For
å begrense klimaendringene trenger vi å ta i bruk fornybar energi
og nullutslippsbiler. Men tidligere var disse teknologiene dyrere enn
fossil-teknologiene, og mange er det fortsatt. Solceller har
gjennomgått den kraftigste kostnadsreduksjonen blant
energiteknologier. Solceller er nå over 99 prosent billigere enn i
1975.

Hva er årsaken til denne kombinasjonen
av forbedret teknologi og reduserte kostnader? For å kunne fortsette
suksessen innen solcelleindustrien og også overføre den til andre
teknologier,
er det viktig å vite hva som driver teknologiutviklingen og
kostnadsreduksjonene. Er det hovedsakelig
forskning og utvikling som er driveren bak kostnadsreduksjonene,
eller er stordriftsfordeler gjennom industrialisering viktigste
årsak?

Dette har førsteamanuensis Jessika Trancik, postdoc Goksin Kavlak og forsker James McNerney ved MIT forsøkt å svare på i en nylig publisert forskningsartikkel i tidsskriftetEnergy Policy.

Metoden

Mange har tidligere vist at det er en sammenheng mellom akkumulert installert produksjon og kostnadsreduksjoner. For solceller har man funnet at kostnaden reduseres med ca 20 prosent ved hver dobling av installert kapasitet. Men siden installasjon av produksjonskapasitet og forskning skjer på samme tid vil ikke den metoden hjelpe oss til å identifisere hva som er årsaken til kostnadsreduksjonen. Det vil bare vise oss at det er en sammenheng, en korrelasjon, mellom installert kapasitet og kostnadsreduksjoner. MIT-forskerne har i stedet utviklet en metode for å finne ut hva som er årsaken.Metoden deres går ut på å se konkret på hvordan kostnadene har blitt redusert i produksjonsprosessen. Det har for eksempel vært gjennom forbedret effektivitet, resirkulering av materialer som blir brukt under produksjonen, bedre moduldesign, lavere kostnader for å produsere silisium og stordriftsfordeler knyttet til større fabrikker, for å nevne noe. Disse reduksjonene kalles lavnivå-mekanismer.

Forskerne
tilordner
deretter hver av kostnadsreduksjonene på lavnivå til en
høynivåmekanisme. Slik bygger forskerne en nedenfra-og-opp-modell.
Disse høynivåmekanismene kan være forskning og utvikling,
stordriftsfordeler, erfaringsbasert læring ("Learning
by doing")
eller kategorien "andre",
som inkluderer spillover-effekter fra andre næringer.

Konklusjonen
deres er at i perioden fra 1980 til 2001 var forskning og utvikling
viktigst, mens i perioden 2001 og 2012 var stordriftsfordeler
viktigst. Politikk som stimulerer markedet er katalysatoren for
forskning og utvikling i næringslivet, erfaringsbasert læring og
stordriftsfordeler, ifølge forskerne. De har funnet at fra 1980 til
2012 har markedsstimulerende politikk bidratt med rundt 60 prosent av
kostnadsreduksjonene i solcelleproduksjonen, mens de siste ti årene
av den perioden har politikk som sørger for et marked for solceller
bidratt med rundt 75 prosent av kostnadsreduksjonene.

Hva kan vi lære?

Det
viktigste ved utviklingen av denne
modellen er ikke å bli enige om hva som har vært årsaken til
kostnadsreduksjonene så langt. Det avgjørende er å forstå hvilken
politikk som er nødvendig for å legge til rette for videre
kostnadsreduksjoner i solcelleindustrien og i andre teknologier som
er viktige for å redusere klimagassutslipp.

Forskerne
spår at større fabrikker sannsynligvis vil fortsette å være en
viktig drivkraft bak kostnadsreduksjoner framover, selv om dette
etter hvert
vil nå et tak. I tillegg anbefaler forskerne å fortsette å
finansiere offentlig forskning og utvikling for å sikre forskning på
teknologi som ikke er like moden. Politikken som trengs,
ifølge MIT-forskerne,
er altså å skape et marked for klimateknologier, i kombinasjon med
forskningsstøtte. Dette er viktige anbefalinger å ta med seg i
utformingen av politikk for andre
klimateknologier.