Globalt har hvert eneste tiår de siste tre tiår vært varmere enn det foregående, med 2001-2010 som det varmeste tiåret. De siste 30 år er sannsynligvis de varmeste på 1400 år. Det kan ha vært perioder tidligere som har vært like varme som nå i våre områder, men de har vært langt mer lokale og ikke så sammenhengende i tid og over store områder som dagens oppvarming, derav benevnelsen global oppvarming. Bak disse globale gjennomsnittsverdiene skjuler det seg viktige forskjeller, avhengig av hvor i verden man retter søkelyset.

I Norge varierer klimaet mye fra år til år og fra tiår til tiår, blant annet fordi det enkelte år ligger høytrykk over Nordvest-Europa, som skaper kalde vintre hos oss. Likevel viser både termometeret, regnmåleren, ismålinger og breobservasjoner at klimaendringene allerede preger Norge. Usikkerheten rundt fremtiden er fortsatt til stede, og slingringsmonnet er stort. Men med økende kunnskap, flere målepunkter og bedre klimamodeller er forskerne nå i stand til å gi et skarpere bilde av hvordan klimafremtiden her i landet ser ut i lys av ulike utslippsbaner.

Generelt er det grunn til å si at Norge er blant de heldigste når kostnadene skal deles ut i form av klimaeffekter. Det finnes svært mange land i verden som rammes på langt mer dramatiske måter. Likevel kan endringene også her hjemme bli dramatiske. Med økende ekstremnedbør, endringer i økosystemene i havet, flere tørkehendelser og økende havnivå kan klimavirkeligheten få store konsekvenser også for det norske samfunnet.

Temperaturutvikling

Observasjon: Fastlands-Norge er blitt rundt 0,8 grader varmere siden 1901, omtrent i tråd med det globale snittet. Nordområdene varmes raskere opp enn verden for øvrig, med dobbelt så rask temperaturøkning i Arktis. Dette skyldes i hovedsak at det blir mindre snø- og isdekte områder i sommerhalvåret.

Antatt utvikling: Med to graders oppvarming i verden, vil Norge oppleve at endringene sprer seg svært ulikt. Innenfor et globalt togradersscenario tyder modellene på at Finnmark kan få opp mot 4 grader varmere temperatur om vinteren, mens Vestlandet får temperaturer på rundt 1,5 grader høyere temperatur enn i perioden 1971-2000. Om sommeren kan temperaturen bli mellom 2 og 3 grader varmere de fleste steder, men også her blir det trolig høyest økning i nord.

Konsekvenser: Temperaturøkningen vil trolig redusere isdekket og snøutbredelsen, og forlenge vekstsesongen. I tillegg kan varmeøkningen ha innvirkning på vannføring og utbredelse av planter og dyr.

Nedbørsintensitet

Observasjoner: Siden starten på forrige århundre og frem til i dag har observert årlig nedbør økt med rundt 19 prosent i Norge. Økningen i prosent fordeler seg relativt likt over hele landet. Det vil si at de som allerede har mye nedbør, for eksempel Vestlandet, vil få enda mer nedbør målt i millimeter. Forandringene ses i alle årstider, men de er noe mindre om sommeren. Økningen skyldes både flere dager med nedbør og mer intens nedbør. Antall ekstreme nedbørshendelser har økt mellom 25-35 prosent de siste 100 årene.

Antatt utvikling: Fremskrivninger presentert i Klima i Norge 2100 viser at det forventes 5 til 30 prosent økning av gjennomsnittlig årsnedbør mot slutten av århundret. Det er ventet at den største nedbørsøkningen vil komme høst, vinter og vår, mens mindre endringer er beregnet for sommermånedene. Om sommeren kan Sør- og Østlandet få noe redusert nedbør, som kan føre til tidvis tørke. På tross av dette kan det forventes økning av kortvarige store nedbørsmengder. De verste klimascenarioene tyder på en økning av ekstreme nedbørshendelser på mellom 30 og 70 prosent mot slutten av århundret, sammenliknet med dagens klima. Om vinteren kan nedbøren øke med så mye som 40-50 prosent i deler av Sør-Norge om klimagassutslippene fortsetter på dagens nivå.

