Verdivurderingen Wood Mackenzie har gjort av SDØE – Finansavisen 27. juni – viser hvor mye oljeprisen betyr for den norske oljeformuen. Fra 2010 til 2012 er verdien på SDØE økt fra 765 til 1140 milliarder kroner. Over 300 milliarder av økningen skyldes forskjellen i oljeprisen fra $80 til $110.

Om det er penger å tjene på å bygge ut arktiske oljefunn, vil selvsagt henge sterkt sammen med oljeprisen. Med 2010-priser – $80 – ville Skrugard ikke være lønnsomt, ifølge Wood Mackenzie.

Samtidig holder olje- og energiminister Ola Borten Moe hoff for internasjonale oljetopper hjemme i Trøndelag. Utsiktene til økt oljeutvinning i Arktis er attraktiv for selskapene. Sannsynligvis bidrar det til interessen at staten – gjennom oljeskattesystemet – bærer store deler av risikoen ved leting og utvikling.

Det ligger an til at petroleumsinvesteringene i Norge vil øke kraftig fremover. Med investeringsanslag på 200 milliarder kroner i året, vil Norge satse nesten 1500 milliarder kroner i petroleumssektoren frem til 2020. Staten vil forskuttere over tre fjerdedeler av dette fordi oljeskatteregimet gir selskapene rett til å trekke fra sine utgifter mot en skattesats på 78 prosent. Derfor vil statens risikoeksponering mot fremtidige olje- og gasspriser øke i takt med veksten i investeringene. Svekkes olje- og gassprisene langsiktig, vil staten bli taperen – på våre alles vegne.

I oljebransjen har det vært opplest og vedtatt som en «sannhet» at verdens økende energibehov vil lede til en varig etterspørselsvekst og høye priser. Ola Borten Moes energipolitiske linje er for eksempel sterkt preget en slik tenkning.

At oljebransjens fremtidsbilder umulig lar seg kombinere med en klimapolitikk som sikrer at oppvarmingen begrenses til to grader, er et faktum som ikke har gjort inntrykk på «big oil» og deres støttespillere i politikken – hverken i Norge eller i andre land. Kanskje vil endringene som nå kommer til syne i det globale energibildet ha større virkning. Både på tilbuds- og etterspørselssiden er det i ferd med å skje viktige endringer.

Skifergass: De lave amerikanske gassprisene har ikke smittet til Europa direkte, men lavere kullpriser er en indirekte konsekvens. Det svekker gassens konkurransekraft mot kull i Europa.

Skiferolje: Ifølge SEB Enskildas analyser kan $100 fatet bli et tak for oljeprisen fordi skiferolje er billigere å utvinne enn for eksempel arktisk olje langt til havs.

Solenergi: I Tyskland ser man nå virkningene når mye solenergi installeres. Solenergi slår ut gasskraft i de mest lønnsomme timene på døgnet og er derfor en trussel mot gassen.

Klimapolitikk: På litt sikt er det ingen tvil om at overgang til fornybar energi og krav om reduserte klimautslipp utgjør en stor trussel mot verdien på fossile energiressurser. På kort sikt skaper mangelen på klimapolitikk en trussel mot gassen fordi kull blir et mer gunstig alternativ når gassprisen er høy og CO₂-prisen lav, slik tilfellet er i Europa nå.

«Peak demand»: Ideen om «peak oil» er død og begravet med fremveksten av ukonvensjonelle petroleumsressurser. Men i OECD-landene er «peak demand» passert. I USA og store europeiske land er oljeforbruket i en fallende trend.

Oppsummeres de ulike faktorene, er det ingen tvil om at usikkerheten om det fremtidige energibildet er stor og økende. Sterke trender bør slå sprekker i den fastgrodde forestillingen om at økt petroleumsutvinning er en gratisbillett til fremtidig superprofitt for Norge.