Karbonfangst møter mange hindre

Det er i dag veldig vanskelig å se at klimaproblemet kan løses uten omfattende bruk av CCS – karbonfangst og -lagring. Samtidig betyr satsing på CCS forsinkelse av det grønne skiftet fordi det pustes nytt liv inn i næringer vi vet må fases ut på sikt.

CCS i praksis: Boundary Dam Power Station i Saskatchewan, Canada (foto: Saskpower)

I internasjonale rammeverk har CCS fremdeles en uavklart status. Londonkonvensjonen av 1975 forbyr i utgangspunktet dumping av avfallsstoffer som «waste» i havet, inkludert lagring under havoverflaten. Med andre ord, om CO2 defineres som «industrial waste», kan det ikke lagres under havoverflaten, men det er ingen etablert konsensus om hvorvidt CO2 dekkes av definisjonen for industrial waste.

Londonprotokollen ble i 1996 vedtatt som en oppdatering og modernisering av Londonkonvensjonen, og i en revisjon av 2006 ble det åpnet for at CO2 kan injiseres i havbunnen. Ingen bestrider således det Norge gjør på Sleipner og Snøhvit under havbunnen, så lenge vi rapporterer inn CO2 i henhold til FNs klimapanel sine retningslinjer.

Markedsført klimaløsning siden 2005

Protokollen forbyr imidlertid eksport av CO2 for injisering i et annet land, og kun Norge og Storbritannia har forsøkt å endre dette. Ved klimakonferansen i Paris i fjor (COP21) fikk CCS større oppmerksomhet enn tidligere. I det at klimamålsetningen ble oppgradert fra 2 til maksimalt 1,5 grad oppvarming, ligger det en klar erkjennelse av at dette ikke er realistisk uten negative utslipp, og da er CCS en av de potensielt viktigste teknologiene. Men COP21 kom ikke med noen uttalelse om i hvor stor grad CCS må implementeres eller hvor hurtig.

FNs klimapanels femte hovedrapport finner derimot at uten CCS stiger kostnadene ved klimatiltakene med i snitt 138 prosent, og at man i de fleste klimamodellene ikke klarer å oppnå store nok utslippsreduksjoner uten utstrakt implementering av CCS. Innenfor togradersmålet kan CCS bidra med 13 prosent av de totale utslippsreduksjonene innen 2050 (fornybar energi står for øvrig for 30 prosent av de prosjekterte utslippsreduksjonene). Med et 1,5-gradersmål blir dette tallet naturlig nok en del høyere.

CCS har vært markedsført som klimaløsning av G8-landene helt siden 2005, men det er ikke tvil om at noen land har vært langt mer ivrige enn andre. Siden 2009 er det i realiteten fem land som virkelig har satset på forskning og utvikling av CCS. I tillegg til Australia, Canada, USA og til en viss grad Storbritannia, finner vi her Norge, som har presset sterkt på for at CCS skal bli akseptert som klimavirkemiddel i internasjonale klimaforhandlinger. Norge har også jobbet hardt for at CCS skal kunne registreres under FNs system for handel med klimakvoter. I forhold til folketallet, er Norge det landet som har brukt i særklasse mest penger på forskning og utvikling av CCS.

Ennå langt å gå

Det er imidlertid fremdeles betydelige betenkeligheter ved CCS, både praktiske og mer konseptuelle. På det praktiske planet er det flere ganger hevdet at lagringskapasiteten for CO2 er betydelig større enn de petroleumsreservene vi per i dag kjenner til. Med andre ord, lagringskapasiteten er stor nok. Det er imidlertid ikke til å komme fra at hvis Norge (og verden) skal levere på CCS på en måte som faktisk bidrar substansielt til å redusere klimautslipp, snakker vi om en oppskalering av CCS som er enorm i forhold til det vi ser i dag.