Konsekvenser: I områder hvor årets største flom i dag er en regnflom, vil flommene bli større. Langs det meste av kysten vil flomstørrelsen kunne øke fra 20 til 60 prosent mot slutten av århundret. Dette kan føre til økt fare for jord- og snøskred og overvann i byområder med begrenset kapasitet på avløpssystemet. Snøsmelteflommene om våren vil komme stadig tidligere på året. Mindre av nedbøren vil komme som snø, derfor blir snøsmelteflommene mindre mot slutten av århundret, spesielt i de store elvene i de indre delene av Østlandet og Finnmark.

Havstigning

Observasjoner: Den globale havnivåstigningen har økt, og sannsynligvis akselerert, de siste 200 år, men det er store regionale forskjeller. Fra 1993 til 2010 steg det globale havnivået med vel 3 mm er per år (3 cm per tiår). Norge er et spesielt tilfelle, fordi landet fortsatt løfter seg som følge av isen som tynget ned Skandinavia og Finland under siste istid. Fra 1960 til 2010 har vannstanden falt med nær 2 mm i året i indre Oslofjord, den har falt med 0,5-1 mm i året i Midt- og Nord-Norge, mens den har steget med omtrent 1 mm i året langs Vestlands- og Finnmarkskysten. Det er derfor store regionale forskjeller i havstigningen.

Antatt utvikling: Gjennomsnittlig global havstigning utover i vårt århundre vil i stor grad avhenge av fremtidige klimagassutslipp. Det er også usikkerhet knyttet til hvor mye og raskt isen på Grønland og i Antarktis vil forsvinne som følge av økt temperatur. I Norge bidrar landhevingen til å redusere opplevelsen av havnivåstigning. Om vi lykkes med raske utslippskutt vil vi oppleve en havnivåstigning mellom -15 cm og +25 centimeter. Dersom utslippene fortsetter vil havet kunne stige med +40 til +85 cm, men forskerne kan ikke utelukke at verdiene kan bli både høyere og lavere.

Konsekvenser: Havnivåstigningen kan ramme bygninger, kaianlegg og infrastruktur som ligger nær havet.

Havtemperatur

Observasjoner: Verdens hav har blitt varmere. Oppvarmingen går raskest nær overflaten, som i gjennomsnitt har steget med 0,4 grader fra 1971 til 2010. I omtrent samme tidsrom har temperaturen i Atlanterhavsvannet i Norskehavet økt med omlag 1 grad. Dersom vi går tilbake til midten av 1950-tallet, som var starten av systematiske målinger av havet, var temperaturen i Norskehavet ikke betydelig lavere enn i dag. Det er med andre ord store lokale variasjoner, avhengig av tidsperiode.

Antatt utvikling: Overflatetemperaturen i verdenshavene er antatt å øke mellom 0,5 til 2,5 grader, avhengig av utviklingsbane, mot slutten av vårt århundre. På grunn av treghet i blanding av varme fra overflaten og ned i dyphavet, vil oppvarmingen av verdenshavene fortsette i århundrer selv om utslippene reduseres.

Konsekvenser: Oppvarmingen av havene vil også få konsekvenser i Norge. Blant annet forventes fiskebestander å flytte nordover og sammensetningen av tarearter langs norskekysten kan endres.

Havforsuring

Observasjoner: CO₂ er en gass som løses i vann. Havet absorberer årlig omlag en fjerdedel av menneskehetens CO₂-utslipp. Det har tatt opp cirka 28 prosent av menneskeskapt CO₂ siden 1750. Dette har ført til at havets pH-verdi faller (havet blir mindre basisk dvs. relativ sett surere) og at mengden karbonat har avtatt. Overflatevann i Norskehavet, Framstredet, Barentshavet og Nordsjøen har hatt kraftigst nedgang i pH i løpet av de siste 30 år, med mellom 0,07 til 0,11 pH-enheter. Denne reduksjonen tilsvarer det man har sett globalt siden starten av den industrielle revolusjon. Forsuringstrenden sees i hele vannsøylen, men den er sterkest nær havoverflaten.

