen (slik grønne sertifikat fungerer i dag).

Ikke forankret i virkeligheten

Det er to interessante sider ved denne argumentasjonen: Ut i fra et argument om at det har liten effekt og er veldig dyrt, argumenterer de tre økonomene mot mange klimatiltak i Norge. Skonhoft er eksempelvis mot elektrifisering av Utsira, mot at det bygges ut mer fornybar energi i Norge, og mot at staten legger til rette for elbiler her til lands. Holtsmark har på sin side argumentert sterkt mot bruk av bioenergi i Norge. Kjøp av klimakvoter er det eneste klimatiltaket de tre later til å ha tro på.

For det andre framstiller de tre økonomene det som både billig og langt enklere å kutte europeiske klimagassutslipp ved å kjøpe klimakvoter fra EU og slette disse. Logikken er enkel. EU har et gitt antall klimakvoter tilgjengelig. Gjennomfører du utslippskutt innenfor kvotepliktig sektor i Norge, vil utslippene/kvotene vi sparer i Norge bare bli brukt et annet sted. Netto klimaeffekt av slike tiltak = null, mener Skonhoft. Framfor å gjøre slike «meningsløse» tiltak her hjemme, bør staten Norge påta seg å kjøpe ut millioner av EU-kvoter for å slette dem. Bare slik kan vi redusere den totale mengden kvoter og slik den totale mengden tillatte utslipp i EU.

Det er ikke noe i veien med det teoretiske rasjonale bak forslaget. Problemet er at teorien ikke er forankret i virkeligheten. For Skonhoft og de andre økonomene som foreslår offentlige innkjøp av EU-kvoter har åpenbart ikke forstått hvor dyp krisen er i EUs kvotemarked. For overskuddet av klimakvoter i EU er ikke i millionklassen, det er i milliardklassen. EU-kommisjonen selv har beregnet at de fram mot 2020 vil ha milliarder av overskuddskvoter tilgjengelig. Overskuddet er så stort at kvotene knapt er etterspurt. Selv om Norge skulle gå inn og kjøpe 50 millioner kvoter og slette disse, slik Skonhoft foreslår, vil det sannsynligvis ha svært liten effekt (om noen) på kvotepris og utslipp i EU.

Dynamikk mellom kvotemarked og politikk

Slik situasjonen er, er EUs kvotemarked i realiteten dødt. Det er ingen etterspørsel etter det store overskuddet av klimakvoter. Skal markedet igjen begynne å fungere, må EU slette, ikke millioner av kvoter, men milliarder av kvoter. Det kan bare gjennomføres ved at EU-landene blir enige seg imellom om å stramme inn kvotemarkedet kraftig. Inntil det skjer, kanskje etter 2020, gir det liten mening om Norge skulle brukt milliarder av statlige kroner på kvotekjøp, slik de tre økonomene foreslår. Det er riktig at utslippskutt i Norge, i likhet med kutt i Sverige og Danmark, vil kunne bidra til et enda større overskudd av klimakvoter i EU. Men så lenge disse kvotene knapt er etterspurt, vil ikke våre utslippskutt nødvendigvis «tyte ut» noe annet sted om vi gjennomfører kutt i Norge. Et vel så realistisk scenario er at det vil gjøre det enklere for EU-landene på sikt å bli enige om å stramme inn kvotemarkedet.

Dette har våre naboland tatt konsekvensen av. Sverige og Danmark kutter nå egne utslipp i alle sektorer, uten at det ikke-fungerende kvotemarkedet i EU blir brukt som unnskyldning for ikke å gjøre noe hjemme. Skal Norge nå sine klimamål, er vi tvunget til å gjøre det samme. Det er mye som kan gjøres. Staten kan innføre høyere teknologikrav, det kan forhandles med industrien om frivillige utslippskutt, eller det kan innføres reguleringer og pålegg om kutt. Slike tiltak er nødvendige om vi skal omstille industri og energi i klimavennlig retning. I neste instans vil slike tiltak, når de gjennomføres i flere land samtidig, også gjøre det enklere for EU-politikerne å sette seg høyere klimamål og på sikt stramme inn kvotemarkedet.

Det er et paradoks at økonomene, som selv regner seg som eksperter på klimakvotemarkedet, ikke ser ut til å forstå denne dynamikken (mellom politikk og økonomi). Kvotemarkedet er ikke statisk, uavhengig av hva som skjer i politikken.

