Norske aktører har svært mye å bidra med i den videre utviklingen, mener John Olav Tande – direktør for forskningssenteret Nowitech.

Offshore vind har i mange år vært pekt ut som en sektor der norske aktører har viktige fortrinn i lys av kompetansen fra maritime næringer og petroleumsutvinning til havs. Forskningssentrene Nowitech og Norcowe har siden 2009 drevet forskning med sikte på forbedringer og kostnadsreduksjoner.

Stort potensial

John Olav Tande mener potensialet for Norge er stort – dersom forskningen, politikken og næringslivet spiller sammen.

– Offshore vind er en relativt kostbar teknologi. Det er imidlertid ingen grunn til at den skal være så dyr som i dag, sier Tande.

Forskningen på offshore vind ble styrket fra 2008–09, en periode leverandørindustrien innen olje og gass var bekymret for om det ville være nok å gjøre. Derfor var interessen stor fra virksomheter som ville skaffe seg et fornybart ben å stå på. Så kom investeringsboomen i norsk oljesektor – og interessen for offshore vind dalte. Det fantes ingen ledige hender. Med oljeprisfallet og nedgangen i olje og gass er bildet annerledes. I 2015 ser flere leverandørbedrifter igjen mot offshore vind. Politikken er også viktig, mener han.

Daværende olje- og energiminister Åslaug Haga hadde store visjoner. De ble delvis fulgt opp av etterfølgeren, Terje Riis-Johansen. Så ble det full stopp under Ola Borten Moe.

– Mange selskaper falt av da de så at det ikke ville bli noen utbygging i Norge, sier Tande.

I lys av oljesmellen tror John Olav Tande at flere leverandørbedrifter innen olje og gass vil rette søkelyset mot offshore vind, både i Norge og ellers rundt Nordsjøen.

– Mer konkurranse betyr lavere kostnader. Mange bedrifter har teknologi og kunnskap som kan bidra til å få ned kostnadene, sier han.

Innen forskningen mener han at mer integrert design av vindparkene vil være det neste store.

– Nå er hver vindturbin et eget kraftverk. Vindparken utgjør en gruppe av kraftverk. Spørsmålet er om vi kan gjøre designet enklere. Kanskje kan deler av oppgavene som i dag utføres i hver vindturbin sentraliseres og dermed gi reduserte kostnader. Det er også mye ugjort når det gjelder kontroll, styring og overvåking, sier han.

Målet er å maksimere profitten over levetiden – det betyr at man produserer mest mulig når strømmen er godt betalt og gjør service når den er dårlig betalt. Man kan også spare turbinene når det er lave priser og kjøre hardere når betalingen er god. Det handler om optimering av driften med mest mulig produksjon og lavest mulig slitasje.

Norsk kompetanse

Tande mener norske aktører har mye å bidra med: I konstruksjon og bygging av understell, installasjon, nettilkobling, drift, materialteknologi, offshore operasjoner, vedlikehold – altså i nesten hele verdikjeden.

– Men spørsmålet er om norske fortrinn har et datostempel. Gapet var stort i norsk favør for fem år siden, men vi risikerer å bli tatt igjen. Det er stor offshorekompetanse og ledende miljøer også i land som Tyskland og Storbritannia. Vi må være innovative og arbeide med de kunnskapskrevende delene, sier han.

Tande viser til at mange forhold kan bidra til å få kostnadene ned: Større turbiner, bedre understell og nett, effektivisering ved installering – og ved drift og vedlikehold.

– Europa er i ledelsen. Det er store muligheter for å få til industriell verdiskaping knyttet til en ny næring, sier Tande.

Utbyggingen av offshore vind i Europa har gått saktere enn mange så for seg for noen år siden. Det ble snakket om at det i EU ville være omkring 40 GW i 2020. Nå ser det ut til at det samlet i EU vil være bygd ut omkring 30 GW når tiåret er omme. Svenske Vattenfall satte «prisrekord» da selskapet vant et anbud i Danmark på offshore vind-anlegget Horns Rev 3 for 77 danske øre pr kWh i februar 2015. Tande sier at dette er vesentlig lavere enn i liknende prosjekter i Storbritannia. Forklaringen er dels at staten i Danmark tar større ansvar for å koble vindparker til nettet, dels at man har klart å presse prisene ned.

