Jonas Gahr Støres utspill om at Oljefondet bør trekke seg ut av alle selskaper som utvinner kull, har med ett løftet debatten til der den hører hjemme, hos våre øverste politiske ledere. Initiativet er modig og fremtidsrettet, men begrunnelsen Støre bruker er problematisk og kan gjøre det vanskeligere enn det burde være å enes om en bred strategi for bærekraftig forvaltning av oljeformuen.

At utspillet kommer fra Arbeiderpartiet er særlig viktig, i lys av partiets posisjon inntil for få uker siden. Her og her er referat fra debatter jeg har hatt med Sigbjørn Johnsens statssekretær Hilde Singsaas om temaet, der hun frabad seg tanker om nyorientering av Oljefondets investeringsstrategi i lys av klimatrusselen.

Det er interessant å merke seg at Støre ene og alene baserer seg på politisk-moralske hensyn når han i Dagens Næringsliv 8. november begrunner forslaget. «Det er klima- og miljøperspektivet som ligger til grunn for forslaget om ikke å investere i kullselskaper», skriver han, og tar eksplisitt avstand fra tanken om at hensyn som fondets risikoeksponering og langsiktige avkastning har noe å gjøre i den politiske debatten. De finansielle vurderingene «må tilligge fagfolkene i Norges Bank og deres fagmiljøer», og har intet å gjøre i Stortinget, skriver han.

Arbeiderpartiets nye syn blir utdypet i tidligere statssekretær Kjetil Lunds artikkel her på Energi og Klima: «SPU bør gå ut av kull» ikke fordi det er «strandet assets» eller fordi fondet kan bli rammet av en karbonboble, men fordi «det ikke går i hop å være en stor langsiktig og ansvarlig investor med vekt på global bærekraft – og samtidig investere i kull», skriver Arbeiderpartiets ledende «klimaøkonom». Også han advarer miljøbevegelsen mot å ta i bruk økonomiske argumenter for å trekke Oljefondet ut av kull.

Det  var ikke gått mange timene før Støres statssekretærkollega fra den forrige Stoltenberg-regjeringen, nå spesialrådgiver i Statoil Tom Therkildsen, tok til pennen og kritiserte Støres kullutspill som «symbolpolitikk som i verste fall er direkte negativt for klimaforhandlingene».

Det er «ikke mulig å hevde at ett tonn CO₂ fra kull er mer skadelig eller moralsk fordervelig enn ett tonn CO₂ fra olje eller gass», skriver Ap-politikeren, som spesielt frykter at kampanjen for å gjøre kull til den store synderen vil skape økt avstand og mistillit mellom nord og sør.

Allikevel er det ikke Arbeiderpartiet, men regjeringspartiene som får den vanskeligste interne debatten når saken skal forberedes for Stortinget i forbindelse med stortingsmeldingen om Statens pensjonsfond utland til våren. Dersom Arbeiderpartiet skal få regjeringen med på en utredning som foreslått, er det trolig klokt at man ikke låser seg fast til en modell, men drøfter alternative investeringsstrategier for å «avkarbonisere» Oljefondet.

Arbeiderpartiet foreslår å utelukke sektoren utvinning av kull. Det vil være et sterkt og tydelig signal. Men kritikerne vil peke på at de fremste forurenserne ikke er selskapene som utvinner kull, men selskapene som kjøper og anvender kull i kraft- og industriproduksjon, for eksempel. Gruveselskapene har ikke så mange alternativer, mens kullbrukerne derimot kan velge mellom mer og mindre forurensende kullteknologier, eller de kan velge å erstatte kull med naturgass som forurenser mindre eller lavkarbonløsninger som vind, sol og kjernekraft. Mange av de amerikanske energiselskapene som Oljefondet har investert i bruker videre millioner av dollar på lobbyvirksomhet for å stanse president Obamas skjerpede utslippskrav til kullkraftverk, mens noen få forholder seg til de nye kravene og investerer i såkalt «Clean coal»-teknologi som kraftig vil redusere utslippene fra kullsektoren. Andre kullenergiselskaper har varslet at de vil øke investeringene i fornybar energi.

Så lenge begrunnelsen for Arbeiderpartiets utspill er politisk-moralsk, og ikke knyttet til vurderingen av finansiell risiko, blir det svært vanskelig å forsvare hvorfor utelukkelsen kun skal gjelde de som utvinner kull og ikke selskapene som forbrenner kull. Posisjonen blir heller ikke lettere å forsvare når man legger til at mesteparten av kullet utvinnes  i utviklingslandene.

Det er interessant at Støre viser til Storebrand, som i år tok den viktige avgjørelsen å trekke sine fond ut av 13 rene kullselskaper. Storebrands hovedbegrunnelse for å selge seg ut er at blir de uttalte klimamålene virkelighet, blir ressursene til disse selskapene verdiløse rent økonomisk.

– Vi selger oss ut fordi vi mener det reduserer risikoen i våre investeringer, sa Christine Meisingset, leder for bærekraftige investeringer i Storebrand, til Aftenbladet, og la til at man også legger vekt på at ledelsen viser liten interesse for å «bidra til en bærekraftig utvikling i den utstrekning og takt vi ønsker oss». Av samme grunn valgte Storebrand også å trekke seg ut av seks oljeselskaper som er sterkt eksponert mot oljesand.

Med andre ord: Fordi begrunnelsen er økonomisk, er det lett for Storebrand å forsvare utelukkelsen av 19 kull- og oljesandselskaper. De kan vise til risikoen for en «karbonboble» der nettopp disse selskapenes ressurser er mest utsatt. Det er når begrunnelsen blir politisk-moralsk at de vanskelige avveiningene oppstår: Hvorfor kull og ikke oljesand, hvorfor utvinning og ikke forbrenning av kull, hvorfor skjære alle over en kam når noen av kullselskapene forsøker å omstille seg til renere produksjon, osv. Det enkleste svaret på disse spørsmålene ville være å gjøre Oljefondet 100 prosent karbonfritt, men det er det ikke flertall for på Stortinget i dag.

At forslaget reiser vanskelige spørsmål om avgrensning og gjennomførbarhet, betyr ikke at det bør legges til side. Den varslede stortingsmeldingen bør studere forvaltningsstrategien til Storebrand og andre bærekraftige fondsforvaltere, der temaet er en systematisk og vedvarende reduksjon av karbonintensiteten i investeringsporteføljen. Det finnes i dag også verktøy for bærekraftig fondsforvaltning. Et eksempel er de såkalte «best-in-class»-rangeringer som tilbys av analyseselskaper som MSCI blant annet, der selskapene rangeres både ut fra dagens situasjon og ut fra hvordan de arbeider for å redusere sine karbonutslipp. Med støtte av slike verktøy, kan Oljefondet redusere sin karboneksponering ved å øke beholdningen av selskapene som scorer høyest og selge seg ut av eller ned i de som scorer lavest innenfor de enkelte industriklassene.

«Pensjon uten kull» er viktig, men Arbeiderpartiets forslag vil gjøre enda mer nytte om det kan lede til en bred politisk støtte bak en strategi for skrittvis avkarbonisering av Oljefondet.