Fosen: EUs fornybarkrav gir trøndersk vindkraft

Uten EUs fornybardirektiv ville Fosen Vind aldri blitt bygd. Jakten på kostnadseffektivitet i klimapolitikken gjør at gigantprosjektet velges fremfor mange mindre prosjekter med mer spredt eierskap og større vekt på utvikling av ny teknologi.

Vindpartnere: Dominik Bollier i Credit Suisse, Tormod Eggan i Trønder Energi og Christian Rynning-Tønnesen i Statkraft står sammen bak gigantprosjektet Fosen Vind. (Foto: Statkraft)

Med 278 vindmøller på tilsammen 1000 MW og investeringer på 11 milliarder kroner er dette et gigantisk industriprosjekt. Bare tiden vil vise om det blir en lønnsom forretning. Usikkerhetsmomentene er mange. Fremtidige råvarepriser og ikke minst prisen på CO₂ vil være svært viktig.

La oss ta et kjapt tilbakeblikk: I 2008 vedtar EU sitt fornybardirektiv. Som EØS-land er Norge forpliktet til å følge Brussels bud. Etter forhandlinger bestemmes det at Norges fornybarandel skal økes til 67,5 prosent til 2020. Hverken den norske kraftbransjen eller det norske energipolitiske etablissementet liker egentlig dette; Norge er allerede flinkere enn de andre i EU-klassen når det handler om fornybar energi og bakom ligger frykten for at ny kraft vil redusere den eksisterende vannkraftens verdi.

Når det så skal avgjøres hvordan Norge skal oppfylle sine europeiske forpliktelser, trer den bærende ideologien i norsk klimapolitikk likevel frem: Gjennomføringen må skje så kostnadseffektivt som mulig. Grønne sertifikater i samarbeid med svenskene er den billigste måten å gjøre dette på. Systemet med grønne sertifikater – en subsidie gjennom et politisk konstruert marked – fremtrer som det minste ondet. Slik får man mest ny strøm til lavest mulig kostnad.

Man kunne valgt et annet system, som stimulerte til mer teknologiutvikling og større spredning av eierskapet. En ordning som ga utbyggere faste priser, som for eksempel i Tyskland og Danmark, ville kunne gitt stimulanser til bruk av mer umoden teknologi. Man kunne lagt til rette for en viss utbygging av offshore vind, både flytende og bunnfast, kanskje bølgekraft og solenergi. Forutsigbare inntektsstrømmer ville gjort det lettere for nye aktører å slippe til, og finansieringen ville trolig vært billigere fordi man ville hatt en slags statsgaranti for inntektene. Det er i et slikt regime Statoil har funnet lønnsomhet for Hywind i Skottland.

En slik modell ville også lagt til rette for et mer desentralt system, med noen vindmøller her og noen vindmøller der. Naturinngrepene ville vært mer spredt, men hvert inngrep selvsagt mindre. Den hadde nok blitt noe dyrere enn dagens ordning, hver kWh i gjennomsnitt noe mer kostbar. Men nærings- og teknologiutvikling hadde vært en viktigere komponent i politikken, og kanskje kunne for eksempel flytende vindkraft ha fått et lite, men viktig, hjemmemarked.

Poenget her er at det ble gjort et politisk valg da systemet med grønne sertifikater ble innført. Kostnadseffektivitet vant foran andre hensyn. Grønne sertifikater var den politisk mulige løsningen for å sikre utbygging av ny fornybar energi i Norge.

I Norge og Sverige skal det til sammen bygges ut 28,4 TWh ny fornybar kraft innen 2020. Det er mye. Til sammenlikning brukte Danmark 33,5 TWh elektrisitet i 2014. Den nye fornybare kraften som bygges i Norge og Sverige ville ikke vært lønnsom uten tilleggsinntekten de grønne sertifikatene representerer. Ingen ny kraftproduksjon i Europa er lønnsom uten støtte eller subsidier i en eller annen versjon. Markedsprisen på strøm er for lav til å forsvare nyinvesteringer.

