Anders Bjartnes, Nyhetsblogg

2

Når resultatene teller

Klimameldingen. Vil statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Sigbjørn Johnsen sørge for pragmatiske grep som gir politiske resultater – selv om de strider mot skoleflink anvendelse av økonomisk teori? Les saken

LO-økonomene som før helgen var ute med sitt syn på klimapolitikken reflekterer den tradisjonelle oppfatningen de aller fleste samfunnsøkonomer representerer. Når norsk klimapolitikk nå videreutvikles, er det et avgjørende spørsmål om Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen vil lede politikken på en litt annen kurs enn autopiloten hos Finansdepartements embetsverkets indikerer.

Den viktigste striden foran klimameldingen koker ned til dette: Skal Norge bruke statlige penger på tiltak som reduserer utslippene i sektorene som er omfattet av kvotehandel, altså i industrien og i petroleumsvirksomheten?

Samfunnsøkonomenes doktrine sier at det er galt. Deres tilnærming er at det er CO2-prisen, og bare CO2-prisen, som skal være virkemiddelet som avgjør hvor utslippsreduksjonene tas. Innenfor kvotesystemet er utslippstaket satt. Kutt et sted vil derfor gi rom for utslippsvekst et annet sted. Derfor gir det, ifølge samfunnsøkonomene, ingen mening å bruke penger på å gjennomføre tiltak som har en høyere kostnad enn CO2-prisen. Øvrige tiltak, subsidier eller andre inngrep i markedet, fører ikke til lavere utslipp – effekten er bare at samfunnets samlede kostnader blir unødvendig høy.

Denne logikken er muligens godt fundert i økonomisk teori, men har liten støtte i europeisk politisk praksis. Mange av Norges naboland bruker store ressurser på tiltak som reduserer utslippene i kvotesektoren. Tyskland, Danmark og Storbritannia er de fremste eksemplene. Den massive utbyggingen av fornybar energi i disse landene er støttet gjennom ulike subsidieordninger som forbrukerne finansierer.

Det er en politisk realitet at det teknologiske skiftet i retning lavutslippssamfunnet ikke drives av CO2-prisen, men av andre politiske virkemidler. Karbonprising hjelper, men det er fornybarkrav og ulike former for politisk støtte som får skiftet til å skje. Skulle karbonmarkedet løst dette alene, måtte vi hatt en CO2-pris på minst 30-40 Euro. Der er vi ikke. Og hadde vi vært der, ville det gitt betydelige bivirkninger for europeisk næringsliv gitt at amerikanske og asiatiske konkurrenter ikke betaler for sine utslipp. En global karbonpris er langt unna.

Europas subsidier til utbygging av fornybar energi betyr at CO2-prisen blir lavere enn den ellers ville vært og derfor også til reduserte utslippskostnader også for norske virksomheter. Tysk og britisk fornybarutbygging gjør det billigere å slippe ut CO2 – for eksempel fra ineffektive gassturbiner på norske oljeinstallasjoner.

Så vil samfunnsøkonomene antakelig mene at dette ikke er Norges problem. At tyskere og briter ikke har forstått at man bør la CO2-prisen være den eneste driveren i klimapolitikken og strør på med subsidier av alle slag, er deres valg. At andre ikke skjønner hva som er kostnadseffektiv klimapolitikk, kan ikke bety at Norge skal ta en ekstra regning.

Men er det klok politikk å overlate alt til kvotemarkedet? Kan det ikke være i norsk egeninteresse å gjennomføre tiltak også i kvotesektoren?

Det vil være helt umulig å komme i nærheten av klimaforlikets kuttkrav uten at man gjør tiltak også i kvotepliktig sektor. Men det må gjøres smart. Et klimafond som hjelper den landbaserte industrien til å utvikle klimariktige løsninger er et godt eksempel. Et annet initiativ i samme kategori vil være å elektrifisere petroleumsinstallasjoner – helst på en måte som samtidig fremmer teknologiutvikling.

Å støtte overgang fra fossil til fornybar kraftleveranse i Nordsjøen er i prinsippet ikke annerledes enn å kopiere det Storbritannia og Tyskland gjør i sin kraftsektor. Jo sterkere innslag av ny og innovativ teknologi, for eksempel med offshore vind som en del av løsningen, jo bedre vil tiltakene kunne begrunnes.

De aller fleste aktører i politikk og næringsliv er tilhengere av en mer pragmatisk tilnærming enn den samfunnsøkonomene tradisjonelt har stått for. Det gjelder i LO, i øvrige arbeidstakerorganisasjoner, i viktige NHO-foreninger, og selvsagt i miljøbevegelsen. Stortingsflertallet er nok også klare for en mer offensiv tilnærming, hvis politikken utformes klokt og ikke er for kostbar.

Men skal det komme i stand løsninger som innebærer vesentlige kutt i kvotesektoren, så må samfunnsøkonomenes definisjonsmakt utfordres fra politiske ledere som har makt til å legge de nødvendige føringer; Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen har nøkkelen.

Create your free online surveys with SurveyMonkey , the world's leading questionnaire tool.

2 Leserkommentarer på: “Når resultatene teller

  1. Kari Elisabeth

    Dette er en veldig god kommentar, som jeg gjerne låner litt av fra tid til annen. Får fram veldig viktige poenger.

  2. Jørgen Kaurin

    Ja, så enkelt og så vanskelig er det. Det rette perspektivet er ikke 2020-mål, men 2050 og deretter. Den store transformasjonen man da ser at skal til fordrer rom for store grep, større enn hva de økonomiske modeller isolert tillater.

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre debattregler.

(påkrevd)

Abonnere på leserkommentarer til: “Når resultatene teller“.