Ekspertintervjuet: Karbonlagring slutter sirkelen - Energi og Klima

Ekspertintervjuet: Karbonlagring slutter sirkelen

Karbonlagring under havbunnen er en trygg og velprøvd løsning for å senke utslipp og samtidig gi oss muligheten til å høste energi fra fossile brensler. Men det er ingen mirakelkur: Det er kostbart, og det er praktiske grenser for omfanget, sier Sarah Gasda.

Statoil har i over 10 år fanget og lagret karbondioksid fra naturgass fra Sleipner-feltet (bildet). Dette har gitt verdifull kunnskap og erfaring, men det er et stykke igjen til det er økonomisk lønnsomt med karbonlagring i større skala, sier Sarah Gasda. Foto: Øyvind Hagen/Statoil

2°C: – Hva mener vi med karbonlagring?

Sarah Gasda: – At vi etter fangst av karbon oppbevarer det permanent på en måte som sikrer at det ikke entrer atmosfæren igjen. Dette kan gjøres på mange ulike måter. Oftest tenker vi kanskje på å lagre det under jorden eller havbunnen, men det inkluderer egentlig all karbonlagring over tid. Trær, for eksempel, lagrer karbon når de vokser, og fungerer som karbonlagre. Når trær brenner eller brytes ned, kanskje etter 50-100 år, frigjøres karbonet igjen.

Fossile brensler er på mange måter naturens ultimate karbonlager: Det er jo laget av biomasse som bandt karbon for svært lenge siden, og som ble begravd og siden innkapslet i geologiske formasjoner. Den har ligget trygt der nede i millioner av år, så det er ingen grunn til å tro at vi ikke skal kunne lagre karbon slik igjen. Men denne gangen kan vi utnytte energien fra den først, som en bonus.

– Men det er store forskjeller i tidsrammene her? Fra lagring i biomasse i dag til olje og gass?

– Ja, men alle karbonlagre er bare permanente i den forstand at karbonet er bundet så lenge det som det lagres i dem forblir intakt. Derfor vil lagring i biomasse kun gi oss kortsiktig gevinst, men den kan være viktig for det. Geologisk lagring, som er det vi bruker til å lagre CO2 på Sleipner-feltet i dag, handler om å lagre fanget karbondioksid under jorden eller havbunnen. Der må det forbli i alle fall lenge nok til at vi får karboninnholdet i atmosfæren ned til det klimaforskerne mener er et akseptabelt nivå.

Vi støtter Tograder-prosjektet:

Ekspertintervjuet:

Foto: Eivind Senneset

Navn: Sarah Gasda
Stilling: Seniorforsker ved Uni Research CIPR
Aktuell: Har bakgrunn som miljøingeniør, og har forsket i over 10 år på lagring av CO2 i stabile geologiske formasjoner.

Det er kanskje litt misvisende å bruke ordet «lagring». Vi lagrer det ikke på samme måte som vi lagrer vintertøyet i boden om sommeren, for å bruke det igjen når behovet oppstår. Tanken er at det skal være der på ubestemt tid. Og med geologisk lagring av karbon etter at vi først har pumpet opp olje og gass slutter vi på en måte sirkelen: Vi sender karbonet ned i bakken igjen, men etter at vi har høstet energien. Dette er en komplisert prosess, men det kan løses ved å bruke teknologi.

– Hvis vi snakker om geologisk lagring, hvordan går man frem for å pumpe CO2 inn i havbunnen?

– Det er i hovedsak to muligheter tilgjengelig: saltvannsakviferer og CO2EOR. EOR i den siste står for «enhanced oil recovery», altså økt oljeutvinning. Dette er en teknikk som har vært i bruk i mange tiår for å få mer ut av oljefelt. Den gir derfor også gevinst, ekstra brensel ut betyr mer penger inn. Dette er viktig fordi det gjør at oljeselskapene da kan få et insentiv til å bygge ut infrastruktur for lagring. Samtidig får man erfaring i hvordan man håndterer injeksjon av CO2 i reservoarer under jorden. Dette har gitt oss kunnskap om hvordan CO2 oppfører seg i slike reservoarer. Det viser seg også at det meste blir igjen der nede.

Det vi har lært kan vi i neste omgang bruke til å sprøyte inn CO2 også i saltvannsakviferer. Saltvannsakviferer er lag av porøst berg under havbunnen som er mettet med saltvann. I motsetning til CO2EOR gir ikke dette noen direkte økonomisk gevinst, men det er teknisk mulig, og behøver ikke bli kostbart dersom man har en godt utbygd infrastruktur. Det har vi ikke i Norge så langt. Det vi derimot har, er enorm kapasitet for å lagre CO2. Vi kan lagre utslippene fra hele Europa. Det vi trenger, er klok politikk, insentiver slik at man får bygget ut den nevnte infrastrukturen og legge forholdene til rette for en økonomisk bærekraftig næringskjede. Det må lønne seg å pumpe CO2 inn i havbunnen.

– I hvilken form må CO2 være for at den skal kunne sprøytes inn?

– Det viktigste er at den er i en kompakt fase. CO2 som gass ville kreve altfor store volumer. Enkelt sagt: Har du CO2-gass med et volum på omtrent en semitrailer, må dette presses sammen til en liten boks du kan holde i én hånd før du kan lagre det. Det krever enten enormt trykk, eller lav temperatur, omtrent -40° C. Og det krever uansett energi, som koster penger. Du må også bruke energi for å sprøyte CO2 inn i lagringsstedet. Hvor mye, kommer litt an på hvilken bergart vi snakker om, men det krever alltid noe. CO2 går ikke inn i lageret av seg selv.

