Når hverken Arbeiderpartiet eller Høyre ønsker å gjøre klima til en stor sak i valgkampen, er årsaken både taktisk og knyttet til tunge realiteter oljelandet Norge står overfor.

Taktikken først. Hverken Arbeiderpartiet eller Høyre vinner velgere på klima- eller miljøspørsmål. Snarere kan stor vekt på disse spørsmålene bidra til å sende velgere i retning av de grønne småpartiene, enten det er MDG, SV eller Venstre. Og på den andre siden lurer Fremskrittspartiet i sivet. Hvis talsmenn for Ap eller Høyre ytrer seg på en måte som gjør at støtten til oljenæringen trekkes i tvil, så vil Frp være klar til å høste velgere som uroer seg for endringer i politikken.

Høyre og Arbeiderpartiet er dessuten enige om hovedlinjene i klima- og energipolitikken, og dette er derfor heller ingen konfliktarena dem imellom. Det er også en politisk realitet at begge partier ønsker at klima og olje skal ligge i hver sin «boks», og begge vil vente med å åpne denne vinduskonvolutten så lenge det går. Det er altså ikke vanskelig å forstå at de to store og regjeringsbærende partiene foretrekker at det snakkes minst mulig om klima foran valget.

Men både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg vet at de som potensielle regjeringssjefer etter valget ikke vil kunne skygge unna realitetene.

Nå foran valget bør de begge legge taktikkeriet til side og bruke sine posisjoner til å fortelle velgerne hvor de står og hva de vil gjøre for å møte en trussel som stadig kommer nærmere.

Denne sommeren har gitt nyheter som viser hvordan klimatrusselen slår imot oss. Skogbranner, issmelting, flom og uvær minner oss om at klimaendringene er reelle og skjer nå. Samtidig akselererer det grønne skiftet; lanseringen av Teslas 3-modell og Storbritannias vedtak om stopp for fossilbiler er to eksempler på at omstillingen vekk fra den fossile energiens tidsalder er i full gang.

Alvoret understrekes for eksempel i en ny studie som viser at risikoen for at temperaturstigningen innen dette århundrets slutt vil overstige to grader er meget stor. Det er bare 5 prosent sjanse for at vi holder oss under dette målet, ifølge studien som er publisert i Nature Climate Change. Vi vet mye om følgene, i form av dramatisk endrede livsvilkår for mennesker over hele verden.

Vi vet altså hva som må gjøres, og våre politiske ledere har et stort ansvar: Overgangen vekk fra fossil energibruk må akselereres, både i Norge og globalt.

Dette er fundamentale forhold. Både klimaendringer og omstillingen vekk fra fossilenergien vil i økende grad prege økonomi og samfunnsutvikling både globalt og i Norge – og dermed den politiske dagsordenen i neste stortingsperiode.

Klimapolitikken kan grovt inndeles i tre kategorier.

Den første dreier seg om omstillingen av Norge i retning nullutslipp, klimakutt i transport, landbruk og industri. Forankringen i EUs felles klimapolitikk vil gjøre at oppsynet med klimapolitikken delvis outsources til Brussel, men beslutningene om hvordan det skal gjøres vil tas i Stortinget. Store kutt i sektorene som ikke er omfattet av kvotesystemet – altså i første rekke transport, landbruk og oppvarming – skal gjennomføres i løpet av de neste 12-15 årene. Dette blir krevende – ikke minst fordi det skal skje i en virkelighet hvor statens økonomiske rammer blir strammere fordi oljepengebruken må dempes.

Den andre handler om endring av petroleumspolitikken i en virkelighet der den fossile energiens rolle blir mindre. Både Ap og Høyre har i alle år gjort hva de har kunnet for å holde klima og olje fra hverandre – uten egentlige berøringspunkter utover messingen om at norsk gass erstatter kull i Europa. At vellykket klimapolitikk betyr lavere etterspørsel etter fossil energi er intellektuelt gradvis erkjent, men det har ikke satt snev av spor i den praktiske politikken. Dagens oljepolitikk ignorerer i realiteten klima som faktor, og det vil ikke kunne fortsette. Det er bare å se hvordan investorer og banker i økende grad stiller spørsmål ved klokskapen i fortsatte fossilinvesteringer.

Den tredje reiser spørsmålet om hvordan Norge kan gjøre størst mulig forskjell i Europa og verden; altså hvordan vi som et lite og rikt land kan bidra til at det globale grønne skiftet akselereres. Omstillingen går for sakte. Paris-løftene er for veike, og heller ikke det som ble lovet foran Paris følges opp av OECD-landene, ifølge en ny studie gjengitt i Nature.

Debatten om den internasjonale innsatsen har ofte havnet i en grøft der konflikten har stått mellom tilhengere av kvotekjøp ute og klimakutt hjemme. Men det er gjennom internasjonalt og europeisk samarbeid – og investeringer – at farten på omstillingen kan økes. Derfor er det urovekkende at Jonas Gahr Støre uttaler seg slik at han blir oppfattet som utydelig når det gjelder forankringen av den norske klimapolitikken i EU. Samarbeidet med EU om kutt i sektorene utenfor kvotesystemet gir den norske klimapolitikken et helt nødvendig anker, men den skaper også arenaer der en Støre eller en Solberg kan ta initiativ for å spille på lag med våre naboland.

Norge er på mange måter i en særstilling og vi kommer ikke unna kapitalrikeligheten Oljefondet representerer. Å legge til rette for at mer norske penger investeres i det globale grønne skiftet er et ansvar som påhviler lederne for de to store partiene. Spørsmålet om Oljefondets investeringer i infrastruktur kjørte seg fast i byråkratisk motvilje, men må hentes frem igjen og gis en ny innpakning.

Sterk vekt på internasjonal innsats har passet det lille oljelandets interesser siden klimapolitikkens spede begynnelse. Regnskogsatsing og kvotekjøp har gjort det mulig å plassere klima i én boks og oljeproduksjon i en annen, samtidig som samvittigheten har vært holdt hvit og ren. Det gode med vektleggingen av den internasjonale innsatsen ligger i erkjennelsen av at Norge, som et rikt oljeland, har et særskilt ansvar for å bidra. Nå handler dette ansvaret om å se etter alle tiltak og veier som kan hjelpe til med å akselerere overgangen, både globalt og i Norge.

Å ta globalt ansvar, og å tenke på kommende generasjoner, står sentralt i verdifellesskapet det norske samfunnet bygger på. Dette verdifellesskapet fordrer også at det handles rett og riktig, at atferden samsvarer med læren, med kunnskapen vi besitter. Jonas Gahr Støre og Erna Solberg har begge makt til å gjøre en forskjell. De bør bruke den – ikke minst nå i valgkampen.