Equinors høstkonferanse: Alle priser CO₂-prisen – så la oss øke den!

Både Equinors toppsjef Eldar Sætre, statsminister Erna Solberg, IEA-sjef Fatih Birol og FNs klimasjef Patricia Espinosa snakket varmt om betydningen av CO₂-prising som verktøy i klimakampen under Equinors høstkonferanse i Oslo. Stortinget kan ta dem på ordet – og øke CO₂-kostnadene for norsk oljesektor så det monner.

Equinors høstkonferanse er et rituale der IEAs toppsjef Fatih Birol kommer for å legge frem sin World Energy Outlook, supplert av taler fra norske statsråder og Equinors toppsjef. Det mest slående ved seansen tirsdag 20. november var hvor tydelig Eldar Sætre er når det handler om klima og fornybar energi. På det verbale plan har det skjedd en revolusjon med selskapet siden han overtok etter Helge Lund. Når det handler om tall, er bildet riktignok ikke så grønt. Equinor har bare omkring 1 GW vindkraft i produksjon på sine anlegg i Storbritannia og Tyskland. Det er mindre enn den samlede kapasiteten i Fosen-prosjektet.

Men det skal ifølge Sætre snart bli andre boller: “We put our money where the mouth is”, sa Equinor-sjefen – riktignok med henvisning til prosjektet med skogvern selskapet nå setter i gang. Kjøp av kvoter for å bevare skog skal iverksettes for å kompensere for utslipp i land hvor det ikke er karbonprising.

700 kroner pr tonn CO₂

Den norske oljesektoren har som kjent vært gjenstand for CO₂-prising i mange år, både gjennom særnorske avgifter og gjennom deltakelse i det europeiske kvotesystemet ETS. For tiden er utslippskostnaden omkring 700 kroner eller 70 euro pr tonn. Samtidig er det i ferd med å bli en mer intens debatt om oljesektorens fremtid. AUF vil ha styrt avvikling. KrF vil ha endret oljeskatteregimet. Men Erna Solberg mener at alt skal være som det er.

Hva vi skal gjøre med oljesektoren i lys av klima kommer til å være et hett stridsspørsmål i norsk politikk i de kommende årene, enten det handler om tildeling av nye felt eller mulig avvikling av skattesubsidier.

Spørsmålet er hvordan norsk oljepolitikk kan bringes i bedre samsvar med Paris-målene.

Drahjelp fra økt CO₂-pris

Kanskje kan en økt CO₂-pris for oljesektoren være et tiltak som kan vinne oppslutning på tvers av stridende leire? Begeistringen for CO₂-prising er i alle fall stor både hos Erna Solberg og Equinor-sjef Eldar Sætre. «Not all barrels are created equals», sto det på en plakat bak Sætre i Det norske teateret. Sverdrup-feltet er ifølge Equinor-sjefen 100 ganger bedre enn oljesand og 25 ganger bedre enn et gjennomsnittlig oljefelt når det handler om CO₂-utslipp i produksjonen.  Nå har dette selvsagt sammenheng med oljens egenskaper, men også med politikk for utslippsreduksjoner: CO₂-prising har gitt lavere utslipp på norsk sokkel enn mange andre steder i verden.

Stortinget kan gi Sætre litt drahjelp til å bli enda bedre: La oss se på følgende raske skisse til hvordan dette kan gjøres. Med utslippskostnader på 700 kroner/70 euro pr tonn er den norske oljesektorens CO₂-kostnader høye målt mot andre utslipp. Men er det noe argument mot å øke dem? Ifølge IEAs World Energy Outlook vil CO₂-prisen i avanserte økonomier i det såkalte Sustainable Development Scenario måtte være 140 dollar pr tonn i 2040, økende fra 63 dollar i 2025. Norge kan velge å «gå foran» her – ved å øke CO₂-prisen fortere. For eksempel kunne man velge å sette et «gulv» på 1000 kroner i 2025, økende til 1500 kroner i 2030.

Stabile rammebetingelser

Oljesektoren ber om stabile og forutsigbare rammebetingelser og et vedtak om en opptrapping av CO₂-kostnadene ville gi aktørene i bransjen klare signaler. Det ville stimulert til utslippsreduksjoner, som strøm fra land og offshore vind – i tråd med prinsippet om at forurenser betaler. Det ville gitt økt stimulans til teknologiutvikling, uten at det kommer krav om subsidier og støtte. Det ville betydd at de mest utslippsintensive prosjektene ble lagt til side, og slik bidratt til at fortellingen om den «rene» norske oljen ble mer sannferdig.

For et selskap som Equinor ville en slik CO₂-pris gjøre fornybarprosjekter mer konkurransedyktige relativt sett. Nedsiden er at det ville gjort norsk oljesektor mindre konkurransedyktig målt mot områder i verden der det ikke er CO₂-prising. Men samtidig ville Norge blitt mer «robust» om – eller når – høyere CO₂-priser kommer over alt ellers.

For staten ville høyere CO₂-priser i oljesektoren betydd ekstra inntekter, altså slik at mer av grunnrenten i oljen havner på fellesskapets hender.

Økte CO₂-priser har i sannhet mye for seg. Har noen gode motargumenter? Eller er det bare for Stortinget å stramme skruen?