Kommer ikke utenom tiltak i Norge

Et annet paradoks er at de tre kvotekjøptilhengerne later til å tro at Norge ikke trenger å gjøre noe på hjemmebane. Skonhoft, Holtsmark og Midttømme ser ut til å tro at det internasjonale klimaregimet er lagt opp slik at rike land som Norge kan kjøpe seg fri fra alle forpliktelser på eget territorium, så lenge de kjøper klimakvoter. Slik forholder virkeligheten seg ikke. For selv om EU har oppfylt sine Kyoto-forpliktelser, har ikke Norge gjort det. Norge skal i henhold til Kyoto-avtalen kutte sine utslipp med 30 prosent innen 2020. Mer enn halvparten av kuttet må i henhold til avtalen tas hjemme. Når Skonhoft, Holtsmark og Midttømme argumenterer for at Norge heller bør kjøpe kvoter enn å gjøre noe hjemme, ser de derfor bort fra disse forpliktelsene. De tre økonomene ser også bort i fra at et bredt flertall på Stortinget mener enda mer, to tredjedeler av klimaforpliktelsen, skal tas hjemme. De tre økonomenes vei til klimakutt vil derfor ikke bare bryte internasjonal rett, og sette Norge i klimapolitisk vanry, det vil også bryte med den politikk som alle partier på Stortinget (unntatt FrP) er enige om.

Skonhoft, Holtsmark og Midttømme må gjerne mene at det ikke er økonomisk rasjonelt å kutte utslippene offshore, eller at det ikke er fornuftig å bygge ut mer fornybar kraft i Norge. Men skal de bli tatt på alvor i den klimapolitiske debatten, må de da komme opp med andre klimatiltak de mener er mer fornuftig å gjøre her til lands. Å påstå at Norge kan kjøpe seg fri helt og holdent ved hjelp av kvoter, er å kaste blår i øynene på folk.

Bli abonnent!

3 kommentarer

  1. Jørgen Wettestad, forsker, Fridtjof Nansens Institutt

    Jørgen Wettestad, forsker, Fridtjof Nansens Institutt

    Erik Martiniussen har mange gode poenger i dette innlegget. Jeg vil legge til et ytterligere poeng som viser at klimakvoter handler både om politikk og økonomi (og jus og mer): den ‘diplomatiske dimensjonen’. Hvis Norge skulle kjøpe et så stort antall kvoter at det faktisk hadde vesentlig effekt på kvoteprisen (og da snakker vi om et betydelig antall), så ville jo dette bety at rikingen og ‘utenfor EU landet’ Norge på egen hånd ville endre rammebetingelsene for europeisk energi-intensiv industri som lenge har vært bekymret for de globale konkurransemessige effekter av EU ETS. Selv om det er svært gode argumenter for å ønske seg en høyere kvotepris så er måten man går frem på ikke uvesentlig. Generelt er dette uansett er en viktig, interessant og vanskelig debatt: hva er det nasjonale handlingsrommet etter innføringen av EU ETS? Britene er kanskje de som så langt har gått lengst mht. ensidige kvotetiltak, ved å innføre et prisgulv på klimakvoter. Dette tiltaket har vært og er omstridt og det er verdt å merke seg at selv en uavhengig og kritisk ETS vaktbikkje som Sandbag har vært kritisk til nytten av særbritiske tiltak. Generelt trenger vi mer kunnskap (kanskje ikke så overraskende innspill fra en forsker), og det er ingen grunn til arroganse fra verken økonomer, statsvitere eller andre: dette er faktisk ganske komplisert.

  2. Stein B Jensen

    Stein B Jensen

    Jeg har problemer med å se at å investere i utslippsreduserende tiltak utenfor Norge sees på som å ”kjøpe seg fri”. I motsetning til andre miljøproblemer er klimaproblemet et spørsmål om hvordan den globale allmenningen (atmosfæren) blir forvaltet , dvs. hvordan skal vi unngå at dens kapasitet til å oppbevare drivhusgasser ikke overstiger et gitt nivå.

