EAT: Matsystemets Davos

Det er imponerende hvordan Gunhild Stordalen på noen få år har skapt en møteplass innen mat, helse og klima som trekker toppfolk fra hele verden. Å rydde opp i det globale matsystemet er en formidabel oppgave som bare må bli gjort.

Stockholm: EAT-konferansen er to dager med presentasjoner og foredrag som belyser det globale matsystemet fra ulike kanter. Begrepet matsystemet – the food system – inkluderer alle aspekter knyttet til mat; landbruk, fiske, industri, forbruk, helse, ernæring, miljø, handel, politikk. Matsystemet er en ytterst kompleks affære og rollen som koblingsboks er EATs fremste funksjon. Skal man få gjort noe med alt som ikke er i orden, ja så må man se ting i sammenheng.

EAT trekker til seg toppfolk fra hele verden. Verdensbankens toppsjef Kristalina Georgieva ledet for eksempel det avsluttende panelet, mens FNs tidligere klimasjef Christiana Figueres holdt et av de innledende innleggene. Det er teknologer, eksperter og mektige byråkrater som snakker, mens norske og svenske tronarvinger kaster litt rojal glans over det hele. Det likner på World Economic Forums Davos-møte. Det er en elite som samles, men det er også plass til en bonde fra India og en ung gründer fra Bangladesh.

Systemet må repareres

Det er nødt til å skje store endringer de kommende tiårene hvis matsystemet, i en periode med tiltakende klimaendringer, skal kunne levere tilstrekkelig og sunn mat til en voksende befolkning innenfor rammene klodens produksjonsevne setter.

Koblingen mellom matsystemet og andre utfordringer er slående. For eksempel viste professor Johan Rockstrøm, en av frontfigurene i EAT, hvordan klimascenarioer som inkluderer et «reparert» matsystem gjør det mye enklere å unngå farlige klimaendringer enn hvis vi fortsetter som nå. Dette handler om bruk av landarealer og om utslippene knyttet til husdyrholdet. Klima og mat er med andre ord to sider av samme sak.

Vi vet mye om hva som må gjøres. I vår del av verden handler det om å gå i retning av et mer plantebasert kosthold. Ifølge et scenario fra World Resources Institute det vises til i en ny rapport fra World Business Council for Sustainable Development kan forbruksendringer i tråd med helseanbefalinger hos de to milliarder av oss som spiser mest kjøtt og melkeprodukter frigjøre et areal på to ganger India, ved at det trengs mindre fôr til husdyr.

Dyster beskrivelse

Ved siden av energiomstillingen er matsystemet den delen av den globale økonomien hvor det av hensyn til klima og bærekraft er mest påkrevet med store endringer. Men sammenliknet med matsystemet fremstår overgang til nullutslipp i energisektoren som en ganske enkel og likefrem operasjon.

Virkelighetsbeskrivelsen deltakerne på EAT-konferansen presenteres for gjennom ulike foredrag er dyster: Altfor mange går sultne til sengs, mens feilernæring og overvekt utgjør et stort og voksende helseproblem. Kostnadene havner på helsebudsjettene. Kjøttkonsumet beslaglegger store arealer. Klimaendringer og ødelagte økosystemer truer produksjonsgrunnlaget i mange deler av verden. Klimagassutslippene både knyttet til husdyrhold og ellers i verdikjeden er store. Mange bønder, både store og små, strever med å oppnå tilstrekkelige inntekter. Matsvinn, både i produksjonen og i forbruksleddet, representerer stor ressurssløsing. Samtidig er antibiotika-bruken i husdyrholdet i seg selv en kjempeutfordring.

I tillegg truer ny-proteksjonismen, og uten handel så ramler matsystemet virkelig sammen, ifølge årsrapporten fra International Food Policy Research Institute som ble presentert på konferansen.

Samtidig er det lyspunkter. Det ble presentert mange gode eksempler på spennende utviklingstrekk. Kampen mot matsvinn er global og løsninger som «Too good to go» er et godt eksempel på praktiske tiltak som bidrar. Her er det store potensielle gevinster, både gjennom atferdsendringer og gjennom bedre utnyttelse av ressurser i produksjonsleddet.