Støtteannonser:
Innenfor togradersmålet kan CCS bidra med 13 prosent av de totale utslippsreduksjonene innen 2050

Dagens CCS-anlegg fanger på verdensbasis opp til 28 millioner tonn CO2 per år (med andre ord ikke mer enn drøyt halvparten av Norges årlige utslipp, som igjen utgjør 0,11 prosent av de årlige globale utslippene). For at togradersmålet skal kunne nås, må dette opp til fire milliarder tonn i 2040 og seks milliarder i 2050. Bidraget per i dag er dermed så marginalt at det knapt nok er noe å snakke om. Oppskaleringen som må skje for at dette skal monne, er altså ganske enorm. 11 nye prosjekter er på planleggingsstadiet, men disse gir oss ikke mer enn ytterligere 15 millioner tonn i årlige utslippsreduksjoner.

Daniel Yergin (2011, s. 407) skriver at utslippene av CO2 fra ett, enkeltstående kullkraftverk, i komprimert form vil tilsvare en størrelse på 600 fotballbaner, med en høyde på 10 meter. Og da snakker vi om utslipp for kun ett år. Med andre ord, om dette skal skaleres opp til en størrelse hvor det faktisk monner, snakker vi om bent frem enorme områder som må klargjøres for CO2-lagring. At vi vet at disse områdene i teorien finnes er ikke det samme som at vi enkelt kan benytte oss av dem. Med den teknologien vi besitter og de omfattende seismiske undersøkelsene vi i Norge har gjort i Nordsjøen, kan vi med stor sikkerhet underbygge potensialet for CCS i norske farvann. Men blant fagfolk og beslutningstakere rundt om i verden er usikkerheten rundt lagringsmuligheter, og om disse faktisk er sikre og stabile for en 10000-årsperiode, langt større enn i Norge. Her har vi ennå langt å gå.

Forsinker det grønne skiftet

På det mer konseptuelle planet er det verdt å stille spørsmålet om hva slags løsning CCS representerer. Det vi vet er at uten et skift i energiproduksjon, fra fossile brensler til fornybar energi, vil ikke klimaproblemet kunne løses, og dette skiftet bør skje så fort som mulig. Men det CCS representerer er en fortsettelse av det eksisterende energiregimet, basert på fossile brensler, men til en litt lavere klimakostnad. Isolert sett betyr det at CCS forsinker det grønne skiftet ved å puste nytt liv inn i næringer vi vet må fases ut på sikt.

Med den teknologien vi besitter og de omfattende seismiske undersøkelsene vi i Norge har gjort i Nordsjøen, kan vi med stor sikkerhet underbygge potensialet for CCS i norske farvann

Det er selvfølgelig ikke slik at petroleumsindustrien kan erstattes over natten. Fossile brensler står for drøye 78 prosent av verdens energiforsyning (2014) noe som representerer en nedgang fra 81 prosent i 2009 (men en stillstand siden 2011), og projeksjoner fra IEA (2015) antyder at vi i 2040 fremdeles henter 60 prosent av energien fra fossile brensler. Fornybar energi har siden 2008 økt sin andel fra 0,7 til 1,4 prosent (ikke inkludert vannkraft, som står for 3,9 prosent), noe som riktignok innebærer en dobling på bare få år, men som også forteller oss noe om hvor lang veien frem til et genuint grønt skifte faktisk er.

Med andre ord, om CCS kan implementeres i stor skala på kort tid, er dette etter all sannsynlighet en helt nødvendig bro inn i en lavkarbonfremtid. Men for det første, dette tar tid (og koster mye), i Norge langt mer tid enn en optimistisk statsminister i 2007 forkynte da han snakket om den fremtidige norske «månelandingen», og for det andre, som nevnt over, det styrker næringer som på sikt må fases ut, og det kanaliserer midler inn i forskning som styrker disse næringene heller inn i forskning som faktisk kan gi oss det grønne skiftet.

