Aldri mer flyreise på shoppingtur!

Å reise med fly på shoppingtur blir det slutt på for meg.

Det var brutalt å våkne til nyhetene sist mandag morgen. Beskjeden fra FNs klimapanel var krystallklar: Om det skal være levelig på kloden i framtiden, må vi alle endre adferd. Ordet «Alle» satte seg fast i hodet mitt. For alle innbefatter jo meg også! Hva må jeg gjøre?

Hva kan jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre?

Litt grubling på morgenkvisten førte til følgende utbasunering på Facebook, vel vitende om at jeg selv stilte meg lagelig til for hogg og at det nok ville bli debatt:

«Etter å ha hørt siste nytt fra FNs klimapanel tenker jeg at den dårligste grunnen til å fly er shopping i en storby. Så i den grad jeg har gjort det før, heretter vil det ikke skje.»

Det raste inn med kommentarer og likes. Debatten på Facebook-profilen min pågår fortsatt, fire dager etterpå. Mange gode innlegg, heldigvis ingen sjikanerende tekster med usaklige adjektiver og skjellsord.

Debatten er vrien, særlig for en som ikke trives med å moralisere mot andre. Like fullt: Den indre diskusjonen mange med klimaangst har følt på, er til tider plagsom. Men det må da finnes måter å ta et personlig ansvar for klimatrusselen på uten å gå til ytterpunktene?

Må det være sånn at vi som tror på menneskeskapte klimaendringer alltid skal spise vegetarmat og stort sett sykle omkring i gamle klær? Og hvis ikke: Er det greit å gi blaffen, det nytter ikke likevel, og samtidig farte uhemmet rundt i verden med fly, bil, båt og ha et ubegrenset materielt forbruk? Det må da finnes en gylden middelvei?

Men først: Jeg mener at de viktigste grepene må gjøres av dem med makt; politikere, næringslivsledere og kapitaleiere. Det handler om internasjonale forpliktende avtaler, klimakvoter, alternative energikilder til særlig kull og olje, bevaring av regnskog, CO₂-fangst og avgifter på utslipp av klimagasser.

Dernest bør hver og en av oss gjøre noe, men hva og på hvilken måte? Den store frustrasjonen ligger i at det ikke finnes en oppskrift som passer alle. Vi setter svært ulike økologiske fotavtrykk igjen etter oss. Noe er lett å gjøre annerledes, annet ikke.

Bor man i en byleilighet, har ikke bil, kjøper moderat med klær, spiser mindre kjøtt enn gjennomsnittet, men flyr mye og langt, er det lett å kutte ut det private CO₂-utslippet. Men det kan være trasig, for han som elsker fotballturer til England, skiferier i Alpene og å utforske spennende land i Asia. Og er det påkrevd?

Bor man i en litt eldre enebolig i distrikts-Norge med oljefyr, kjører bil til og fra jobb siden bussruta er lagt ned, shopper minimalt og foretrekker å dra på fjellhytta med solcellepanel i hjemtraktene hver eneste ferie, er det vanskelig å kutte det personlige CO₂-utslippet. Og hun blir temmelig sikkert provosert av maset om å bli mer miljøbevisst når handlingsrommet er så lite. Kan hun og bør hun endre livsstil?

Kanskje vi kan bruke verktøy fra økonomi-faget for å løse dette dilemmaet? Da jeg studerte i Nederland i 1991, diskuterte vi om en personlig klimakonto var mulig. De praktiske utfordringene med å innføre det for alle, er åpenbare. Men det kan hende en slik metode vil løse det moralske dilemmaet, om ikke annet.

Ideen er enkel: Vi bruker vår personlige økonomi som mal. Alle har en viss inntekt i måneden, den skal dekke de utgiftene man har. Bruker man for mye, blir det trøbbel med kreditorene. Er banken profesjonell, får man hjelp til å rydde opp, kutte forbruket og sette opp et budsjett. Er man skikkelig ute å kjøre, banker til og med Luksusfellen på døra og lager TV-underholdning av det.

Tilsvarende kan hver og en av oss få en CO₂-kvote. Bruk den som du vil, slik du bruker de pengene som du har som du vil. Vil du fråtse i klær og sko, gjør det, man da ryker trolig ferieturen til New York det året. Vil du dra på safari i Afrika, må du reise kollektivt til jobb denne høsten. Bare på den måten vil CO₂-budsjettet ditt gå i hop. Du får i utgangspunktet ikke lov til å bruke mer enn kvoten.

Men hva om livet ikke blir som planlagt? Du flytter til utlandet en periode og familien er igjen hjemme, og dere må reise mer enn vanlig for å besøke hverandre. Eller du bytter jobb og reiseveien blir umulig uten å bruke en sterk bensinbil som tåler hardt vintervær og glatt vinterføre. Klimakvoten ryker. Hva gjør man da?

Hadde dette vært penger, ville du gått til banken og ordnet et lån. Tilsvarende kan man gjøre med klimakvoter også. Det vil nemlig garantert være folk som ikke vil eller kan bruke sin kvote. Da kan vi rett og slett kjøpe deres kvote. Det som ikke er lov, er å fylle på med mer klimagasser enn du har fått tildelt uten å ta fra noen andre.

Vi har allerede noe tilsvarende for flyreiser, og en del kjøper slike kvoter når de flyr. Men vi er langt fra der at hver og en av oss vet hva som er riktig nivå av klimaskadelig aktivitet. Det er nok derfor også klimanyheter fører til en salig blanding av angst, fortrengning, avmakt og maktesløshet. Og at mange har full gass på forbruk av energi og annet, innimellom spede forsøk på å være litt mer bevisst. Men for de fleste: nok en gang en overveldende følelse av å mislykkes.

Så da fortsetter vi med å reise langt, kjøpe mer enn vi trenger, kose oss med den maten vi liker – også kjøtt, selv om vi innerst inne vet at dette ikke går lenger. Trenger vi en egen utrykningsenhet i regi av Viasat kalt «Klimafellen»?

Inntil det er en realitet, er det eneste jeg fortsatt er sikker på det samme som mandag morgen: Heretter drar jeg aldri med fly i den ene hensikt å shoppe.