Gode marginer

Tande tror kostnadsreduksjonene har gått saktere enn nødvendig fordi både utbyggere og leverandører har kunnet ta ut relativt gode marginer. Samtidig understreker han at industrien må ha muskler for å drive utvikling og innovasjon.

– Hvem blir sittende med profitten når det betales 1,50 for kilowattimen i Storbritannia, spør han.

Teknologiutviklingen har gått fort.

– Turbinene er blitt større. Effektivitet i installasjon og drift er bedre. Dette bringer kostnadene ned. Mens størrelsen på vindturbinene som ble installert for fem-seks år siden var 1,5–3 MW, er det nå turbiner i på 6–8 MW. Statkraft og Statoil er store aktører i Europa – med betydelige prosjekter i drift og underveis i Storbritannia.

Tande peker på at offshore vind er omtrent der vind på land var i 1997–98. Vekstkurvene utvikler seg omtrent på samme måte. Hvis offshore vind fortsetter veksten, vil dette bli en stor industri – med årlige investeringer på flere hundre milliarder kroner.

– Fred. Olsen har nå en markedsandel på 22 prosent når det gjelder installasjon. Det er det mulig å få til også innenfor andre sektorer av havvindmarkedet. Jeg mener en norsk markedsandel på 20 % av hele havvindmarkedet innen 10 år er et realistisk mål. Men det krever en opptrappet systematisk satsning. Vi snakker da om en omsetning i størrelsesorden 100 milliarder kroner for norsk leverandørindustri, sier Tande.

Offshore vinds konkurransefortrinn mot landbasert vindkraft er at det er god plass på havet, at vinden blåser bedre enn på land, og at offshore vindparker kan plasseres i nærheten av store befolkningssentra – som utenfor London eller store byer i Asia.

– Japan legger nå store ressurser i å utvikle flytende vind. Kina er i gang. India kommer på banen. I USA har det gått ekstremt tregt, men det skjer ting der også.

Offshore vind er den av de «nye» fornybarteknologiene som likner mest på tradisjonell fossil kraftproduksjon eller stor vannkraft. Det er store industriprosjekter med lang planleggings- og byggetid. I kontrast til dette står særlig solenergien med vekt på desentrale løsninger, kort byggetid – i et marked med mange aktører.

Tande tror at det også i fremtiden vil trenges store kraftverk – som fra offshore vind. Han ser det attraktive i at hvert hus kan lage sin egen fornybare energi, men mener det trengs storskala energiproduksjon i tillegg.

– Vi trenger vind både til lands og til havs, sol – og mer effektivisering, sier han.

Et hav av muligheter

Tande minner om at offshore vindkraft – fordi man kan ta i bruk havet – har et enormt potensial. Ved å bruke et område på 70×70 km til havs vil man kunne produsere nok kraft til å dekke hele Norges nåværende elforbruk. Han er overrasket over at Norge ikke har tatt en mer aktiv posisjon i utviklingen. Ved å sette i gang en forsiktig utbygging kunne norsk industri fått drahjelp til å etablere seg internasjonalt.

Offshore vind har aldri oppnådd noen virkelig politisk støtte i Norge. Statoil plasserte sin flytende Hywind-turbin utenfor Karmøy i 2009, men det har ikke vært politisk vilje til å satse mer. Tande mener det bør bygges et demonstrasjonsanlegg for offshore vindkraft i Norge.

– En forsterket satsning på forskning og utvikling av offshore vindkraft demonstrasjonsanlegg vil få frem ny kostnadsbesparende kunnskap, prosesser og teknologier. Norsk eksport av dette gir verdiskaping, lavere kostnad for offshore vindkraft og større utbygging globalt. Vår innsats får altså en multiplikatoreffekt ved at kunnskapen og teknologien vi utvikler kan anvendes globalt til større utbygging – og dermed lavere CO₂-utslipp. Å anvende vår petro-maritime kompetanse på offshore vindkraft er det grønne skiftet i praksis, sier han.