Hvilken side velger KrF i klimapolitikken?

KrF er som vippeparti nå i en unik situasjon hvor de kan tvinge frem nødvendige endringer i klimapolitikken – men da må ikke partiet velge side før det har fått gjennomslag.

Som venstremann følger jeg selvfølgelig spent med på diskusjonen i KrF om valg av samarbeidspartnere i regjering.

Mens Venstre som sentrumsparti begrunner sitt miljøengasjement med hensynet til våre etterkommeres mulighet til frihet og gode livsvilkår, begrunner KrF som sentrumsparti sitt miljøengasjement med at mennesket har et grunnleggende ansvar for å forvalte Guds skaperverk.

Hver for seg er begrunnelsene gode, i sum burde de være dynamitt.

Det er forståelig at Hareide er irritert

KrFs leder Knut Arild Hareide har beskrevet budsjettsamarbeidet med den blå regjeringen som slitsomt: Man begynner på 0-2 og jobber seg frem til 2-2. For et år siden beskrev jeg noe lignende sett fra et venstreperspektiv. Siden da har Venstre gått inn i en regjering som nå er blågrønn, men er den grønn nok? Nei.

KrF har i tillegg andre ønsker som å gjøre noe ordentlig med f.eks. barnefattigdom, et tema som kanskje ikke hører hjemme i en spalte om klima, men som det likevel må være lov å mene er nødvendig og høyst forenlig med et grønt skatteskifte.

Vi er midt i en klimakrise

FNs klimapanel har gjort det klart at vi er i en klimakrise som krever drastiske tiltak , ikke om 30 år når norsk sokkel er tømt for nye oljefunn. Denne krisen rammer allerede millioner av mennesker i form av naturkatastrofer og uvær – og verre vil det bli.

Kostnadene for å reparere fremtidige skader vil bli enorme.

Det er bedre å forebygge billig enn å reparere dyrt. Men billig er ikke gratis: I Norge betyr det kraftig styrking av infrastruktur og beredskap; sivilforsvar, heimevern og Forsvarets generelle evne til å rykke ut for sivilsamfunnet slik vi ser det på Vestlandet og i Gudbrandsdalen i disse dager – og harde, systematiske kutt av klimautslipp.

Det betyr altså at vi må våge å ta noen tøffe omfordelinger av ressurser nå, i stedet for å ta enda tøffere omfordelinger senere.

Norge har fire oljepartier

President Eisenhower advarte i sin tid mot det militærindustrielle kompleks. Norges og verdens største problem i dag er det oljeindustrielle kompleks.

På blå side er Høyre og Frp oljepartier. På rød side er Ap og Sp oljepartier. Problemet er derfor at det oljeindustrielle kompleks har styringen uansett farge på regjeringen.

Venstre som sentrumsparti valgte å gå inn i regjering for å gjøre regjeringen Solberg bedre blant annet på klimaområdet. Det klarte partiet gjennom Jeløya-erklæringen, men på ingen måte tilstrekkelig for å takle klimakrisen.

KrF er som vippeparti nå i en unik situasjon hvor de kan tvinge frem nødvendige endringer, men det får de neppe til hvis de velger side før de har fått gjennomslag.

Partiets ledelse Knut Arild Hareide, Olaug Bollestad, Kjell Ingolf Ropstad og Hilde Frafjord Johnson har nå mulighet til å løfte klimadebatten opp til et høyere nivå enn traurige årlige krangler om detaljer i neste års statsbudsjett.

Hva sier Grunnloven?

Norges grunnlov § 2 sier at Kongeriket Norges verdigrunnlag skal være vår kristne og humanistiske arv.

Det bør ikke være mulig å kalle seg humanist eller kristen og samtidig ødelegge livsgrunnlaget for kommende generasjoner.

Ifølge skapelsesberetningen i Det gamle testamentet omfatter skaperverket både mennesker og natur. Den mest autoritative representanten for hvordan vår kristne arv skal forstås i dag er antagelig pave Frans. Han tar til orde for en radikal forandring av klimapolitikken. Han mener at vi trenger en økologisk omvendelse – intet mindre.

Norske olje- og gassinteresser burde ikke stå over Gud eller Grunnloven.

Følgelig har KrF støtte i Norges grunnlov for å presse oljepartiene H, Frp, Ap og Sp i forhandlinger til å ta vare på skaperverket ved å legge om oljepolitikken:

Vil en ny regjering ta vare på skaperverket og respektere Grunnloven eller ikke?