Teknologiske endringer på tilbudssiden, som produksjon av laboratoriekjøtt, kan dempe arealbruken. Om dette blir en hype eller får noen praktisk betydning, det gjenstår å se.

Teknologiske forbedringer gjør det også mulig å oppnå økt produktivitet i tradisjonelt landbruk. Vi kan «do more with less». Og det er vi helt nødt til, for å kunne fø en verdensbefolkning på oppunder ti milliarder om noen få tiår.

«Follow the money»

Verden står altså overfor et sett av problemer som bare kan løses hvis ting blir sett i sammenheng,

Men nettopp fordi matsystemet er så komplekst, er det meget krevende å lage en handlingsplan som retter opp i alle problemer og skjevheter som på en eller annen måte er koblet til feltet. Derfor kan både EAT-konferansen og hele konseptet bak EAT-stiftelsen fremstå som ullent og vanskelig å få tak på.

De økonomiske interessene må adresseres og utfordres.

Hvem tjener penger på at folk spiser seg syke på sukker og fett, mens kostnadene havner på helsebudsjettene?

Vi trenger ikke alle bli veganere, men det er ingen tvil om at et mer plantebasert kosthold vil gi et avtrykk som er mer i samsvar med både klimahensyn og klodens tåleevne. Hvem tjener på at vi fortsetter som før?

Svarene er ikke enkle, men det handler om å ansvarliggjøre økonomiske og politiske interesser som i en transparent verden må tåle å bli kikket i kortene både av forbrukere og myndigheter.

Sammenliknet med diskusjonen om behovet for å avkarbonisere det globale energisystemet, ser debatten om matsystemets fremtid ut til å ha kommet betydelig kortere. Trolig kan endringsagenter innen matsystemet ha mye å hente ved å se hen til debatten om energisystemets fremtid. Mat er mye nærmere forbrukerne enn energi, og burde derfor også kunne være mer engasjerende.

Når energiomstillingen drøftes, så vet vi hva som må gjøres. Det handler om å bygge ut fornybar energi, montere solceller, sette opp vindmøller. Det handler om å effektivisere energisystemet og la fornybar elektrisitet overta for olje, kull og gass. Og når det gjelder storytellingen, er det ikke lenger spørsmål om det kommer til å skje endringer, men hvordan og hvor fort.

Klimarisiko

Å utvikle en tilsvarende konkretisering av endringene som er nødvendige i matsystemet, er et opplagt oppdrag for EAT og organisasjonens støttespillere.

  • Hvem må gjøre hva når og hvor for at dette store og komplekse systemet skal trekkes i riktig retning – med tilstrekkelig stor hastighet?

Dette handler i første rekke om økonomisk risiko, og man kan velge ulike vinkler:

  • Hvilke trusler ligger og lurer hvis de samfunnsmessige kostnadene ved et helseskadelig kosthold ikke lenger kan veltes over på samfunnet, men må bæres av dem som tjener penger på status quo?
  • Hvilke trusler følger hvis vi faktisk begynner å spise slik som helsemyndighetene anbefaler oss å gjøre? Hvor mye mindre sukker, fett og kjøtt vil en slik verden konsumere?
  • Og hvilke forretningsmuligheter finnes for dem som utvikler verden i riktig retning?

Disse spørsmålene har sine paralleller i diskusjonen om fossilenergiens ansvar for klimaendringene og til debatten om «stranded assets» i kull, olje og gass. Det er med andre ord snakk om å plassere ansvar og vurdere risiko, i et språk som investorer og bankfolk forstår. Verktøyet for analyse av klimarisiko som er utviklet under Michael Bloombergs ledelse er velegnet. I rapporten «Matsystemet under press» belyser Klimastiftelsen blant annet disse spørsmålene.

Til høsten kommer EAT med en rapport i samarbeid med det medisinske tidsskriftet Lancet som har til hensikt å etablere en slags felles kunnskapsbasert forståelse av hva et bærekraftig matsystem representerer, altså en slags parallell til FNs klimapanel. Med bakgrunn i denne rapporten vil det trolig bli lettere å peke ut hvilke handlinger som er nødvendig og konkretisere oppgavene ulike interessenter må ta fatt på. Får EAT til dette, vil stiftelsens betydning og innflytelse øke.