Da FNs klimapanel la frem sin første delrapport i høst, var professor Eystein Jansen, direktør ved Bjerknessenteret, en av dem som pustet lettet ut. Utallige arbeidstimer har gått med for å sammenfatte forskningen til et felles kunnskapsgrunnlag.

– Det er et spennende, givende og strevsomt arbeid. Det finnes trolig ingen lignende prosesser i vitenskapen. Arbeidet med FN-rapporten danner modell for hvordan verdenssamfunnet kan jobbe for å innhente kunnskap om et komplisert tema.

– Hva er den viktigste nye kunnskapen fra rapporten, slik du ser det?

– Det viktigste er vel at vi nå ser menneskelige fotavtrykk i alle deler av klimasystemet. Temperaturutviklingen, nedbørsendringen, havforsuringen, issmeltningen – alt peker i samme retning, og bekrefter den kunnskapen vi har om klimasystemet og drivhusgasser.

– Mange snakker om “klimaspørsmålet”. Er menneskeskapt oppvarming fortsatt et spørsmål, eller har vi nå et svar?

– Det er et ubestridelig faktum at jorden varmes opp, det er grunnleggende fysikk at det finnes en drivhuseffekt. Det er i tillegg svært høy enighet om at menneskehetens utslipp av drivhusgasser forsterker drivhuseffekten. Det vi måler og observerer er i tråd med det teorien tilsier.

– Likevel er det mye snakk om usikkerhet?

– Usikkerheten er knyttet til hvor stor effekten blir. Drivhuseffekten virker sammen med både forsterkende og dempende mekanismer. Hvor stor vekt man legger på disse ulike mekanismene påvirker hvor mye oppvarming man ender opp med. I tillegg ligger det i klimavitenskapens natur at naturlige variasjoner påvirker utviklingen, både fra år til år og fra tiår til tiår.

– Hvorfor får ikke kunnskapen om klimaproblemet større politisk gjennomslagskraft?

– Jeg tror ikke det har med manglende problemforståelse å gjøre. I mine øyne skyldes det mangel på mot og lederskap. Noen må gå først, men alle venter på at noen andre skal vise vei.

– Hva håper du FN-rapporten kan bidra til?

– Jeg har to håp. Det ene er at beslutningstakere forstår hvor lite utslipp vi har igjen om vi skal ha sjanse for å nå de politisk vedtatte målene om maksimalt to grader oppvarming. Overgangen til fornybarsamfunnet må skje raskt. Veksten i utslipp må flate ut umiddelbart.

– Og det andre håpet?

– Det er at generasjonsperspektivet blir tatt på alvor. Beslutningene i vår tid vil få betydning for etterkommere mange hundre år frem i tid. Vår generasjon av beslutningstakere har et enormt ansvar. Mye av det vi gjør de neste tiårene vil ha irreversible konsekvenser. Det er lett å skru opp varmen, men umulig å skru den av.

– Hvem rammes hardest av den globale oppvarmingen?

– På kort sikt er det de som produserer eller kjøper mat i den fattige delen av verden. Også fattige mennesker som bor i nærheten av store elvesystemer preget av flomfare er utsatt. På sikt, mot slutten av århundret, vil klimaendringene få svært negativ virkning for befolkningen i de mange utsatte storbyene som ligger langs kystsletter, for eksempel i Asia.

– Vi slipper billig unna, her i Norge?

– På mange måter gjør vi det, ja.

– Hvilket ansvar gir det oss?

– Nordmenn har langt større klimafotavtrykk enn de aller fleste andre som bor på jorden, og tjener godt på å produsere fossile brensler. Vi har et stort ansvar for å redusere utslippene, være med på å dekke kostnadene ved klimatilpasning og bidra til den store energiomstillingen verden nå står overfor.