Ekspertintervjuet

Lena Merete Tallaksen er professor i hydrologi ved Universitetet i Oslo.

Tørken på Øst- og Sørlandet kan gi store negative konsekvenser for en lang rekke sektorer. For eksempel vannkraft, vannforsyning, skogbruk, jordbruk og økosystemer. I tillegg krever det ekstra beredskap knyttet til vannforsyning og brannfare. Utfordringen er at vi ikke vet når tørken er over, altså når vi kan forvente nedbør av betydning. Om situasjonen blir kritisk, og hvor kritisk, er foreløpig vanskelig å si. Det er nemlig vanskelig å si nøyaktig hvor alvorlig dagens tørke er da den fortsatt er pågående, forklarer hydrologiprofessor ved Universitetet i Oslo, Lena Merete Tallaksen.

Lena Merete Tallaksen: – For å gjøre det, må man analysere tørken i ettertid og sammenligne med tidligere tørker. I slike studier ser vi både på uvanlige utslag i nedbør og fordampning, samt tilstanden i markvann, vannføring og grunnvann. For eksempel, i en artikkel om 2018-tørken fant vi at vannføringen på enkelte stasjoner og grunnvannsnivået i enkelte brønner da lå på den laveste verdien noensinne i tidsseriene, på henholdsvis 60 og 30 år. Det blir interessant å følge årets tørke og gjøre en tilsvarende analyse av den i ettertid.

Vet ikke hvor mye fordampningen vil øke

<2°C: – Hva vet vi om tørker fremover? Og er det egentlig noe å frykte når været i Norge spås å bli «varmere, våtere og villere» fremover?

– Vi observerer allerede et varmere, våtere og villere klima i Norge. Men det betyr ikke nødvendigvis at vi får mer tilgjengelig vann. For å forstå hvilke konsekvenser en slik endring i klima kan ha for vannressursene er det viktig at man vurderer endringene ut fra et sesongperspektiv. Ikke kun året som helhet.

Når vi beregner såkalte tørkeindekser, ser vi gjerne på både nedbørsmengde og fordampning. Det vi forventer når det generelt blir varmere, er at fordampningen øker selv om nedbøren blir den samme. Dette, sammen med endringer i snødekke, vil påvirke det hydrologiske regime, altså sesongvariasjoner i vannføring og grunnvann.

Vi vet at framskrivingene varsler at vi i vår del av verden får mer nedbør når klimaet blir varmere. Men vi vet ikke hvor mye fordampningen øker med.

– Hvorfor ikke?

– Fordi vi er ikke like gode på å måle fordampning. Vi kan si noe om temperaturen, og regne det om til fordampning. Men generelt har vi ikke – før relativt nylig – gjort kontinuerlige målinger av fordampning i Norge. Det er den store jokeren i vannbalansen. Den er viktig, fordi den sier noe om hvor mye vannressurser vi får når klimaet endrer seg.

Den økte nedbøren kan «forsvinne»

– Hvordan da?

– Det er ikke sikkert at den økte nedbøren vil synes i avrenning. Det kan hende at størstedelen vil fordampe.

I tillegg ser vi at økt nedbør ofte kommer som ekstremnedbør, som styrtregn, med en så høy intensitet at jordsmonnet ikke klarer å absorbere alt vannet. Overflateavrenningen øker da – spesielt i bratt terreng – med økt risiko for flom og skred. Samtidig får man mindre infiltrasjon og etterfylling av mark og grunnvannsmagasiner.

– Men kan det hende at den økte nedbøren kan være positiv for vannkraften, selv om den ikke er det for drikkevann i lavlandet?

– Jeg ville ikke formulert det slik. I Norge har vi i hovedsak to typer magasiner, vannkraftmagasiner og drikkevannsmagasiner. Avhengig av beliggenhet, om de ligger høyt til fjells eller i lavlandet, vil de i ulik grad kunne påvirkes av en generell økning i nedbør. For eksempel vil et vannkraftmagasin høyt til fjells kunne dra nytte av økt nedbør som i hovedsak vil gi direkte avrenning til magasinet under snøsmeltingen. En innsjø i lavlandet derimot, som Maridalsvannet, vil i år med lite snø være utsatt for økt fordampning og dermed lavere påfylling.

I tillegg vil en tidligere snøsmelting gi en lengre snøfri sesong. Kombinert med høyere temperaturer, kan det gi betydelig høyere fordampning. Tidligere kunne en planlegge ut fra en markert vårflom og mettede forhold i bakken. Men under et slikt scenario vil man kunne oppleve nettopp det man gjør på Østlandet denne våren, lite snø i fjellet i kombinasjon med lite nedbør og mer fordampning.

Den planlagte flommen som kanskje ikke kommer

– Og dette med å «planlegge» innebærer blant annet nedtapping av vannmagasiner på våren, som ofte også gjerne ligger i konsesjonsvilkårene. Hva er tankegangen bak det, og hva kan skje fremover?

– Hittil har det vært slik at man tapper vannmagasinene godt ned i mai-juni for å begrense vårflommen. Men dersom det fordamper jevnt og trutt gjennom vinteren og våren, og vi i tillegg får vintre med lite snø, er det en risiko for å oppleve en vår som vi har nå. Med generelt lite snø og tørke østafjells.

Samtidig kan det forekomme områder der det har vært mye nedbør i høyfjellet, og hvor snøen blir liggende. Så vi kan forvente større kontraster regionalt og fra år til år. Som igjen kan gjøre det mulig å kompensere i ett område for vannkraften man taper i et annet. Det er også derfor vannkraftprodusenter er så opptatte av snømengder. De må kunne styre vannmengden i magasinene for å optimalisere utnyttelsen når smeltevannet kommer.

Selv om det er ekstremt tørt nå i noen områder er det slett ikke gitt at det blir en alvorlig tørkesommer for alle sektorer, for eksempel jordbruket. Plutselig bøtter det ned i flere uker, tilstrekkelig til å fukte jorda, men ikke nødvendigvis tilstrekkelig til å fylle store vannmagasin.

– Får vi en 2018-sommer nå, sliter vi.

– Men dersom vi får en varm og tørr 2018-sommer nå …?

– Da sliter vi. I 2018 var det mye snø i fjellet. Så kom en ekstremt varm mai, som førte til høy snøsmelting og stor vårflom spesielt på Østlandet. Men det ble også rapportert lavere fylling av vannkraftmagasiner enn forventet, noe som ble forklart ved at en del snø sublimerte. Allerede i slutten av mai begynte det å bli tørt, og lite regn i juni og juli medførte tørke over store deler av Midt- og Sør-Norge.

Det vi uansett må forvente, er en endring i hydrologisk regime som vi allerede observerer i dag: Før startet vi på fulle magasiner om våren, nå gjør vi ikke nødvendigvis det. Det framskrivingene sier, er at det blir varmere, at det blir mer ekstremnedbør, og at sesongvariasjonene blir viktigere. Det blir større variasjon, og det gir større utfordringer for forvaltningen av vannressursene våre.

– Vi har vel tatt nedbøren litt for gitt, og regnet med at den blir porsjonert sånn passe jevnt utover året. Er systemer som er basert på slike normalforhold noe vi bør revurdere nå?

– Ja, det tror jeg er nødvendig gitt de endringene vi i dag observerer og som er i tråd med klimafremskrivningene. Vi ser ikke bare en endring i hydrologisk regime, men også en økt variasjon fra år til år. Større magasiner vil gjøre oss bedre i stand til å håndtere økt variabilitet, og jordbruket bør kanskje i økende grad vurdere mer robuste systemer for vanning. Og man bør se på hva slags jordbruk som er best egnet til å ta hånd om variasjonene som kommer. Monokulturer i matproduksjonen vil bli mer risikabelt.

Bør vi fortsatt flytte vann fra tørre områder?

– Og akkurat det er vel ikke unikt for Norge?

– Nei, mer variabelt vær kan være et argument for mer variasjon i hva vi dyrker uansett hvor i verden vi er. Jeg har tidligere jobbet i Malawi i Afrika hvor jordbruket i stor grad er avhengig av regntiden. Endring i regntiden, når den starter og korte opphold i starten av sesongen påvirker spiringen av såkornet. Det kan få store konsekvenser for avlingen. Derfor ser vi en økende oppmerksomhet rundt at man må produsere ulike typer mat for å være sikker på å få en avling. På Afrikas horn har man ropt varsku fra i fjor høst. Landene der står på randen av en humanitær katastrofe som følge av tørke. Regntiden er forsinket i år, som de siste tre årene. FNs matvareprogram anslår at opptil 20 millioner kan sulte i løpet av 2022 dersom situasjonen ikke bedrer seg.

For å ta mer nære forhold: I Sør- og Mellom-Europa er det blitt tørrere allerede, og det kommer til å bli enda tørrere. Noe som skyldes en kombinasjon av redusert nedbør og høyere fordampning. Det skaper noen dilemmaer: For eksempel når land i Midtøsten eller Middelhavsområdet dyrker vannkrevende vekster. Når vi kjøper tomater fra Spania, forflytter vi også vann fra en tørr til en våt region av verden – det vi kaller virtuelt vann. Er det noe vi bør gjøre? Slike spørsmål må vi stille oss oftere fremover.