Klima for Lofoten

Striden om Lofoten har en klimadimensjon. Hvilke oljereserver vil være lønnsomme rundt 2030 hvis klimapolitikken lykkes?

Det blir tatt for gitt at oljeutvinning i Lofoten og ellers i nordområdene vil gi Norge store inntekter. Dette er en underliggende premiss for argumentasjonen hos Ap-nestleder Helga Pedersen og mange andre politikere.

Vi har å gjøre med en grunnleggende tese som gir sterke føringer både for mediedekningen og den politiske debatten. Har vi råd til å la være, når vi ser hvilke verdier som er skapt gjennom 40 års oljeeventyr?

Sett i lys av de historiske erfaringene er det ikke rart at en slik oppfatning sitter dypt rotfestet. Men det er gode grunner til å reise spørsmål om denne «sannheten» vil være gyldig også fremover. Det er her klimapolitikken kommer inn som en forstyrrende faktor i den norske petroleumsidyllen.

Det er en matematisk kjensgjerning at betydelige deler av allerede påviste fossile energireserver må bli liggende i bakken hvis togradersmålet skal nås. Det Internasjonale Energibyrået (IEA) har gjort dette til en del av sin fortelling. Omkring to-tredjedeler av de fossile energireservene er «unburnable carbon», ressurser som ikke kan brennes. De blir derfor verdiløse i økonomisk forstand.

Det er selvsagt ingen enkel øvelse å påvise hvilke fossile energireserver som er mest utsatt for verdifall, men det kom nylig en svært interessant studie fra storbanken HSBC som gir en pekepinn.

HSBCs analytikere har studert hvordan ulike europeiske oljeselskaper vil påvirkes i en verden der oljeforbruket faller i takt med kravene en effektiv klimapolitikk vil stille. Selskaper som Statoil, Shell og BP vil oppleve store verditap hvis klimapolitikken lykkes.

Essensen i HSBCs analyse er følgende. Vellykket klimapolitikk betyr kraftig fall i oljeetterspørselen. Lavere oljeetterspørsel betyr lavere priser. Oljeselskapene taper på to måter. For det første blir en del av reservene verdiløse, helt enkelt fordi det ikke vil lønne seg å utvinne dem. For det andre faller verdien på resten av porteføljen på grunn av de lavere prisene. Samlet gir dette store tap i form av svekkede inntekter.

HSBC har sett på effekten for en håndfull europeiske oljeselskaper. Logikken vil selvsagt være den samme for stater som eier petroleumsressurser.

HSBC har brukt en oljepris på 50 dollar fatet som utgangspunkt for sin analyse – og antatt at alt som er dyrere blir liggende. Nå kan en oljepris på 50 dollar synes svært lav. Men selv på 70 eller 80 dollar vil olje fra Lofoten eller Barentshavet måtte streve for å oppnå lønnsomhet, skal man tro analysene som blir gjort. I Finansavisen fredag 1. februar antydes det at Lofoten-oljen trenger en pris på rundt 75 dollar fatet hvis det gjøres store funn. Mindre funn krever høyere pris.

Det er altså grunnlag for å trekke følgende konklusjon: En vellykket klimapolitikk vil kunne svekke lønnsomheten i oljeproduksjon i en slik grad at olje fra Lofoten og Arktis ikke blir en inntektskilde for Norge, men et subsidiesluk.