Full gass for investering og utvinning på norsk sokkel

Stortingsflertallet har nok en gang varslet full gass for investering, utvinning og utbygging på norsk sokkel. Og finansminister Siv Jensen har tre ganger nektet å svare på om 1,5-gradersambisjonen kan få betydning for utforming av norsk petroleumspolitikk.

Dette skjedde da våre folkevalgte 28. april diskuterte et privat lovforslag – eller Dokument 8-forslag som det heter på stortingsspråket – om «utfasing av petroleumssubsidier». Det var Miljøpartiet De Grønnes vararepresentant Une Aina Bastholm som sto bak initiativet. I forslaget redegjorde hun for at norsk petroleumsnæring understøttes av minst tre gunstige skatteordninger som hun ville ha Stortinget med på å fase ut:

  • Avskrivinger: Oljeselskaper kan skrive av sine investeringer med 16 2/3 prosent hvert år lineært, i til sammen seks år. To offentlige utredninger (NOU 2000:18 og NOU 2014:13) mener at en avskrivninger over seks år er altfor raskt med hensyn til levetiden for de fleste driftsmidlene. Bastholm mente at særordningen gir oljeselskaper langt større skattefradrag for investeringer enn næringslivet for øvrig, som må avskrive kostnadene over så mange år som driftsmidlene sannsynligvis vil vare.
  • Friinntekt: Dette særfradraget innebærer at oljeselskapene kan trekke fra 22 prosent av investeringene, 5,5 prosent hvert år i fire år fra det året investeringen skjer. Friinntekten trekkes fra beregningsgrunnlaget for særskatt, det vil si den ekstra skatten oljeselskapene betaler og som er å regne som en betaling for oljen de får lov til å hente opp og selge.
  • Leterefusjonsordningen: Den går ut på at staten dekker 78 prosent av utgiftene til leting for selskaper som ennå ikke har overskudd og som dermed ikke betaler skatt. Bastholm viste til at «staten ikke tar denne oppstartsrisikoen for industrien på land».

For å få frem at de norske skattefordelene til petroleumsindustrien har sin pris, og at det gir fordeler til oljenæringen som andre næringsdrivende ikke får, viste Bastholm til kapitlet Næringsstøtte 5,3 i nasjonalbudsjettet for 2015, som har følgende ordlyd:

«I petroleumsbeskatningen er de investeringsbaserte fradragene (friinntekt, avskrivninger og rentekostnader) høyere enn de skal være i en nøytral skatt. Etter endringen i Prop. 150 LS (2012–2013) betaler petroleumsselskapene om lag 12 pst. av investeringer som er omfattet av petroleumsskatten. I en nøytral petroleumsskatt ville selskapene selv ha dekket om lag 25 pst. av investeringskostnaden. Skatteutgiftene av for høye investeringsfradrag anslås til om lag 21,3 mrd. kroner i 2013 og 20,8 mrd. kroner i 2014.»

MDG-representanten minnet om at verden har funnet langt mer olje og gass enn klimaet tåler og at staten ved å skape kunstig høy lønnsomhet i petroleumsindustrien gjennom de gunstige skatteordningene, tar stor risiko med norske skattepenger. Hun inviterte derfor Stortinget med på blant annet følgende forslag til vedtak som bare fikk støtte fra SV:

“Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan for utfasing av skattefordeler til petroleumsnæringen med virkning fra statsbudsjettet for 2017.”

Under behandlingen av saken i Finanskomitéen pekte flertallet bestående av Ap, Høyre, Frp, SP og KrF på at det hittil har vært bred enighet om skattesystemet for petroleumsnæringen og at det var uaktuelt å revurdere særordningene i oljeskatteregimet.

“Flertallet mener det er viktig å holde fast på dette, for å stimulere til investeringer i petroleumssektoren og økt utvinning og utbygging av funn. Dette er ikke minst viktig nå, med den stigende arbeidsledigheten spesielt innenfor petroleumsnæringen og tilknyttet industri, og lavere investeringer i sektoren”.

Da saken ble diskutert i stortingssalen torsdag 28. april, kommenterte Venstres Terje Breivik flertallet slik:

“Det vitnar om at det er mykje viktigare med meir utvinning av olja enn reduserte klimautslepp. Det er ingen farbar veg.”

Under debatten i Stortinget brukte Ap ved representanten Irene Johansen mye av innlegget på å prøve å motbevise Bastholms premiss om at deler av det norske oljeskatteregimet innebærer subsidier og økonomiske goder. Hun fremførte det faste mantraet om at leterefusjonen ikke innebærer subsidiering av letevirksomhet, men «en likebehandling av selskaper som ikke er i skatteposisjon». Hun unnlot å fortelle at denne «likebehandlingen» er en gunstig særordning som bare kommer oljeselskaper til del og som næringene til lands – som ikke er i skatteposisjon – bare kan se langt etter.

Høyres Sigurd Hille gjentok Arbeiderpartiets forklaringer om at det å gi én næring et økonomisk gode som leterefusjonsordningen, ikke er subsidiering, men bare «likebehandling av selskaper som ikke er i skatteposisjon».

Klimafrokosten om oljeskatteregimet i regi av Norsk Klimastiftelse nylig, tok Venstres Ola Elvestuen til orde for en ny petroleumsskattekommisjon, 16 år etter den forrige. I debatten på Stortinget foreslo Venstre og SV det samme, men bare MDG stemte sammen med dem:

“Stortinget ber regjeringen sette i gang en norsk offentlig utredning av petroleumsskattesystemet og hvilke konsekvenser et nytt globalt klimamål om å begrense den globale oppvarmingen til maksimalt 1,5 °C må ha på innretningen av norsk petroleums- og petroleumsskattepolitikk.”