    Det er et faktum at energiproduksjon er nødvendig for å opprettholde levestandard og ikke minst løfte utviklingsland ut av fattigdom. De investeringer og kostnader vi gjør i dag skal fremtidige generasjoner i både den industrialiserte verden og i utviklingsland høste fruktene av. Det vil være store investeringer som er nødvendige og jeg tror de neste generasjonene vil vurdere resultatet heller enn å vurdere hvor kuttene blir utført. Det betinger imidlertid at vi tar vår del av regningen i dag gjennom investeringer der hvor disse gir størst klimagevinst..

    Ingen har i dag det praktiske gullegget som gir oppskriften på hvordan vi skal unngå å overskride det såkalte 2-garders målet. Det vil være behov for et sett av virkemidler, hvor kvotehandel blir en nødvendig del. Kvotemarkedet i Europa som Norge er en del av, er beheftet med store problemer, mest fordi kvotene som er gitt ut delvis gratis eller gjennom auksjoner, er for mange. Andre kvotemarkeder ser ut til å ta lærdom av EU ETS, og vil forhåpentligvis fungere bedre.

    Å si at EU ETS er dødt er vel å ta noe sterkt i. Sist jeg sjekket var kvoteprisen over 5€ og det omsettes kvoter. Verre er det i Kyotobaserte internasjonale kvotemarkedet, hvor prisen er 10% av det Europeiske. Dette har resultert i at anlegg som ble igangsatt med tilleggsutrustning for å redusere klimagassutslipp, nå blir tilbakeført til vanlig drift med økte utslipp som resultat. Målrettet kjøp av kvoter fra slike prosjekter for å dekke vedlikeholdskostnadene for tilleggsutrustningen vil være høyst effektive klimatiltak.

  3. Avatar

    Erik Martiniussen

    Takk for gode kommentarer fra Stein B. Jensen og Jørgen Wettestad. Det er et par aspekter ved tilbakemeldingene jeg finner det interessant å kommentere.

    Mitt hovedpoeng var å påpeke det åpenbare faktum at Norge, enten man liker det eller ikke, er nødt til å gjennomføre klimatiltak også hjemme (ikke bare ute). Slik er det internasjonale klimaregimet lagt opp og slik er det forankret både i klimakonvensjonen og i Kyoto-avtalen. Ingen land kan løse sine forpliktelser utelukkende gjennom klimakvotekjøp. Norske økonomer må gjerne mene at dette er både urettferdig og urasjonelt, og at det er langt mer fornuftig å kutte utslipp i Kina og India. Men da bør man altså være klar over at premissene for en slik debatt er abstrakt og teoretisk, og altså løsrevet fra internasjonale spilleregler.

    Det er gode argumenter for at land som Norge, USA og Canada heller bør bruke klimapengene sine i Kina og India, framfor i eget land. Men det er også gode argumenter for at rike land må bære en del ekstrakostnader ved å gjøre (relativt sett) dyrere tiltak hjemme (eksempelvis ved å kommersialisere ny teknologi). Denne balansegangen er forankret i det internasjonale klimaregimet, og da syns jeg det blir litt uheldig (og kanskje litt kunnskapsløst) å legge opp en norsk klimadebatt som om slike regler ikke fantes.

    Når Jensen skriver at «de neste generasjonene vil vurdere resultatet (av klimainvesteringene våre) heller enn å vurdere hvor kuttene blir utført», føyer han seg inn i den tradisjonen innenfor norsk klimadebatt som later til å ignorere faktumet over. Det er fint å diskutere hvordan Norge kan bidra til effektive kutt ute, men det er vel så viktig å diskutere hvordan vi kan gjøre det hjemme. Vi må gjøre begge deler. Det er sant at EUs klimakvotemarked ikke er helt dødt. Men med en pris på 5 euro fram mot 2020, er det langt fra vitalt. For investeringer i framtidsrettet klimateknologi i EU, er nok mulige forventning om høyere karbonpris etter 2020 er langt viktigere, enn det dagens ETS er (slik det fungerer i dag).

    Wettestad påpeker at diskusjonen er vanskelig, og påpeker som samfunnsforskere flest at det trengs mer kunnskap. Det er nok sant. Mitt inntrykk er likevel at statsvitere og innovasjonsforskerne er litt for lite framoverlente i klimadebatten, mens økonomene på sin side kanskje er litt for selvsikre.

Kommentarfeltet er stengt.