Statkrafts årsrapport forteller ganske nøkternt om hvordan verdien på aksjene i den tyske energigiganten E.On er mer enn halvert siden aksjeposten havnet på Statkrafts hender for noen år siden.

«Aksjeposten i E.ON AG har falt betydelig i verdi, og ved utgangen av 2011 var verdien 10,8 milliarder kroner, hvilket er 12,3 milliarder kroner lavere enn ved overtagelsestidspunktet 31. desember 2008. I overkant av en tredjedel av verdifallet knytter seg til urealisert valutatap.»

Siden årsskiftet har E.On-aksjene falt ytterligere, slik at verdier for mer enn en milliard til er blitt borte.

Legger man til nedskrivningen Statkraft har gjort på sin tyske gasskraftsatsing, er nesten 15 milliarder nå tapt. Det er mye penger – nesten på linje med Telenors potensielle tap i India som er anslått til 17 milliarder hvis alt går galt.

Nå kan selvsagt E.On-aksjen komme tilbake, men det er likevel interessant å se på hvordan denne finansielle kapasiteten kunne vært brukt på en annen måte. Hadde Statkraft kvittet seg med E.On posten på topp, stått over gasskraftsatsingen, og heller satset på sol og vind i det tyske markedet med grunnlag i den samme kapitalen, ville man ha sittet på helt andre verdier i dag.

Nå er det selvsagt lett å være etterpåklok. Men denne saken illustrerer like fullt at den europeiske energiomstillingen vil kreve sine ofre og skape sine vinnere. Gigantselskaper som E.On, Vattenfall og RWE blør – fordi de kom sent i gang med omstillingen.

Statkraft fikk eierskapet til 4,17 prosent av aksjene i E.On etter en bytteoperasjon for noen år siden, og en stund så dette ut til å være en ganske gullkantet deal. Men aksjekursen har falt kraftig. Årsakene til kursfallet er selvsagt sammensatt, men det mest interessante er knyttet til E.Ons strategiske posisjon i Tyskland og Europas energiomstilling. For der Statkraft med sin fleksible vannkraft og internasjonale satsing på fornybar energi representerer fremtiden, er E.On en dinosaur, et gigantisk energiselskap der forretningsmodellen er tilpasset det døsige livet halvmonopolene i energisektoren lenge nøt under politikkens beskyttelse. Kull-, kjernekraft og litt gass på toppen var nøkkelen til stø inntjening, tildeling av gratis kvoter i de første rundene i EUs kvotehandelssystem hjalp også godt på.

Nå skal det i sannhetens navn legges til at de tyske energigigantene etter hvert har kommet til sans og samling. De siste par årene har de snudd – og satser nå kraftig på fornybar energi. Men det er et stort spørsmål hva slags rolle de vil innta fremover. Kanskje går vi i retning av et system der kraftselskapene bygger ut for eksempel vind- og solparker og opererer dem når de er i drift, mens pensjonsfond og andre institusjonelle investorer blir majoritetseiere. Hva dette i så fall vil ha å bety for aksjonærverdiene i de store energiselskapene er et langt lerret å bleke.

Den strukturelle endringen man ser komme er knyttet til at utrullingen av fornybar energi – vind og sol – ødelegger de gamle halvmonopolenes forretningsmodell. Den veldesignede tyske fornybarpolitikken gir kraft fra fornybare kilder forrang til nettet. Vind og solenergi, som ikke har driftskostnader, fører til lavere priser i markedet, skyver ut den dyreste fossile produksjonen og reduserer profittmarginene tvers igjennom.

I pinsehelgen ble det satt solenergi-rekord i Tyskland. Lørdag 27. mai ble nesten halvparten av Tysklands kraftforbruk dekket ved hjelp av solenergi. Effekten er naturligvis et kraftig fall i markedsprisen på kraft. Nerdene kan studere priskurvene her.

Tyske gasskraftverk er så dårlig butikk at energiselskapene nå krever egne støtteordninger for å holde kapasiteten vedlike, ifølge Europower. Det samme er bildet i Storbritannia.

I dette bildet velger altså Statkraft å bli sittende på en haug aksjer i E.On. I den brede offentligheten har problemstillinger rundt strukturendringene i det europeiske kraftmarkedet vært lite belyst. Hadde Statkraft vært børsnotert, ville vi visst mer. Da ville finansanalytikerne fulgt selskapet langt tettere, og Dagens Næringsliv og Finansavisen voktet selskapets disposisjoner med en helt annen intensitet enn de nå gjør. Statens aksjeinnehav utsettes ikke for finansmarkedenes søkelys på samme måte som private investorers plasseringer.

Statkraft er fantastisk godt posisjonert i forhold til den europeiske energiomstillingen. Selskapet har praktisk talt ingen interesser å forsvare i det gamle paradigmet, der kull- og kjernekraft dominerer. Tvert i mot er Statkrafts portefølje slik sammensatt at selskapet vil være tjent med å bidra til å forsere det fossile og sentraliserte energiparadigmets sammenbrudd. Den regulerbare vannkraftens verdi øker etter hvert som mer vind- og solenergi blir bygd ut. Statkraft-sjefen, Christian Rynning-Tønnessen, redegjorde nylig omfattende for den norske vannkraftens mulige rolle i et slikt bilde i et intervju med Der Spiegel. I tillegg til vannkraften i Norden, bør Statkraft bli satt i stand til å investere kraftig både i onshore og offshore vindkraft i Europa, gjerne også i solenergi, og ikke minst i vannkraft i Frankrike der en rekke kraftverk skal ut på anbud de nærmeste årene.

Fordi Statkraft er et hundre prosent statseid selskap er det politikerne som må gripe tak. Trond Giske er ansvarlig statsråd. Det er ham pilen peker på.