Innenfor sosiologien har man en verdi kalt Dunbars nummer. Dette tallet refererer til den størrelsen på en sosial gruppe som en enkelt person er i stand til å forholde seg til. Antallet ligger som regel på 150. Dette innebærer at ved rundt 150 sosiale relasjoner møter vi et sosialt tak og får problemer med å vedlikeholde flere. Den britiske antropologen Robert Dunbar, som forsket på temaet, hevder at dette gjenspeiler en naturlig begrensning i vår primitive hjerne; når denne er nådd, har vi ikke nok mental energi igjen til å inkludere flere individer.

For meg er Dunbars nummer et uttrykk for en større menneskelig begrensning. Vi har gjerne en øvre grense for hva vi kan bry oss om både hva angår avstand og tid: en omsorgshorisont. De fleste vil prioritere den nærmeste familien fremfor naboene, og naboene fremfor innbyggerne i nabobyen – med unntak av naboer man synes er skrekkelige.

På samme måte er vi mest opptatt av det som skjer i vår nære fremtid. De hendelsene lengst frem i tid som man muligens planlegger, er tidspunktet for å gå av med pensjon, eller kanskje til og med ens egen begravelse. Men noe som skjer 100 år fra nå av? Det er heller sjelden.

Her og nå

Dette er forståelig. Vi har bare en viss mental båndbredde, så det er naturlig for oss å være opptatt av det som skjer her og nå.

I tusenvis av år hadde ikke denne rotfestede lokale begrensningen noen innvirkning på planeten i sin helhet. Dette skyldes at for tusen år siden – eller for bare to hundre år siden – ville ikke handlingene til ett enkelt individ på for eksempel de amerikanske kontinentene få noen som helst følger for en person som levde i Asia.

Men i dag er konsekvensene betydelige. Vi ser nå en innbyrdes forbindelse og avhengighet på planeten vår som er helt enorm. Og ikke bare virtuelt. Klær som brukes av amerikanere, kinesere, brasilianere og mange andre, kommer gjerne fra Bangladesh eller Lesotho. Plastavfall som håndteres feilaktig i El Salvador, finner veien til de gigantiske plastvirvlene i Stillehavet, hvor det tas opp i næringskjeden og til slutt blir konsumert av mennesker på eksklusive sushi-restauranter langs hele Stillehavskysten.

Likevel forblir omsorgshorisonten vår uendret. Det er vanskelig nok å fatte hvor forbundet alt er, før vi i det hele tatt får kommet i gang med å finne løsninger.

Hvordan utvide omsorgshorisonten?

Et spørsmål jeg ofte blir stilt, er følgende: Hva må gjøres i kommende tiår skal vi hanskes med miljøspørsmål som klima og ressursbruk og behovet for økonomisk utvikling?

Mitt svar på dette spørsmålet er innbakt i svaret på et annet spørsmål: Hvordan utvider vi omsorgshorisonten vår? Når mennesker bryr seg om å få noe gjort, er det praktisk talt ingen grenser for hva vi kan oppnå. Og miljø- og utviklingsspørsmålene er relativt enkle utfordringer.

Planeten vår mangler ikke penger til å finansiere disse løsningene. Vi mangler ikke teknologien som trengs for å gripe fatt i problemene. Nei, det grunnleggende problemet er mangel på politisk vilje til å gripe fatt i disse problemstillingene i det tempoet og med den innsatsviljen som trengs.

Politisk vilje er det aller viktigste middelet vi mangler i dag. Og politisk vilje beror på folkets vilje. Når folk bryr seg, handler politikerne.

Så hva må vi gjøre for å få folk til å bry seg om en kjemisk gassforbindelse som på usynlig vis akkumuleres i atmosfæren og ubemerket forandrer planeten? Hvordan kan vi stoppe mennesker i å ødelegge økosystemer for kortsiktig profitt? Hvordan kan vi oppmuntre bankene og næringsvirksomhetene som sitter på pengene og teknologien, til å bli grønne? Hvordan utvider vi omsorgshorisonten?