Antatt utvikling: Havforsuringen vil øke utover i dette århundre i takt med økende CO₂-utslipp til luft. På høye breddegrader, som i våre farvann, er vannet særlig sårbart for forsuring. Kaldt vann og egenskaper til karbonkjemien i havet fører til at våre havområder absorberer mer CO₂ og har en lavere evne til å motvirke havforsuring enn mer sørlige farvann, for eksempel i tropene. Dermed forventes det en sterkere forsuring i våre farvann enn globalt gjennomsnitt.

Konsekvenser: Forskningen på effektene av havforsuring på livet i havet er fortsatt på et tidlig stadium, men forsøk peker i retning av at veksten til organismer som danner kalkskall hemmes. Dette kan ramme de norske forekomstene av kaldtvannskorallrev, og etter hvert kan den marine næringskjeden bli påvirket.

Snødekke og isbreer

Observasjoner: Breer er følsomme for klimaendringer og gir noen av de klareste signalene på oppvarmingen. Det er sterke bevis for at verdens breer og iskapper mister volum. Innlandsbreene i Norge, for eksempel i Jotunheimen, har minket nesten kontinuerlig siden årlige målinger startet på midten av 1900-tallet. Kystnære breer på Vestlandet som Ålfotbreen, Jostedalsbreen og Folgefonna, økte i volum på slutten av 1980-tallet og første halvdel av 1990-tallet, som følge av mye vinternedbør. For samme tidsperiode opplevde breene i innlandet og på Svalbard en netto volumreduksjon grunnet høy sommertemperatur. På 2000-tallet har så godt som alle norske breer hatt en betydelig tilbakegang.

Antatt utvikling: Snødekket på land på den nordlige halvkule vil fortsette å avta utover i vårt århundre og mange breer forventes å smelte helt bort mot slutten av århundret som følge av global oppvarming. I Norge vil sannsynligvis flesteparten av breene fortsette å minke i takt med økt temperatur. Videre vil snølinjen krype oppover i terrenget og snøsesongens lengde bli redusert. Det er imidlertid en del usikkerhet knyttet til fremtidig utvikling av breene i Norge. Dette skyldes at breer ikke bare varierer som følge av sommertemperatur, men også av endringer i snøfall.

Konsekvenser: Den forventede bresmeltingen vil kunne få konsekvenser for blant annet vannkraftproduksjon, landbruket, turisme og naturfarer som ras og flom.

Sjøisen

Observasjoner: Sjøisen i Arktis minker både i areal og tykkelse. Siden satelittmålingene startet i 1979 har havisutbredelsen blitt redusert med 40 prosent i september. Sjøisen er i gjennomsnitt 1,5 m tykk, mens den i andre halvdel av forrige århundre var omlag 3 m tykk. Dette innebærer at sjøisdekket i Arktis om sommeren er under halvparten av det den var for 30 år siden. Tapet av sjøis hører sammen med en kraftig oppvarming av overflatetemperaturen i nordområdene, varme tilført fra havet under, og hvor mye is som eksporteres ut av Arktis mellom Svalbard og Grønland

Antatt utvikling: Havisen og snødekket i Arktis vil fortsette å avta i vårt århundre. Ved den laveste utslippsbanen som IPCC operer med (RCP2.6), tilsvarende en global temperaturøkning på noe under to grader mot slutten av århundret, ligger det an til vel 40 prosent reduksjon av sommerisutbredelsen. Tar vi utgangspunkt i den høyeste utviklingsbanen, som tilsvarer en temperaturøkning på noe over fire grader i år 2100, kan en forvente at sjøisen så å si er borte fra Arktis i september måned.

Konsekvenser: Med redusert isdekke øker varmeopptaket i nord, noe som forsterker klimaeffekten. Nordvestpassasjen vil trolig være åpen for transport i den varme årstiden.