Alle veivalg på klima- og energipolitikkens område har vinnere og tapere. EUs fornybardirektiv bidrar – som hensikten er – til å skyve ut fossil kraftproduksjon. Vindkraften fra Fosen vil i så måte yte et betydelig bidrag. Med 3,4 TWh årlig vil den – gitt at det finnes tilstrekkelig overføringskapasitet ut av Norge og Norden – bidra til å fortrenge store volum kull og gass. Et lite serviettregnestykke: Med kullkraft betyr 3,4 TWh oppunder 3 millioner tonn CO₂, gasskraft omkring halvparten. I klimasammenheng er Fosen altså et betydelig bidrag.

Her er faktaboksen om Fosen Vind slik selskapene bak prosjektet presenterer den.

Det pågår en stendig diskusjon om bygging av ny fornybar energi fører til lavere klimautslipp, all den stund kraftsektoren er omfattet av EUs kvotemarked. Det er utslippstaket i det europeiske kvotesystemet som avgjør størrelsen på utslippene. Hva som brennes, og hvor det brennes, så lenge det skjer innenfor kvotesystemet, har med denne logikken ingen betydning. Fra mange samfunnsøkonomers ståsted vil derfor klima-argumentet ikke være gyldig. Men det støter mot den markedsmessige realiteten at fornybar kraft fortrenger fossilkraft helt enkelt fordi den ikke har noen marginalkostnad når vindmøllene eller solcellene først står der.

Hvem er det som taper, og hvem er det som vinner, i økonomisk forstand, på Fosen-utbyggingen og andre investeringer de grønne sertifikatene fører med seg? På den ene siden betaler vanlige forbrukere regningen for de grønne sertifikatene. På den andre siden bidrar utbyggingen av vindkraft til å drive kraftprisene ned, både fordi tilbudet øker, og fordi vind- og solenergi påvirker prisdannelsen i kraftmarkedene.

Både kostnadene og priseffekten ville kommet uavhengig av Fosen eller ikke, ettersom det er taket i markedet for grønne sertifikater som avgjør hvor mye som blir bygget. Fosen skyver ut andre dyrere prosjekter og gjør således at totalkostnaden blir lavere enn den ellers ville vært.

Den store vinneren er imidlertid industrien, som slipper å betale for kostnadene knyttet til sertifikatene og derfor treffer bingo. Det politiske regimet rundt kraftsektoren, slik det ser ut nå, tjener den kraftforedlende industriens interesser.

Taperen er eierne av eksisterende kraftproduksjon, som får mindre betalt enn de ellers ville fått – fordi den nye fornybare kraften alt annet like gir lavere kraftpriser i markedet. Dette er et paradoks. Statkraft og Trønder Energi, som bygger ut Fosen Vind, ville tjent mer penger uten EUs fornybardirektiv og ordningen med grønne sertifikater. Den eksisterende vannkraften ville gitt bedre betalt uten disse politiske inngrepene. Men når de grønne sertifikatene først er der, vil det likevel kunne være lønnsomt å bygge ut, sett med kraftselskapenes øyne. Alternativet er ikke at all utbygging av ny kraft stoppes. Alternativet er at noen andre – fortrinnsvis i Sverige – bygger ut og tar en del av kaken.

Så har det politiske presset mot Statkraft opplagt spilt en rolle. Det ville vært tungt for Statkrafts toppsjef Christian Rynning-Tønnesen om han etter bruduljene i fjor sommer hadde måttet konkludere med at Fosen dessverre ikke går. Samtidig gjør økt turbinstørrelse og andre teknologiforbedringer, kombinert med gode vindforhold, helt sikkert at prisen her er lavere enn svært mange andre steder i Europa. Det skal bygges 241 km vei og reises til sammen 278 store vindmøller med et vingespenn på 117 meter. Det er jubel hos danske Vestas og et slikt gigantisk byggeprosjekt vil selvfølgelig gi mye arbeid i anleggsperioden. Men når prosjektet står ferdig, er antallet arbeidsplasser i direkte tilknytning til Fosen-prosjektet ganske beskjedent – det vil trenges omkring 50 mann. Også det er i tråd med det gjeldende mantra i norsk klima- og energipolitikk. Vi skal gjøre tingene mest mulig kostnadseffektivt.