– Så vi har teknologien, og vi vet hva som kreves for å få dette til. Hvorfor har det ikke skjedd ennå? Hvor er flaskehalsen?

– Den er i fangstdelen. Det er dyrt å fange gassmolekylene, og det er dyrt å komprimere dem for transport. Det krever også investeringer å bygge infrastruktur for transport, og å forberede lagringssteder for CO2-lagring. Altså bore brønner, bygge plattformer, legge til rette for transport, og så videre. Selve transport- og lagringsdelene av kjeden er relativt rimelige når vi først har etablert en infrastruktur og ting er i gang. De andre leddene, derimot, vil alltid koste. Vi har teknologien, vi har erfaringer, vi vet at det fungerer. Utfordringen er å få dette opp i en skala som monner. Det krever investeringer.

Karbonfangst behøver ikke være en flaskehals, men det kreves smarte politiske grep for å gjøre det økonomisk gunstig.
Samtidig er det viktig å se dette i kontekst. Disse kostnadene overstiger andre måter å redusere eller kompensere for CO2-utslipp i dag, men dersom vi hadde innrettet klimapolitikken annerledes, kunne dette endret seg. Karbonfangst behøver ikke være en flaskehals, men det kreves smarte politiske grep for å gjøre det økonomisk gunstig.

Et annet problem er at det har vært nokså upopulært med CO2-lagre under bakken på land. Folk vil ikke ha dette i nærområdet, og det har skapt problemer enkelte steder, spesielt på kontinentet. Dette har ikke vært noen stor problemstilling i Norge – kanskje nettopp – og igjen – fordi vi her snakker om lagring mange kilometer under havbunnen.

–  Hvor trygt er det å lagre karbon? Er det fare for lekkasjer, kan det gjøre at vinningen går opp i spinningen?

– Det vil alltid være en viss risiko med alt man foretar seg i verden. Det samme her, og derfor er det viktig å forsøke å være i forkant, vurdere risiko og treffe sikkerhetstiltak før det går galt. Dette er også prosesser energiselskapene har vært borti før. De har jobbet i mange tiår med væsker og gasser som er vesentlig farligere å håndtere enn CO2. Husk at CO2 – i motsetning til olje og naturgass – ikke er en miljøgift. Det er først og fremst i bestemte konsentrasjoner, på global skala og over tid, at CO2 er en trussel.

Får vi lekkasjer av CO2 til havet, kan vi lokalt få forsuring. Samtidig må vi ikke glemme at det forekommer mye naturlig CO2 -utslipp fra havbunnen den dag i dag. Dette er ikke noe ukjent fenomen. Mye av det vi som forskere jobber med, er dessuten å finne måter å overvåke lagrene på, oppdage lekkasjer og fikse dem. Det største problemet er i grunnen at vi har få områder å teste ut ulike scenarier og teknologier.

Vi må skille mellom det vi teoretisk kan forestille oss, og hva vi realistisk kan forvente oss. En katastrofal, spontan lekkasje til atmosfæren er urealistisk.
Til slutt: Når vi snakker om risiko på denne måten, må vi skille mellom det vi teoretisk kan forestille oss, og hva vi realistisk kan forvente oss. Noen katastrofal lekkasje av svære CO2-lagre som spontant vil lekke til atmosfæren er urealistisk. Dette er gass lagret flere kilometer ned i havbunnen, der gass som foreligger i mindre molekyler har ligget i millioner av år. Det vi snakker om er først og fremst lekkasjer gjennom mikroskopiske porer. Dette er snakk om små volumer, og det kan ta millioner av år.

Uansett: I dag har vi en 100 prosent lekkasje av CO2 til atmosfæren. Hvis vi ser for oss en fremtid der vi pumper det meste av denne i havbunnen, bør én prosents lekkasje være håndterbart. Og nesten alt vil være bedre enn dagens situasjon.

– Hvor mye kan vi lagre i Norge? Vil vi kunne lagre nok til å oppnå negative utslipp? Og vil det være permanent nok til å løse klimaproblemene?

– Det er i teorien stor kapasitet på den norske kontinentalsokkelen. Og geologisk lagring vil være trygge i alle fall på en skala på flere tusen år, mer enn nok til at vi bør kunne finne andre løsninger på energiproblemene våre.

Hovedproblemet er at vi i dag lagrer svært lite CO2. Oljeindustrien håndterer som sagt noe av egne CO2-utslipp og bruker dette til EOR i dag, men det er forsvinnende lite i forhold til utslippene totalt. Vi snakker om noen få millioner tonn i året, mens utslippene utgjør milliarder av tonn bare i Europa. Det er ikke tilstrekkelig til at vi vil kunne oppnå negative utslipp. Husk dessuten at svært mye av dagens utslipp globalt stammer fra kull, og da gjerne brunkull.

Jeg kan derfor ikke se for meg at det er realistisk at vi kan håndtere mer enn 10 prosent av globale utslipp gjennom karbonfangst og -lagring. Utover det må vi gjøre mer av det vi allerede gjør: Utnytte fornybare energikilder, energiøkonomisering, alle verktøyene vi har tilgjengelig må tas i bruk. Vi kan ikke satse alt på én teknologi, men vi bør ikke avskrive noen heller.

Bli abonnent!

2°C drives av

I samarbeid med

Støttes av

Kommentarfeltet er stengt.