Dessverre er det ikke sikkert vi kan det. Den har brent seg inn i oss fra starten av menneskets evolusjon. Men er vi smarte, kan vi omgå denne iboende begrensningen.

Millioner dør

Dette gjør vi ved å rette en appell innenfor horisonten. Så i stedet for å snakke om for eksempel karbondioksidutslipp, som svært få mennesker har noe direkte forhold til, snakker vi heller om luftforurensning. Millioner av mennesker lever i byer hvor smog og dårlig luft er en konstant irritasjon. Rundt 7 millioner mennesker dør som følge av luftforurensning hvert år. Luftforurensning er noe vi kan se, lukte og smake direkte, og dø av. Folk liker ikke luftforurensning. De gir politikerne beskjed. Og politikerne presser på for å løse problemet. I Kina har man hatt en enorm økonomisk fremgang, men på bekostning av miljøet. Resultatet er at kineserne må utstå en fryktelig mengde luftforurensning. Men befolkningen har gjort det klinkende klart at de har fått nok, og styresmaktene jobber nå hardt for å løse problemet.

I realiteten er det selvsagt slik at når vi kvitter oss med luftforurensningen, kvitter vi oss med utallige drivhusgasser som påskynder klimaendringer.

Det viser seg at utstrakte oppfordringer om å verne om naturen, særlig i land der naturen er den mest tilgjengelige inntektskilden for fattige mennesker, ofte er lite effektive. Folk som strever med å klare seg eller brødfø familien, har ingen motforestillinger mot å hugge ned vernet skog eller jakte på utrydningstruede dyrearter. Vi må fremvise eksempler på vellykkede tiltak som nøyaktig illustrerer hvordan det er lønnsomt å verne om miljøet. I Kenya har fiskerne tradisjonelt sett hugget ned mangroveskogen for å lage båter av treverket. Men det er noen som nå får utbetalt flere tusen dollar i året gjennom karbonmarkeder simpelthen for å verne om mangroveøkosystemer langs kysten. Og de har funnet frem til en ny, rikelig og hurtigvoksende tresort å lage båter av. Og når mangrovetrærne vokser til, øker også den sterkt reduserte fiskebestanden igjen. Når man appellerer til fiskernes umiddelbare økonomiske behov, redder og revitaliserer man mangfoldige økosystemer.

Bærekraft som normen

I andre land med høyere inntektsnivå kan vi vekke et ønske om å verne naturen gjennom bedre tilgang til parkområder. I Canada feirer man neste års 150-årsjubileum med gratis adgang til alle landets nasjonalparker. Men verdens land trenger ikke et jubileum for å gjennomføre dette. Man kan man når som helst bringe naturen og det vakre ved planeten vår innenfor menneskenes omsorgshorisont og gi folk en personlig grunn til å resirkulere, bruke ren energi eller sykle til jobben.

I likhet med mennesker har også handel- og finansverdenen en omsorgshorisont. Deres handler mer om profitt enn avstand og tid, og dermed er det de som har minst behov for motivasjon: Det er mange som erkjenner de potensielle skadene klimaendringer og nedbryting av miljøet kan påføre deres langsiktige interesser. Men de må også konkurrere på kortsiktig basis med dem som ikke ser inn i fremtiden. Denne kortsiktige tenkningen kan man motvirke ved at ledere innenfor handel og finans presser politikerne til å innføre lover og regler som fremmer og ansporer til miljøvennlig virksomhet.

Klimaendringene og den grad av miljøødeleggelser vi nå ser på planeten vår, har ført oss ut på ukjent grunn. Og denne befinner seg langt utenfor omsorgshorisonten vår. Ved å føre miljøspørsmålene nærmere folk, innenfor horisonten deres, gir vi dem en grunn til å bry seg. Slik drives den politiske viljen frem, og den politiske viljen vil i sin tur gjøre bærekraft til normen.

Det kan være at vi har et begrenset antall problemer vi er i stand til å bry oss om, men det finnes ingen grenser for hva vi kan gjøre for å løse dem.