Høyres Oljefond-vedtak kan bli reddet av Stortinget

Bred koalisjon mobiliserer mot Finansdepartementets Oljefond-melding; støtter Norges Banks ønske om diversifisering.

Det brygger opp til en spennende og avgjørende debatt om hvorvidt Statens pensjonsfond utland (SPU, også kjent som Oljefondet) skal få lov til å investere i fornybar energi og annen infrastruktur, slik mange store private og offentlige pensjonsfond allerede gjør. Tirsdag 3. mai er det frokostmøte på Litteraturhuset med deltakelse av blant andre Oljefond-sjefen Yngve Slyngstad og tidligere finansminister Kristin Halvorsen. Tema er «Oljefondet i klimaets tjeneste?». Og onsdag 4. mai arrangerer alle partiene med unntak av Fremskrittspartiet og Høyre en høring om investeringsstrategi for Oljefondet på Stortinget sammen med organisasjonen Framtiden i våre hender, Greenpeace, Kirkens Nødhjelp og WWF. Temaet er «Fra kull til muligheter og risiko for unotert fornybar infrastruktur». For Høyre kan stortingspartienes gryende engasjement føre til at partiet får gjennomslag for landsmøtevedtaket som ikke vant frem i regjeringen. Hva er på gang?

Spørsmålet om hvorvidt Oljefondet skal få lov til å plassere sparepengene våre i annet enn aksjer, obligasjoner og litt eiendom, har vært utredet i en årrekke. Oljefondets og Norges Banks ledelse har foreslått at det også må få lov til å investere i unotert infrastruktur som jernbaner og fornybar energi, og to tunge ekspertutvalg har anbefalt det samme. Våren 2014 varslet til og med statsminister Erna Solberg at Oljefondet skulle inn i fornybar energi.

Solbergs utspill ble etterfulgt av Høyres landsmøte, som i 2014 vedtok resolusjonen «Konservativ klimainnsats». Her sier Høyre blant annet at det skal opprettes «et nytt mandat for direkteinvesteringer for fornybar energi under Statens Pensjonsfond – Utland, med de samme krav til forvaltning som fondets øvrige investeringer.»

Alt lå derfor til rette for at den årlige stortingsmeldingen endelig skulle gi grønt lys for en slik oppmykning, slik nesten alle syntes å anbefale. Stor var derfor overraskelsen i april, da St.meld nr 23 fra Finansdepartementet ble fremlagt. Unotert infrastruktur er for risikabelt, og ikke egnet for Statens pensjonsfond, konkluderer Finansdepartementet i meldingen.

Hva var det som hadde skjedd?

Det er ikke mulig å finne en analyse eller informasjon i meldingen som underbygger den overraskende konklusjonen. Argumentene som fremføres er grundig tilbakevist i den veldokumenterte høringsuttalelsen fra de fire organisasjonene WWF, FIVH, Kirkens Nødhjelp og Greenpeace. Og, som jeg viser i denne artikkelen, er tallbruken som benyttes i meldingen desinformerende. Så hva er begrunnelsen?  

«Slike investeringer er utsatt for stor regulatorisk eller politisk risiko», skrev statssekretær Paal Bjørnestad i et svarinnlegg om saken, og fortsatte: «Konflikter med andre lands myndigheter om regulering av transport, energiforsyning og andre viktige fellesgoder vil generelt være krevende, og innebærer stor omdømmerisiko for SPU. Departementet mener et åpent og politisk forankret statlig fond som SPU er mindre egnet enn andre investorer til å bære denne type risiko».

Man kan ikke bli annet enn forbauset over at “omdømmerisiko” plutselig løftes frem nå, etter at saken har vært utredet i årevis. Ingen av ekspertgruppene har såvidt jeg kan se fremlagt materiale som aktualiserer eller dokumenterer at omdømmerisiko er noe man trenger å være spesielt bekymret for. Meldingen sier intet om hva slags “krevende” omdømmesaker som f.eks deleierskap i et fornybart energianlegg kan utløse. Man kan derfor bare spekulere. For eksempel kan det være at Finansdepartementet frykter situasjoner der f.eks et havneanlegg eller et kraftverk som Oljefondet har investert i, skulle havne i strid med vertslandet om tariffer, beskatning e.l. Hadde man spurt ekspertene, hadde man fått vite at det finnes gode måter å håndtere slik risiko på også. En av dem er å ikke investere store eierandeler i enkeltprosjekter, men å investere gjennom spesialiserte fond som det finnes flere av. Ved å investere i infrastrukturfond spres risikoen, samtidig som Oljefondet får ta del i avkastningsmulighetene som slike investeringer representerer.

Den reelle omdømmerisikoen som Stortinget burde være opptatt av, er snarere hvordan Norges alliansepartnere i klimasaken vil reagere på at Oljefondet ikke får lov til å gjøre slik Norge, OECD og FN oppfordrer institusjonelle investorer om å gjøre. Tenketanken The New Climate Economy, som den norske regjeringen samarbeider med, utga nylig en analyse som viser at de årlige investeringene i grønn energi og energieffektivisering må trappes opp til 1000 milliarder dollar år pr år frem til 2030, en femdobling fra dagens nivå. For å nå målene har de store “sovereign”, (statlige) velferdsfondene en viktig rolle å spille, skriver de:

“Institutional investors, such as pension funds, insurance companies and sovereign wealth funds, are prime candidates to provide the needed increase in low-cost capital for clean energy  investment. This is not just because of their large size, but because many institutions have relatively predictable long-term liabilities that are a good match for the predictable, long-term cash flows of clean energy projects. Institutional investors control over US$71 trillion of assets, making them one of the largest pools of capital in the world.”

Tenketankens anslag underbygges av Bloombergs beregninger fremstilt i denne tabellen:

Bloomberg anslår at 2-graders målet vil kreve en fire-dobling av investeringene i fornybar og annen lavkarbonenergi .
Bloomberg anslår at 2-graders målet vil kreve en fire-dobling av investeringene i fornybar og annen lavkarbonenergi (de grønne søylene).

Omdømmerisiko er med andre ord et oppkonstruert problem. Hunden ligger trolig begravet et helt annet sted, nemlig i maktpolitikkens sfærer: Jo mer diversifisert Oljefondet blir, desto vanskeligere blir det å forsvare at verdens største investeringsfond fortsatt forvaltes av en avdeling i den norske sentralbanken. Eksperter som har uttalt seg om saken, har anbefalt at forvaltningen underlegges et eget profesjonelt styre med større avstand til Norges Banks hovedstyre og Finansdepartementet. Kan det være at motstanden mot større investeringsrom for Oljefondet skyldes byråkraters frykt for å miste noe av kontrollen over fondet?

Men uansett motiv, det har vært utredet nok nå. De kommende ukene må det politiske flertallet bestemme seg om de er klare til å skjære gjennom og gjøre det de har sagt de skal gjøre.