Studien fra Impax er en regneøvelse som viser at verdien på fossile energiaksjer har utviklet seg dårligere enn det øvrige aksjemarkedet de siste årene og at det derfor ville lønt seg for investorer å ha en fossilfri portefølje. Den er nærmere omtalt i Financial News her.

I en fremtid hvor klimapolitikken forsterkes og energiomstillingen forseres, er det ifølge Impax grunn til å tro at man får en utvikling som går ytterligere i de fossile energiselskapenes disfavør.

Denne analysen er et av mange tegn på at den pragmatiske klima-alliansen mellom finansforvaltere og miljøaktivister begynner å gi resultater. Det er nå i sommer et år siden den amerikanske aktivisten Bill McKibben skrev artikkelen i Rolling Stone Magazine som ga startskuddet til «divestment»-kampanjen. Denne kampanjens store forse er at den forener idealistisk begrunnet aksjonisme med finansiell logikk. På et år er mye skjedd. Fortellingen om karbonboblen seiler inn i finanspressen, verden over.

I Barack Obamas nylige klimatale brukte han noen formuleringer som ble oppfattet som støtte til kampanjen; «invest, divest». Les en analyse av denne delen av Obamas klimatale fra New York Times.

Protestantiske kirker i New England har valgt å følge McKibbens oppfordring og på mange universiteter i USA har studentene fått en fornuftig sak å ta fatt i – i en setting der de faktisk kan ha innflytelse selv. Mange universiteter sitter på store fond.

På den finansielle siden har Storebrands beslutning om å selge seg ut av kull og oljesand vakt stor internasjonal oppmerksomhet. Det gikk noen dager, men så tok det av.

Nederlandske Rabobanks avgjørelse om å slutte å finansiere oljesand og skifergass, er et trekk som peker i samme retning.

De store multilaterale finansinstitusjonene som Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene opplever også press for å slutte med finansiering av særlig kullkraftprosjekter. Dette er meget viktig med tanke på å sikre at «peak coal» inntreffer så snart som råd.

Men fortellingen har også tapere, naturligvis. Australsk kullindustri er det første offeret når luften begynner å sive ut av karbonboblen. Investeringsplaner skrinlegges, jobber går tapt, og gigantiske gruveprosjekter blir «stranded assets» – verdiløse kullhauger som investorene taper store penger på.

Som en av verdens største investorer, er det av mange grunner viktig hvordan Oljefondet opptrer. Så langt har Finansdepartementet avvist alle ideer om å avvike fra en forvaltning der fondets portefølje speiler et slags gjennomsnitt på verdens børser. Fondet er storeier i fossil energi, som det er stort i alt annet.

Det er på tide at finansminister Sigbjørn Johnsen setter seg ned med sentralbanksjef Øystein Olsen og Oljefondets toppsjef Yngve Slyngstad og stiller seg noen spørsmål: Er det klokt, ut fra hensynet til fremtidige generasjoner, at Oljefondet er så sterkt eksponert mot fossil energi?

Kanskje kommer det noe fornuftig fra Strategirådet for Oljefondet som Idar Kreutzer leder?

Kanskje Storebrand blir et eksempel for Staten?