Konferansen “From Research to Action and Transformation” i Bergen 29.–31. august er den fjerde nordiske samlingen av forskere og aktører innen klimatilpasning. I konferansens åpningsdebatt om klimatilpasning og politikkutforming, deltar seniorforsker Richard Klein ved Stockholm Environmental Institute, en av verdens ledende eksperter på klimatilpasning. Han peker på en av utfordringene i Paris-avtalen, det at private aktørers rolle i klimatilpasning er svakt definert.

Mens nasjonale myndigheter kan lage handlingsplaner for klimatilpasning, er det fortsatt en utfordring i å engasjere relevante aktører når handlingsplanene skal settes ut i livet og bli fulgt opp.

“Suksess rundt styresmakters klimapolitikk avhenger av andres vilje og mulighet til å bidra. Spesielt for tilpasning er den private sektorens rolle svakt definert. Bedrifter vil engasjere seg i klimatilpasning der det er i deres egen interesse, for eksempel ved å redusere risiko i distribusjonskjedene. Men handlingene deres kan skape ny risiko for økosystem eller leveområder. Man har ikke blitt enige om en prosess eller mekanisme rettet mot slike risikoer, eller for å holde ikke-statlige aktører ansvarlig for sine handlinger,” skriver Klein i en e-post.

Richard Klein er en av flere interessante talere på konferansen. Av andre forskere på programmet er Suraje Dessai fra Universitetet i Leeds, Karen O’Brien fra Universitetet i Oslo og professor Jens Christian Refsgaard ved De nationale geologiske undersøgelser for Danmark og Grønland.

Som nevnt har også private og offentlige aktører innen klimatilpasning sin naturlige plass på programmet. Programkomiteen er spesielt glade for at Jørgen Abildgaard, leder for Københavns prosjekt om å bli en karbonnøytral by innen 2025, har takket ja til å delta.

Det er åpent for å melde på bidrag til konferansen.

– Med Paris-avtalen friskt i minnet og etter en vinter der alle tidligere temperaturrekorder har blitt knust, er klimahandling på alles lepper. Vi har hastverk med å forme et mer tilpasset og mindre karbonavhengig samfunn, noe som skaper et behov for både nasjonsspesifikk og kontekstspesifikk forskning samtidig som vi må lære fra gode eksempler, sier Tore Furevik, direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning.

Utfordringer rundt tap og skade

I Paris-avtalen som nylig ble underskrevet, ble verdens nasjoner, det vil si 195 av 197 land, enige om at handling er nødvendig. Men hvordan dette skal gjøres, omfatter fremdeles noen utfordringer.

“Både for å redusere klimagassutslipp og tilpasning, kan hvert land identifisere de målene som best passer de nasjonale omstendighetene. Utviklingsland har vært lovet finansiell, teknisk og kompetansebyggende støtte, men det er ingen garanti for at industrialiserte land vil holde sitt løfte,” skriver Klein.

Selv om det er ny oppmerksomhet rundt klimatilpasning, er Richard Klein likevel noe mer skeptisk til om det er mulig for verdenssamfunnet å nå det nye målet om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader over førindustrielt nivå.

“Intensjonen er der og den er ambisiøs, men mest sannsynlig urealistisk. Uansett signaliserer målet at konsekvenser av klimaendringer som innebærer mer enn 1,5 graders oppvarming kan overstige tilpasningsgrensen for natur og samfunn, det gjelder spesielt for små øysamfunn truet av havnivåøkning. Begrepet om tilpasningens begrensning og hvordan denne blir påvirket av ulike utslippsbaner for drivhusgasser, er relativt nytt. Begrepet har vært utgangspunkt for en opphetet debatt om uunngåelige konsekvenser av klimaendringer: tap og skade. Denne debatten har ført til oppmerksomhet rundt tilpasning generelt og nødvendigheten av å bygge kapasitet rundt tilpasning spesielt,” skriver Richard Klein.