Prioriteres av petroleumslandene

Således er det også påfallende hvilke land som prioriterer CCS, nemlig petroleumsprodusentene Norge, USA, Canada og Storbritannia og kullprodusenten Australia. Blant OECD-landene er det her det jobbes hardest for å sikre et fortsatt liv for utvinning av fossile brensler. Delvis har dette naturligvis å gjøre med at land som er tunge innenfor industrier med stort CO2-avtrykk har større bevissthet rundt CCS, større ekspertise på CCS og større behov for å redusere CO2-utslippene forbundet med egen industri, men det har etter all sannsynlighet også å gjøre med et behov i disse landene for å legitimere at man opprettholder virksomheten i det som er store og viktige industrier (se for øvrig Tjernshaugen (2011) og Røttereng (2016)).

Kontrasten til for eksempel Tyskland er talende. I absolutte tall bruker Tyskland jevnt over godt under 10 prosent av det Norge gjør på forskning og utvikling på CCS. Uten noen petroleumsindustri er det i Tyskland lite press for CCS, og kullindustrien er under nok press til at den heller ikke utgjør noen kraft i retning av CCS i Tyskland. I et land uten lang kystlinje er det først og fremst lagring på land som er aktuelt i Tyskland, og det vekker klart større lokale protester og større frykt for at lagringen ikke er sikker på lang sikt, enn det undersjøisk lagring gjør i andre land.

Det er vanskelig å se for seg at CCS i disse industriene ville ha vært aktuelt uten muligheter for undersjøisk lagring, muligheter som har blitt til primært på grunn av offshore olje- og gassutvinning

Det er med andre ord i hvert fall én strukturell faktor som forklarer tysk motstand mot CCS. I tillegg har anti-kjernekraftbevegelsen i Tyskland i stor grad også blitt en anti-CCS-bevegelse, som stempler CCS som noe høyst tvilsomt. Derfor, i det store og hele er CCS intet honnørord, og er i Tyskland i stor grad assosiert nettopp med gårsdagens energiløsninger og som en håndsrekning til petroleumsindustrien heller enn spore til et grønt skifte (se for øvrig Inderberg og Wettestad (2015)).

Umulig å nå uten negative utslipp

Men dette overser også at en av de nyere trendene innenfor CCS, er en dreining bort fra CCS som noe som utelukkende er tilknyttet kraftproduksjon (olje, gass, kull) og over mot industriutslipp mer generelt. Det er ikke bare petroleum og kull som kan trenge karbonlagring, men også industrisektorer som stål, sement og kjemisk industri.

I Norge er tre anlegg til vurdering for statlig støtte til lagring og rensing av CO2. Det gjelder Oslo kommunes avfallsanlegg på Klemetsrud, Norcems sementfabrikk i Brevik og Yaras kunstgjødselfabrikk i Porsgrunn. Det er altså mange aktører utenfor petroleum og kull som er interessert i teknologien. Det er vanskelig å se for seg at CCS i disse industriene ville ha vært aktuelt uten muligheter for undersjøisk lagring, muligheter som har blitt til primært på grunn av offshore olje- og gassutvinning.

Det vi heller ikke kommer bort fra er at både 1,5- og togradersmålene i praksis er så usannsynlige at de vil være nærmest umulige å nå uten negative utslipp (altså at CO2 tas ut av atmosfæren). Dermed kan det fort være at det er BECCS, det vil si CCS fra brenning av biomasse (bioenergy with carbon capture storage), som er den potensielle løsningen som får regnestykket til å gå opp. Utover selve potensialet for å redusere CO2 i atmosfæren ser vi her også en mulighet til å frigjøre CCS konseptuelt fra petroleum og kull. Det bør gjøre løsningen ideologisk mer spiselig også i land hvor CCS først og fremst forbindes med et forsvar for fossile brensler og en utsettelse heller enn en fremskynding av det grønne skiftet.

Kilder

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima