For å unngå katastrofale klimaendringer kreves umiddelbare og omfattende reduksjoner av klimautslipp. Samtidig er det vanskelig å ta inn over seg hvor omfattende den samfunnsomstillingen som kreves faktisk er, og hvor fort den må gjennomføres. Tidsrammene er små. Klimaforskeren Kevin Anderson beregner at for å ha en rimelig sjanse til å begrense temperaturstigningen til 2 grader kreves nullutslipp på globalt plan 2050 – de rikere delene av verden må være nede på nullutslipp allerede rundt 2035. I denne sammenhengen kommer de nåværende nasjonale og internasjonale målsetningene til kort. Derfor kan byene spille en viktig rolle.

Byer som Oslo, København og New York har de siste årene satt klimamål og strategier som overgår internasjonale og nasjonale ambisjoner og avtaler. Dette kan være avgjørende, fordi urbanisering er en sentral drivkraft bak energibruk, endret arealbruk, miljøforandring og forbruk. Samtidig finnes det et betydelig potensial for reduserte drivhusgassutslipp ved hjelp av kompakt og godt planlagt byutvikling. Byers mangfold, innovative evner og konsentrasjon av ressurser løftes ofte frem som en ressurs for klimaomstilling. I grupper som C40 Climate Leadership Group organiserer disse byene seg i nettverk, utveksler erfaringer og tar fram ambisiøse planer og felles strategier for hvordan byer kan bidra til de radikale utslippsreduksjonene som kreves for å nå (se for eksempel rapporter som Deadline 2020 og Focused Acceleration fra det samme nettverket).

Her finnes mye å hente for å vurdere muligheten til den hurtige omstillingen som kreves for å nå Paris-målet. For å lykkes med dette må vi imidlertid ta omstillingens sosiale og politiske dimensjoner på alvor.

Klimaomstillingen har sosiale og politiske dimensjoner

Byer er komplekse. Ulike individuelle livsmønster, sosiale prosesser, politiske beslutninger, teknisk infrastruktur og kulturelle vurderinger møtes i et samspill. Byens klimautslipp er blant resultatene av dette samspillet. Skal vi skape nullutslippsbyer, må dette samspillet endres. Det krever dyptgående forandringer i hvordan våre tekniske, sosiale, politiske og økonomiske system virker og skaper velferd. Det er dette som i samfunnsvitenskapen kalles en transformasjon.

Samtidig finnes det et mangfold av motstridende visjoner for hvordan et bærekraftig samfunn skulle kunne se ut. Derfor blir slike prosesser alltid politiske.

Utfallet av prosessen skaper også vinnere, tapere og friksjon. Dette er viktige sosiale og politiske dimensjoner av klimaomstillingen, men de glemmes dessverre ofte både i vitenskapelige og politiske diskusjoner om omstillingen. Noe av årsaken ligger i de såkalte Integrated Assessment Models (IAM), som ofte brukes til å vurdere hvilke løsninger som kan brukes for å oppnå et gitt klimamål så kostnadseffektivt som mulig. For å illustrere problemet, kan vi bruke dataspillet SimCity som illustrasjon.

Modeller som begrenser handlingsrommet

Mange i min generasjon fikk sin første smak på byplanlegging gjennom SimCity, dataspillet der vi får opptre som en allmektig planlegger-ordfører og bygger vår egen by. SimCity bygger på J. W. Forresters systemmodeller om byutvikling og følger i grove trekk 1900-tallets urbanisering i USA. Dette er en verden der alle vil kjøre bil og det blir opprørsstemning om skattene økes til over 10 prosent. I SimCity kan vi optimalisere byen innenfor gitte rammer, men vi kan ikke endre på rammene eller gå utenfor dem. For eksempel finnes det få muligheter for spilleren til å regulere industrien på andre måter enn gjennom skatter. Da ville det vært umulig å gjennomføre en velferdspolitikk inspirert av den skandinaviske modellen. Innbyggerne ville flyktet til et annet sted på grunn av det økte skattetrykket.

Diskusjonen om klimaomstilling domineres i dag av en lignende SimCity-forståelse av verden. Potensialet av ulike tekniske løsninger modelleres i IAM, der prismekanismer utgjør veien til forandring. De andre dimensjonene tas det i liten grad høyde for. Vi risikerer derfor å ta altfor lett på hvor komplisert det faktisk kan være å implementere en viss politikk eller teknologi. Dessuten risikerer vi å glemme at det også finnes rom for hurtig omstilling i andre deler av samfunnet enn den tekniske. Dette risikerer å begrense verdien av politisk styring eller veier til omstilling som ligger utenfor de begrensede spillereglene som modellererne setter for vår forståelse av verden. Modellene fanger for eksempel sjelden opp hvordan mer sosiale inovasjoner som nye bedriftsmodeller, mer dyptgående forandringer i sosiale og politiske regelverk, oppførsel, verdier eller normer kan bidra til omstilling.

Her kan samfunnsvitenskapelig forskning om omstilling og byer bidra til en mer nyansert forståelse av omstilling. Dette kan i neste omgang åpne opp for nye alternativ. La meg løfte frem tre områder der denne forskningen kan gi oss viktige innspill.

1. Forandringens sosiale dynamikk

Selv om en gitt løsning har fungert på ett bestemt sted, er det ikke selvsagt at den fungerer like godt et annet sted, i en annen kontekst. Løsningen må gjerne «oversettes» for å fungere i en ny sammenheng.

Det er ingen mangel på gode idéer for lavutslippsbyen. Blant ingrediensene vi ofte støter på i dagens byplanlegging er energieffektive bygninger, forbedret kollektivtrafikk, og fortetning. Samfunnsvitenskapelig forskning kan vurdere hvordan disse løsningene faktisk brukes og samspiller med resten av byen. Hvis vi bygger en ny sykkelvei eller et nytt kollektivtilbud, er dette samspillet avgjørende for hvor effektive de er. Hvordan det fungerer i menneskers hverdagsliv, hvordan det påvirker deres tidsbruk og hvordan de beveger seg i byen.

2. Rettferdighet og ulikhet

Omstillinger har alltid vinnere og tapere. Dette blir spesielt tydelig i byer, der de sosiale og økonomiske ulikhetene gjerne er store. Klimapolitikk som ikke tar høyde for dette risikerer å forsterke energifattigdom, sårbarhet og utenforskap. Utilsiktede sosiale konsekvenser påvirker dessuten politikkens mulighet til å realiseres: Oppfattes den som urettferdig kan den vekke sterk motstand. Bergens “Nok er nok”-aksjon mot bompenger benytter seg for eksempel av et slikt rettferdighetsargument for å motarbeide klimapolitikk.

Mange prestisjeprosjekt innenfor bærekraftig byutvikling – som Hammarby Sjöstad i Stockholm – retter seg mot den velstående middelklassen. Disse prosjektene får mye positiv oppmerksomhet for valg av byggematerialer og energieffektivisering. Samtidig minsker de ikke utslippene fra forbruk og reiser. Snarere tvert imot har de som bor der høyere klimautslipp fra forbruk enn mennesker i andre, mindre velstående områder.

Det er derfor litt paradoksalt at det ofte er middelklassens livsstil som får danne normen for hvordan et bærekraftig liv skal se ut. Her er det mye å lære om klimaløsninger og klimasmarte livsstiler fra andre bydeler og samfunnsgrupper.

3. Mulighet for hurtig omstilling i byens sosiale dimensjoner

Størstedelen av byers klimaavtrykk kommer ikke fra utslipp innenfor deres geografiske grenser, de er et indirekte resultat av innbyggernes forbruksmønster: hvordan vi spiser, handler og reiser på ferier. For en gjennomsnittlig innbygger i Gøteborg er for eksempel de årlige klimautslippene fra forbruk nesten dobbelt så store som dem innenfor byens grenser (8 tonn vs 4,5 tonn). Inntekt er den faktor som i størst grad påvirker en persons klimaavtrykk: en person med lav inntekt konsumerer mindre og har et lavere avtrykk (ca 5 tonn per person per år) enn en person med høy inntekt (ca 10 tonn per person per år).

Tar vi byenes rolle i klimaomstillingen på alvor må vi altså se på livene som leves i byen: byens sosiale dimensjoner. Vi har sett at allerede i dag lever ulike mennesker og sosiale grupper veldig ulike liv i samme by: de bruker byen og beveger seg på ulike måter. Dette viser et potensial for hurtige utslippsreduksjoner av klimautslipp om flere levde i byen på en mer bærekraftig måte. Byer som Barcelona eksperimenterer for eksempel med såkalte «super blocks», der man håper at relativt små inngrep i byens struktur kan lede til store forandringer i menneskers livsmønster. Her finnes behov for samfunnsvitenskapelige studier som kan identifisere og evaluere slike muligheter for hurtig omstilling i byens sosiale dimensjoner.

Mot en bredere forståelse av omstilling

Det er altså ikke nok å komme frem til smarte teknologier eller politikk. Deres virkelige potensial til utslippsreduksjon ligger i hvordan de samspiller med byens sosiale og politiske dimensjoner. Samtidig leder det ensidige fokuset på teknologi og økonomiske styremidler til en risiko for at vi undervurderer potensialet for hurtig sosial endring i andre deler av samfunnet.

Derfor må vi gå videre fra SimCity-forståelsen av verden som preger store deler av den vitenskapelige og politiske diskusjonen om klimaomstillingen. For å lykkes med klimaomstillingen holder det ikke å optimalisere samfunnet innenfor gitte rammer, som i et dataspill. Vi må også forandre spillereglene. Vi må gå løs på selve rammene, for eksempel skape en by der innbyggerne vektlegger andre typer forbruk og foretrekker å sykle fremfor å kjøre bil.

Det haster, for vårt handlingsrom minsker dag for dag. Løsninger som tidligere var mulige blir kjapt utdaterte når den gjenstående utslippsmengden krymper. For å lykkes trenger vi verktøy fra samfunnsvitenskapen – men også kunst og humaniora – som gir oss et mer nyansert bilde av hvordan samfunnet og mennesker fungerer.

Videre lesing

Grandin, J., Haarstad, H., Kjærås, K., & Bouzarovski, S. (2018). The politics of rapid urban transformation. Current Opinion in Environmental Sustainability, 31, 16–22. (Kontakt jakob.grandin@uib.no for tilgang.)