I fremtidsutsynet «Energy Perspectives» presenterer Statoil sin vurdering av hvordan det globale energiforbruket vil utvikle seg frem mot 2040. Statoils betraktninger samsvarer i hovedsak med et scenario fra Det Internasjonale Energibyrået (IEA) som vil lede mot 4 graders oppvarming – altså et utslippsnivå langt utover vitenskapen forteller oss at klodens klima tåler.

Statoil bruker sitt eget fremtidsutsyn og andre lignende analyser som grunnlag for beslutninger om selskapets langsiktige strategi, slik Helge Lund synliggjør i intervjuet han gir til DN 27. august.

Helge Lund sier til DN at han ikke har sett troverdige analyser som viser at hydrokarboner ikke er den dominerende energiformen om 20-30 år. Lund burde studere IEAs 2 graders-scenario. Der serveres oppskriften. Men den gir en dyster beskjed til Lund og andre oljedirektører. Etterspørselen etter varene deres vil falle.

Går det slik Statoil tror, vil utvinning av oljesand og sterk ekspansjon i Arktis være rasjonelle og riktige grep. Etterspørselen etter fossil energi vil være sterk og høye priser vil gi god lønnsomhet også for kostbar petroleumsutvinning. Men dersom kloden takler klimatrusselen, vil bildet se annerledes ut.  I et spor som samsvarer med 2 gradersmålet vil etterspørselen etter fossil energi, ifølge IEAs analyser, være langt lavere.

World Business Council for Sustainable Development (WBCSD), der Statoil er medlem, har laget rapporten «Vision 2050 – The new agenda for business». «Vision 2050» gir et bilde av hvordan en bærekraftig verden kan tenkes å se ut og forutsetter at klimatrusselen håndteres. En rekke store selskaper deltok i arbeidet, blant andre Toyota, Allianz og Vattenfall. Ingen oljeselskaper tok seg bryet. Storebrand var det eneste norske selskapet som deltok.

Analysen er et godt verktøy for å studere hvordan selskaper bør agere rasjonelt i en verden som utvikler seg i tråd med langsiktige krav til reduserte klimautslipp og bærekraftig ressursforvaltning. Det som er knakende god forretning hvis det går til helvete med kloden, vil kunne være katastrofalt i en verden hvor man lykkes.

Statoil har fått stilltiende aksept fra sine eiere til å engasjere seg i canadisk oljesand. Avtalen med russiske Rosneft peker i retning av at selskapet tror arktisk petroleumsutvinning, nær sagt på Nordpolen, vil være god forretning mot midten av dette århundret. I en verden som utvikler seg i tråd med «Vision 2050», er det høyst tvilsomt om kostbar petroleumsutvinning med høy miljørisiko vil ha en plass.

Nå vet vi naturligvis ikke hvordan fremtiden vil se ut. Men vi vet hva våre politikere sier. Alle ansvarlige partier bekjenner at overgangen til lavutslippssamfunnet er en nødvendighet og at 2 gradersmålet er politikkens bunnplanke. Dette bør ha noen implikasjoner når det gjelder langsiktige føringer overfor våre store statskontrollerte selskaper. Ikke slik at politikerne skal legge seg opp i den daglige drift. Men slik at de kan gjøre vurderinger av strategiske veivalg med lang tidshorisont. Oljeselskapenes omgivelser vil endre seg mye om verden kommer på rett kurs. De vil da måtte forholde seg til at de skal operere i et fallende marked der etterspørselen reduseres år for år. Lønnsomheten vil komme under press, kostnadsreduksjoner og nedbemanninger vil tvinge seg frem.  Aksjemarkedet vil forlange handling og omstrukturering.

Det er en slik virkelighet Statoil vil måtte møte i tiårene fremover hvis vi får en utvikling der den fossile energibruken reduseres og klimatrusselen kommer under kontroll. Hva vil være rasjonelt i en slik setting?  Hvordan posisjonerer man seg riktig? Hva bør man for all del unngå?

Slike spørsmål er det helt naturlig at Statoils største eier ber selskapets ledelse om å forholde seg til. Statoils private eiere kan når som helst vende selskapet ryggen ved å dumpe sine aksjer. Staten er ikke i en slik posisjon. Staten som eier må ha et mye mer langsiktig perspektiv – et blikk som strekker seg mot 2050.

Statens aksjer i Statoil er verdt over 300 milliarder kroner. Det er våre felles penger Helge Lund bestyrer, ikke sine egne.