CO2-utslippene øker rekordraskt – hva er det politiske svaret? - Energi og Klima

CO2-utslippene øker rekordraskt – hva er det politiske svaret?

Nye IEA-tall viser at veksten i det globale energiforbruket – og CO2-utslippene – økte kraftig i 2018. Ansvarlige ledere i politikk og næringsliv over hele verden må sørge for at kurven bøyer nedover – helst i går.

Kullforbruket i Kina og ellers i Asia økte i 2018 - tross mye ny fornybar energi. (Foto: Han Jung Seng)

Den grimme sannheten er denne: Den underliggende veksten i den globale økonomien skjer raskere enn den samlede virkningen av energieffektivisering og utbygging av mye ny fornybar energi. Derfor øker utslippene. Forbruket av både kull, gass og olje økte i 2018. IEA-rapporten inneholder mange interessante data det kan være verd å gå nærere inn på, men tema for denne bloggen er følgende: Hva er svaret både politikken og næringslivet nå bør gi?

Opinionen er i ferd med å endres. Vi ser det med skolestreikene, både i Europa og USA, ja over hele verden. Den unge generasjonen forventer handling i et helt annet tempo og en annen skala enn den som er vist i de over 30 årene som har gått siden Brundtland-kommisjonens rapport.

Vi vet inderlig godt hva som må gjøres. Det første og mest opplagte er at det må bygges mer fornybar energi og få ned bruken av kullkraft, raskest mulig, over hele verden. Det gjelder særlig i Asia, det er i første rekke der ny kullkraft blir bygd ut. Men det gjelder også i USA og Europa.

Det går en linje fra de dystre IEA-tallene til debattene vi har hatt i vinter, både om vindkraft, om kabler, og om hvordan norske selskaper best kan bidra til at tempoet i den globale energiomstillingen øker.

Europa først. Tendensen til at vi i Norge vender oss innover og ikke vil ta medansvar for Europas energiomstilling er tydelig tilstede både i vedtak fra ulike partilandsmøter og i den offentlige debatten. Det er sterk og følelsesladet motstand både mot vindkraft og mot kabler som gjør at vi kan handle mer med strøm. Mer handel med strøm gjør det lettere å fjerne fossilkraften som er igjen, både i Tyskland og Storbritannia. Det er selvsagt andre hensyn å ta, noen ganger er det riktig å si nei til vindmøller av naturvernhensyn. Men det grunnleggende er at det trengs mer fornybar kraft til erstatning for den fossile. Det gjelder i Norge, det gjelder i Europa, og det gjelder globalt. Vi må samarbeide, søke løsninger, kompromisser, ut fra erkjennelsen om at vi er i samme båt, på samme klode.

Klimakrisen blir til en katastrofe hvis det ikke skapes forståelse for at den bare kan løses hvis alle, hver på sin måte, trekker i samme retning. Dette var modellen som kløktig ble utviklet foran Paris-toppmøtet, og det er den eneste farbare veien. Alternativet er nullsum-spillernes ødeleggende og polariserende logikk: Hvis du tjener, så taper jeg.

Det er, konseptuelt, ganske enkelt å skissere hvordan vi kan få klimagassutslippene ned mot null i løpet av noen tiår. All strømproduksjon må bli fornybar/nullutslipp. Alt som i dag bruker olje og gass, må over på strøm. Dette forutsetter naturligvis teknologiutvikling og raske endringer i pengestrømmene, men det er mulig. Og det er mange gode tegn. Men det går altså ikke på langt nær i den hastigheten som er nødvendig.

Mangelen på globalt politisk lederskap, særlig fra USA, gjør det naturligvis mye vanskeligere å få til disse endringene. Men vi kan ikke gi opp.

Lille Norge har mulighet til å gjøre en større forskjell her, hvis vi vil. Norske selskaper som Statkraft, Equinor og Scatec har ambisjoner om å vokse i fornybar energi internasjonalt. De kan bidra mye mer enn i dag, hvis investeringene innen fornybar energi skaleres og akselereres. Equinor bør vri sine investeringer i fornybar retning mye raskere enn nåværende planer indikerer.

Det har vært mye snakk om Oljefondets investeringer i fossil og fornybar energi. Poenget er ikke nødvendigvis at Oljefondet skal investere i det ene eller andre, men at den norske statens kapitalrikelighet, bygd på salg av olje og gass, i større grad enn nå må bidra til å akselerere det globale grønne skiftet. Dette burde være opplagt. Det må operasjonaliseres, slik at det både bidrar til raskere utbygging av fornybar energi globalt, og slik at det gir verdiskaping her i landet, basert på noe annet enn olje og gass.

I det store globale bildet er det slik at rask utbygging av enorme mengder fornybar energi er det absolutt viktigste tiltaket mot klimaendringene. Det aller viktigste er at det blir bygd så mye ny fornybar energi i vekstmarkeder, særlig i Asia, at kullets ekspansjon stoppes.

Det er mange andre ting som må gjøres, men store volum billig og ren strøm er en forutsetning for alt det andre. Vi kan produsere kunstgjødsel uten gass, vi kan produsere stål uten kull, vi kan kjøre biler og busser på strøm. Men alt dette er avhengig av at det er tilstrekkelige mengder billig fornybar strøm tilgjengelig. Å bygge om energisystemene i denne retningen er avgjørende for at klimaendringene ikke blir uhåndterlige.

Så hva bør dette bety konkret: Norsk næringsliv har ansvarlige og dyktige ledere, og våre politiske ledere forstår hva som står på spill. IEA-tallene bør være en vekker, slik som halvannengrads-rapporten fra FNs klimapanel i fjor høst. Men hva gjør vi med det? Har det vært tatt nye initiativ? Har statsminister Erna Solberg kalt inn næringslivsledere og partilederne til krisemøte, for å spørre hva de kan få til sammen? Ikke ennå. Men det er på tide nå.

Ad
Kommentarfeltet er stengt.