Å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader er ankeret i den globale klimapolitikken – «the  bottomest of bottom lines», skriver Bill McKibben.

I artikkelen «Global Warming’s Terrifying New Math» peker McKibben på den fossile energisektoren som hovedfienden – «the real enemy»…

Bill McKibben er en anerkjent aktivist og skribent som har skrevet og publisert en rekke bøker og artikler om klima- og miljøspørsmål. Mer om McKibben her.

I artikkelen i Rolling Stone Magazine skriver McKibben at de globale fossilinteressene er det største hinderet for å få kloden over på en kurs som kan hindre en katastrofal klimautvikling – de økonomiske interessene i olje-, gass- og kull står i veien for en omlegging som kan sikre at klimautslippene begrenses i tråd med togradersmålets krav.

I dette har han naturligvis helt rett. Regnestykket er enkelt. Skal utslippene ned, må det brukes mindre fossil energi. Da forsvinner livsgrunnlaget for mye av den fossile energiutvinningen. Land og selskaper som lever av å produsere og selge olje, kull og gass vil bli taperne.

Bare omkring en femtedel av de påviste fossile energireservene kan brennes hvis vi skal klare klimamålene – resten kan altså miste verdi. Dette utgjør potensielt en gigantisk finansiell boble fordi store deler av disse verdiene, de påviste reservene, allerede har tatt veien til oljeselskapenes balanser og daglig verdsettes gjennom aksjekursene.

Når han skriver om dette, bygger McKibben på analysene fra Carbon Tracker Initiative i London. Interesserte finner rapporten om Unburnable Carbon her.

For oljelandet Norge er det naturligvis av stor betydning hva slags fremtidig verdi de fossile energiressursene vil ha. Møtes klimatrusselen, vil fossile energiressurser som det er kostbart å utvinne bli liggende. Faller etterspørselen, vil den dyreste produksjonen ryke ut først. Arktisk olje- og gassutvinning vil derfor være i faresonen. Her er det en finansiell risiko som har vært lite påaktet i norsk debatt. Det gigantiske Shtokman-feltet er et interessant eksempel. Det er påvist for mer enn 20 år siden, men det ser ut til å være svært krevende å få lønnsomhet i en utbygging.

I lys av den samme logikken er det selvsagt også et spørsmål om det er fornuftig forvaltning av våre felles verdier å la Statoil investere fellesskapets penger i kostbar petroleumsutvinning rundt om i verden – med canadisk oljesand som det fremste eksempelet. Det er tunge politiske, etiske og miljømessige argumenter mot oljesandinvesteringene. De finansielle kommer på toppen.

Også Oljefondets investeringsstrategi kan være verd å se nærmere på. Oljefondet er stor aksjonær i de største globale oljeselskapene, altså i selskaper som vil få alvorlige vansker om den fossile boblen brister.

De siste årenes råvareboom har medført rekordinvesteringer i utvinning av olje, gass og kull, men det er heldigvis noen tegn på at det er endringer underveis som kan skremme investorer over i mer bærekraftige spor. I Australia har det vært investert voldsomt i kullutvinning de siste årene og ressursene er gigantiske, men nå ser det ut til at det australske kullet kan være i ferd med å bli for dyrt. I Brasil er det tegn på at oljefunnene utenfor kysten blir dyrere og vanskeligere å utvinne enn selskapene hadde forestilt seg – og derfor kjølner også interessen.

Over tid er det kombinasjonen av økte utslippskostnader og billigere fornybar energi som kan gi skiftet verden trenger – og som i sin tur vil kunne gjøre store deler av de fossile energireservene til verdiløse «stranded assets». Det vil være kortsiktig og uansvarlig om ikke norske politikere tar dette innover seg – både når det gjelder forvaltningen av de norske petroleumsressursene og av finansformuen som petroleumsutvinningen har gitt oss.