Dette bør KrF konfrontere de alternative regjeringspartnerne med.

Hva vil det koste å ta vare på skaperverket?

Det vil sikkertkreve mange milliarder årlig å gjøre seriøse grep nå, både forsikring mot katastrofer, avlinger og omlegging av oljeavhengig industri og arbeidsplasser – i tillegg til KrFs øvrige hjertesaker.

Her er gladnyheten til KrF: Dere må gjerne kutte her og der, men sannheten er at det finnes en rekke såkalte skattetap som kan reduseres gradvis fra og med 2019:

  • Skatt på globale internettaktørers omsetning i Norge. I EU diskuteres det nå å innføre en slik skatt på 3–5 prosent av omsetning i Europa. Dette er selskaper som i dag bevisst unndrar riktig skatt i alle land. Inntekt 1 milliard eller så årlig for Norge.
  • Sette et rentetak på forbrukslån mm. på f.eks. 6 prosent, mens bransjen i dag har et snitt på ågerrenten på kanskje 15 prosent. I tillegg til å redusere privat lidelse og spare de svakeste familiene blant oss for milliarder i usikret gjeldsoppbygging, vil det raskt spare statskassen for 3 milliarder årlig. Dette fordi det vil bli færre renter å betale og dermed å trekke fra på skatten.
  • Beskatte finansbransjen hardere. I dag tjener norske og utenlandske bankeiere om lag 50 milliarder på at vi må bo, reise og handle. Avkastningen på egenkapitalen er ofte mer enn 10 prosent, langt over det som er fornuftig når det er likevel er nærmest risikofritt å drive bank slik det er risikofritt å drive nettselskaper; de har et slags oligopol. Det er jo vi borgere som uansett må redde dem gjennom Norges Bank når boblene sprekker.
  • I en ideell verden kunne Husbanken ta seg av boliglånene slik Lånekassen tar seg av studielån. Da ville hele gevinsten tilfalle fellesskapet, men det ville vel være for bra? Et moderat alternativ vil være å ta inn MVA-tapet som Finansdepartementet har beregnet at bankene får – 5-6 milliarder – droppe den ekstra arbeidsgiveravgiften som er pålagt finansbransjen og heller beskatte bransjen på samme måte som kraftbransjen; en ekstraskatt på fortjeneste ut over et «normalt» nivå. Kall det gjerne grunnrente. Skal vi si et skattepotensial på 10 milliarder?
  • Norske kommuner og bomselskaper skylder 400–500 milliarder i markedet. Dette er penger de kanskje betaler 1 prosent mer for enn om de hadde fått lov til å låne dem i Norges Bank, som har verdens beste sikkerhet. Skal vi si et besparingspotensial på 4 milliarder?
  • Droppe tax-freesalget på flyplassene. La noe gå til avgiftslettelser for å redusere handelslekkasje av typen harryhandel, og la resten styrke statsbudsjettet. I den grad dette reduserer flytrafikk til og fra utlandet, vil dette dessuten redusere CO₂-utslippene! Skal vi si 2 milliarder?

Hva KrF kan oppnå i forhandlinger

I sum over har vi da om lag 20 milliarder som kan brukes på viktigere oppgaver enn bl.a. å berike norske og utenlandske eiere av banker og selskaper. Disse milliardene kan KrF beslutte skal brukes på omstilling av oljebransjens ansatte uten at de skal tape på omstillingen, sikring av hele Norge, klimakutt i transport og landbruk med kompensasjon, fornybar innsats i Norge og andre land, kamp mot barnefattigdom og andre ting partiet måtte sette høyt.

Dersom KrF binder seg til én side (rød) før de har utforsket hvilke muligheter som ligger hos den andre (blågrønn), tror jeg at partiet vil oppnå mye mindre enn de ellers kunne ha gjort.

Jeg håper derfor at KrFs partileder og leder av stortingsgruppen Knut Arild Hareide går i seriøs dialog med de blågrønne på Stortinget; Venstres Terje Breivik, Frps Hans Andreas Limi og Høyres Trond Helleland for å klargjøre mulighetsrommet på Stortinget for at Erna Solberg blir sittende som statsminister – med like åpent sinn som han er villig til å forhandle med Aps Jonas Gahr Støre og Sps Trygve Slagsvold Vedum.

Først da får vi som er opptatt av å gjøre noe akutt med de ødeleggende klimaendringene trygghet for at KrF virkelig har gått det britene kaller «the extra mile» for å sikre skaperverket.