Høyres Sigurd Hille mente dette forslaget ikke var forenlig med ønsket om å ha forutsigbare rammevilkår for norsk oljenæring:

“Det å igangsette offentlig utredning på dette tidspunkt vil kunne skape usikkerhet i næringen og forsterke de utfordringer som allerede er der.”

Mest temperatur i debatten ble det da saksordfører og SVs representant i Finanskomitéen – Snorre Serigstad Valen – tre ganger på rad prøvde å få Siv Jensen til å svare på om det er utenkelig for finansministeren at 1,5-gradersmålet kan få betydning for utformingen av norsk petroleumspolitikk. Til slutt sa Jensen:

“Jeg synes ikke det går an å svare konkret på det spørsmålet, fordi jeg mener at det er veldig mange faktorer som både påvirker de valg vi tar i klima- og miljøpolitikken, samtidig som vi også skal ta fornuftige og balanserte hensyn til at vi også skal ha næringsutvikling, arbeidsplasser og inntekter til samfunnet, som kan bidra til å opprettholde de velferdsordningene som jeg tror det er bred enighet om at vi skal ha.”

Det skal mer til enn et privat lovforslag fra Stortingets minste parti for at Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti skal revurdere de gunstige særordningene i oljeskatteregimet. Behovet for arbeidsplassene i oljenæringen, håpet om nye oljemilliarder som kan redde den norske velferdsstaten og det at det aldri er mer enn to år til neste valg her i landet, gjør det vanskelig for mange politikere å svare konkret på Valens spørsmål om 1,5-gradersambisjonen (som er nedfelt i Paris-avtalen) bør få konsekvenser for norsk oljepolitikk.

Men selv om ingen av de store partiene signaliserte ny politikk denne gangen, kommer presset til å øke, måned for måned og fra stadig flere hold. Samme dag som Une Aina Bastholms forslag om «utfasing av petroleumssubsidier» ble drøftet i Stortinget, trykket Dagens Næringsliv et intervju med sjefen for dagligvaregiganten Unilever, Paul Polman. Han er kjent for å ha vraket idealene om kortsiktig profittjag til fordel for grønn og bærekraftig drift, og det med stort økonomisk hell. Polman er for tiden i Oslo sammen med andre næringslivstopper som skal vise hva de vil gjøre for bidra til å gjennomføre FNs 17 bærekraftmål, invitert av blant andre statsminister Erna Solberg som er en av lederne i FNs Bærekraftsgruppe. I DN kom han med klar melding til oljenasjonen Norge om å «avkarbonisere økonomien».

“Norge må bevege seg mot en grønnere økonomi. Da vil også finansmarkedet fungere bedre,” mente han.

Dagen før hadde danske Connie Hedegaard holdt innlegg på et prosjektmøte i #Norge203040. Hun er tidligere konservativ politiker og EU-kommissær for klima, og er nå hyret inn av Erna Solberg som den ene halvdelen av regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft. (Den andre er toppsjefen i Finans Norge, Idar Kreutzer.) På prosjektmøtet satte hun ord på den norske utfordringen:

“Jeg er overrasket over hvor mange mennesker i Norge som fortsatt tror på oljen. Norge har et grunnleggende valg å ta, og det kan bli veldig dyrt å innta holdningen om å vente og se.”

I stortingsdebatten denne uken var det lite som tydet på at budskapet til Polman og Hedegaard har sunket inn hos stortingsflertallet eller at våre politikere ser behovet for – eller klarer å ta – vanskelige valg som gjør at noen kan stille spørsmål ved politikernes lojalitet til oljenæringen.

Det var bare da Venstre og SV fremmet følgende forslag at også KrFs representanter – sammen med en enslig svale fra Ap – lirket seg løs fra flertallet og utfordret næringen ved å stemme for dette:

“Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en omlegging av offentlig støtte til forskning og utvikling fra petroleumsforskning til fornybar energi og grønn teknologiutvikling i forbindelse med statsbudsjettet for 2017.”

Men heller ikke dette fikk flertall.

Saksordfører Snorre Serigstad Valens avslutningsreplikk var først og fremst myntet på finansministeren, men også hele oljeflertallet:

“Hvis det er mange ukjente og mange faktorer som påvirker norsk petroleumspolitikk, så burde det enkleste svaret i verden være: Ja. Det kan faktisk hende at verdens mål om å redusere de menneskeskapte klimaendringene til 1,5 C kan komme til å påvirke utformingen av norsk petroleumspolitikk. I ettertid vil nok denne debatten bli sett på med stor interesse, for jeg tipper at de aller fleste representantene som er til stede, fra Høyre, fra Senterpartiet, fra Kristelig Folkeparti, fra Arbeiderpartiet og til og med fra Fremskrittspartiet, egentlig innerst inne er enig. De vet det er sånn, det er bare vanskelig å si det.”

Hele referatet fra denne stortingsdebatten finner du her under overskriften: Sak nr. 5[12:51:14] Innstilling fra finanskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Une Aina Bastholm om utfasing av petroleumssubsidier (Innst. 233 S (2015-2016), jf. Dokument 8:21 S (2015-2016)).