Surere hav, tynnere skall
Havforsuringen vil svekke artsmangfoldet i alvorlig grad. Larver fra kamskjell og hummer er blant organismene som ser ut til å få problemer.
KAMSKJELLET sitt skall er en viktig støtte for musklene som de små kamskjellarvene bruker til å spise og svømme. Etter bare syv dager i vann med de pH-verdiene som er ventet i det åpne havet om 50 til 200 år, fikk kamskjellarver deformerte skall, unormalt sein utvikling og økt dødelighet. En art kan bare overleve over tid dersom tilveksten i bestanden er større enn dødeligheten. I et surere hav risikerer kamskjellene å havne under denne kritiske grensen, og bestanden kan dø ut. (foto: Havforskningsinstituttet)
Stadig mer CO₂ tilføres havet og lagres der. Det egentlige problemet dette skaper er at de to byggestoffene for kalk i havet – de verdifulle karbonatene – reduseres. Man kan si at CO₂-en spiser dem opp. Det fører til at dyr som danner skall av kalk blir satt under økt press.
I dypet først
Så rart det enn høres ut, vil tilførselen av CO₂ fra hav-overflaten føre til problemer for de kalkdannende dyrene på store havdyp først. Årsaken er at kalkskall lettere går i oppløsning ved lav temperatur og høyt trykk, slik situasjonen er nedover i dypet. Etter hvert som tilførselen av CO₂ fra atmosfæren øker, kryper imidlertid kalktæringen på skall fra døde dyr som har sunket ut mot dypet, stadig høyere oppover i vannsøylen.
I Norskehavet har nivået for kalktæring allerede hevet seg fra 2400 til 2200 meter, og mot slutten av århundret vil det ligge over kontinentalsokkelen, det vil si på rundt 300 meter. All kalk fra døde organismer under dette nivået vil gå i oppløsning. Det kan bety slutten for de unike dypvannskorallene langs norskekysten, siden de levende korallene har døde generasjoners koraller som fundament. Korallenes eneste overlevingsmulighet er hvis de på en eller annen måte lykkes med å endre sine biokjemiske egenskaper. Men det kan vi ikke satse på at de gjør.
Havet tar opp CO₂ fra atmosfæren. Når CO₂ reagerer med vann dannes karbonsyre, som fører til at hydrogenioner frigjøres til havvannet. Dette fører til redusert pH-verdi og surere hav. Karbonat som er byggestein i kalkdannelsen blir omdannet til bikarbonat, og dermed reduseres muligheten for å danne kalk.
Trenger drivhuseffekten
Uten CO₂ i atmosfæren ville gjennomsnittstemperaturen på jorden ligget rundt 18 minusgrader. Drivhuseffekten sørger for en snittemperatur på sympatiske 15 plussgrader, som gjør det levelig på jordkloden. CO₂ fra atmosfæren er også en viktig ingrediens når plantene på land og i havet lager sitt plantemateriale. Men alt med måte.
Uten verdenshavene hadde CO₂-innholdet i atmosfæren vært mye høyere. Havet tar nemlig opp en stor del av den vannløselige CO₂-gassen fra atmosfæren. I tillegg binder plantene i havet CO₂. Mye av plantematerialet faller ned mot >havdypet. På den måten fjernes noe av drivhusgassen fra atmosfæren og lagres i havdypet. Men havet er ingen uendelig lagringsplass for CO₂ – også det har et metningspunkt.
Foreløpig er det vanskelig å trekke bastante konklusjoner om hvordan havforsuring påvirker alle organismer i havet. Det er imidlertid ingen tvil om at havforsuringen vil svekke artsmangfoldet i alvorlig grad.
Kilder:
Sissel Andersen, Ann-Lisbeth Agnalt og Padmini Dalpadado, Havforskningsinstituttet